Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk (og sin mors temperament), så han er en trygg referanse for musikalsk pengebruk.
Platen kom i posten, og du store verden som den svinger. En glitrende fele er et av hovedelementene, sammen med gjennomført tostemt sang. Jeg vil beskrive dette som en litt retrofokusert halvakustisk versjon av Reckless Kelly. Litt som Reckless Kelly hørtes ut på førsteplata «Millican», med litt Red Dirt, bluegrass og old-time country og jeg får assosiasjoner til 70-talls rock og The Band når jeg hører dette.
Oklahomaduoen har rett og slett laget en av de beste platene 2011 har klart å by på.
Gabriel Marshall og Bryon White, som utgjør The Damn Quails har spilt inn plata i Billy Gibbons Foam Box Recordings, hvor alt fra ZZ Top (naturlig nok) til Steve Earle har gjort innspillinger. Produsert av The Great Divedes Mike McClure, som også har tatt seg av innspillinger fra Cross Canadian Ragweed og Jerry Jeff Walker. Som backingband har de «venner og bekjente» under navnet Quail Philharmonic.
The Damn Quails skriver gnistrende tekster, og tilnærmet absurd gode låter kommer som perler på en snor på denne platen. «Better Place To Stop», «Through The Fire» og ikke minst den herlige «Another Story» er bare noen av godbitene på første del av platen, der spesielt sistnevnte er en glitrende liten låt om kjærlighet – komplisert sådan.
«I meet you in the night
just like every other time.
You’ll be wearing your little black dress,
and I will wear my tie.
You can be the beauty,
And I will play the beast»
Min sønns favoritt «Fools Gold» er en av årets aller aller ALLER beste singler, og han danser fortsatt ellevilt hver gang jeg spiller låten. En feelgood-låt som virkelig fortjener å bli hørt.
Plata har rett og slett en gjennomgående godfølelse ved seg. Man blir i godt humør av å høre på The Damn Quails, og det er ikke mange band i denne sjangeren som har den virkningen. De fleste tar seg av tunge temaer og måten de deler vokalansvaret mellom seg på gir platen et ekstra løft og sørger for at det aldri blir kjedelig. Mye på samme måten som The Hickman Dalton Gang så er dette to singer/songwriter som har slått seg sammen og klart å lage et felles produkt uten at det høres ut som separate soloplater. Bare det er imponerende i seg selv. Det er rett og slett MYE mer kjøtt på beina på The Damn Quails enn man kan forvente av to småvokste vaktler, jaggu smaker det minst like godt også…
Platen endrer litt spor etter «Fools Gold», der de går fra det litt rootsy lydbildet, og flytter seg over i en litt mer 70-talls sound, med elementer fra ekte rythm’n’blues og The Band.
En låt som «Parachute» har så mange elementer fra The Band at jeg kjenner at jeg blir litt mo i knærne. Ray Charles hadde elsket denne låten, og det samme hadde Richard Manuel. Stemningen fortsetter på den fantastiske «California Open Invitation».
«So So Long» er nok et høydepunkt, og hammondorgelet og den møkkete gitarsoloen er så perfekt at jeg får gåsehud fra topp til tå. Og når countryperlen «Dollars» avslutter platen så vil jeg bare høre MER.
Kvaliteten på platen gjør meg rett og slett stum, og jeg sliter med å komme opp med gode nok ord til å beskrive dette produktet. Den har surret og gått hjemme de siste tre-fire ukene uten at jeg har klart å få noe fornuftig ned på papiret. Den er rett og slett så god at jeg sliter med å skrive en anmeldelse som er så bra som plata fortjener. Den samme følelsen satt jeg med i fjor når jeg skrev om fjorårets beste plate fra Drunk On Crutches.
Platen kjøper du hos plateselskapet 598 Recordings. Det er bare å gjøre det med en gang, for disse gutta kommer du garantert til å først bli avhengig av, og hvis det er ETT band jeg har hørt i år som har potensiale til å gjøre det stort så er det The Damn Quails.
Hør «Fools Gold»:
Hør «Parachute»:
