Embla & The Karidotters følger opp den Spellemann-vinnende debuten Hello, I’m Embla med den enda bedre og mer gjennomførte Off Leash, og releaseturnéen tok dem innom hjembyen Bergen og Kulturhuset. Til tross for at Kulturhuset har nord-Europas minst kameravennlige lyssetting, så suste vår mann Arnulf Østerdal inn foran sperringene og tok bildene som følger omtalen. Takk for bilder!
Embla hadde invitert med seg stjerneskuddet Vepsestikk som oppvarmer, og det eneste som var feil i den settingen var at vi måtte la dem gå av scenen etter snaue 30 minutter. Disse fire jentene har laget noe som er helt unikt, med drøssevis av sjarm og en egenart som virkelig løfter dem opp og frem. Enormt talentfulle, og låtene blir bare bedre og bedre. Jeg så dem spille et mye lengre sett på Dragefjellfestivalen tidligere i sommer, og de nye låtene som ennå ikke er utgitt er allerede lysår bedre enn den utsøkte EPen Ny person som kom i fjor, og inneholder 6 låter. Og det sier ikke lite, for jeg simpelthen elsker den EPen.
Vepsestikk ble dannet da de fire jentene dro på avskjedskonserten til Razika, og det er på mange måter full circle når de nå varmer opp for eks-Razika medlemmene Embla og Marie. Den herlige indie-rock-jazz-prog-fusion stilen de leverer, kombinert med gnistrende gode tekster som (i hvertfall noen av de nye) kan minne litt om Razika når de skrev om oppvekst og forandring i starten av karrieren. Perlen “Brev til København” er et godt eksempel, som jeg håper kommer på plate!
Vepsestikk gikk av scenen til stormende jubel, og etter litt omrigg lyder tittelsporet til Bonanza over anlegget i rommet. Bandet entrer scenen, og så bare klinker til med et countrysett som du skal lete lenge etter her i landet. Jeg har bare sett bandet én gang siden de spilte en av sine tidlige konserter på Den Forvitnelege Countryfestivalen på Voss i 2021, og vel utviklet de seg det første året – men du store allverden som de siste par årene har løftet dette bandet.
Og aller mest Embla Karidotter, som stod frem som en countrydronning med full kontroll på sitt publikum. En av de tingene vi bemerket i 2021 var at sekvensene mellom låtene ble ganske så ufokuserte og gjorde at publikum mistet litt fokus. Det skal jeg love deg er noe som er endret.
For Embla griper tak i publikum fra første låt, og slipper dem ikke før hele bandet har danset seg bort til merchbordet. En kombinasjon av bakgrunnen for låtene, selvironi, sterk sosial bevissthet og regelrett sjarm gjør at alle henger på hvert ord, og fokuset er mot scenen fra start til slutt.
For en vokalist som i intervjuer i starten fortalte at hun var nervøs for å synge, og grudde seg til å stå i front og være i senter for oppmerksomheten så er det imponerende hvor naturlig dette nå virker for Embla. Kombinert med at hun synger enda bedre enn hun gjorde i starten, nå som alle låtene sitter i ryggmargen – så er det bare til å ta av seg Stetsonhatten og bøye seg i støvet for at Bergen endelig har et aktivt countryband som blåser fletta av de aller fleste.
Bandet, med Marie Moe på bass, Nils Jørgen Nilsen på trommer, Simen Følstad Nilsen på pedal steel og Benjamin Rø Haavelsrud på gitar er så tighte og samtidig så slentrende i stilen at det er en fryd å lytte til. Denne kvelden hadde de med forsterkninger på keyboard og på saksofon, som bare bidro til å gjøre lydbildet enda fyldigere og mer spennende. Marie Moe på bass er jo en opplevelse i seg selv, for kjemien mellom henne og Embla er upåklagelig hele konserten – der de stadig kjører innøvde dansetrinn og smiler bredere enn det man skulle tro var mulig. Forskjellen på Moe i Slomosa og i The Karidotters er også fascinerende, det er som å se to forskjellige personer spille samme instrument. Dønn solid, som resten av bandet.
Vi har reist til Nashville i en årrekke, og sett noen av Americana- og countrysjangerens aller beste band, og denne gjengen står ikke tilbake for noe som helst av det vi har sett der borte. Snarere tvert i mot. Både tekstmessig, musikalsk og talentmessig er dette bedre enn mye av det som leveres i verdens countryhovedstad.
Embla forteller underveis i konserten at de ble bendt om å spille 45 minutter, men spurte om de kunne få spille dobbelt så lenge. Jeg mistet litt oversikten underveis, men jeg er temmlig sikker på at de spilte nesten alle låtene fra begge de to albumene – samt singelen “Bergen Blues”. Så vi fikk valuta for pengene, og vel så det. Stemningen stod i taket hele veien, og det eneste man kunne utsette var lyden i salen som tidvis var veldig dårlig, og ikke helt hentet seg inn før i slutten av settet.
Jeg nevnte selvironien, og det er jo tydelig for de som dykker litt ned i tekstene at det er et lite knippe av dem som handler om diverse ekser, og de ble forsøksvis spilt som en liten samlebolk midtveis i konserten. Tett fulgt av humoristiske utsagn som “denne låten handler om en eks som nektet meg å gå i boots og cowboyhatt…. han er død nå. Neida…”, og litt lengre ut i settet får vi beskjed om at det kommer nok en låt om en eks, for “Vi har hele kvelden. Dere har betalt. Dørene er låst. Og eksene er dumpet. I sjøen… Neida.”
En særdeles sjarmerende sekvens oppstår tidlig i konserten, etter at Embla har fått bekreftet at “halve salen” består av familie, så blir moren “THE Kari” som hun omtales som, ropt frem. Kari – som på mange måter introduserte datteren for countrymusikken, har bursdag denne kvelden, og får utdelt sitt eget, spesiallagde bolo-slips med inngravert “K”. Uten Kari, ingen Karidotters!
Publikum blir også utfordret til å danse, og det danses både vals, two-step og linedance. En egen linedance-moshpit dukker opp midt i salen en kort stud, og litt lengre bak viser Móeiður fra Vepsestikk seg å være en meget habil linedancer, så det er nok håp for den oppvoksede slekt likevel, stikk i mot hva kommentarfeltene skulle tilsi.
Noen musikalske høydepunkter var “Why Fall Asleep, When You Can Fall In Love?”, “Sunday Kinda Love”, “Put Me First”, “Couldn’t Care Less” og “Resting Bitch Face” – som virkelig funket over all forventning live. Monumentale “Affirmations” var kanskje høydepunktet, men det var ærlig talt ingen dødpunkter, når Embla & The Karidotters i nesten to timer transformerte Kulturhuset i kokvarme Bergen til en mørk amerikansk honky tonk. Og den elegante avslutningen, når bandet danser seg hele veien fra scenen til merch-bordet, er sjarmerende nok til at enhver vil smelte.
Platen Off Leash er ute nå, på Die With Your Boots On Records, og bandet er på veien – så gå ikke glipp av landets beste countryband når de er i nærheten.
(Alle foto: Arnulf Østerdal)
