fbpx
Forsiden Alle poster Embla & The Karidotters – Den Forvitnelege Countryfestivalen

Embla & The Karidotters – Den Forvitnelege Countryfestivalen

Embla Karidotter og bandet hennes The Karidotters – som hadde fått to nye Karidøtre siden jeg så dem sist – avsluttet årets festival på Voss.

De kom fra spillejobber på den nye Høydenfestivalen i Bergen, og en duojobb på Stanghelle på veien. Embla og Karidøtrene har også vært på veien på kryss og tvers i Norge så mye de har fått lov – og det merkes.

For det bandet som holdt en sjarmerende releasekonsert med høye skuldre på Apollon har utviklet seg, blitt bedre, tightere og mer samspilte – der spesielt Embla, bassist Marie Moe og trommis Nils Jørgen Nilsen hadde særdeles god kjemi på scenen.

Lydbildet ble utfylt av Simen Følstad Nilsen på lap steel, som leverte det vi har savnet hele festivalen. For selv om det ikke var pedal steel, så er lyden av lap steel så nær at det må telle. Akkurat det ble jo et poeng, at vi gikk gjennom en hel countryfestival uten å høre en eneste pedal steel. Her har festivalen forbedringspotensiale til neste år. Vi regner med at én kveld blir satt av til pedal steel neste år. Kanskje Steelism kan ta turen fra Sambandsstatene.

Sistemann på scenen var gitarist Eirik Utne, som ikke er fast medlem men fast nok til å hete Eirik Karidotter. Han gjorde sine ting bra, og leverte countrytgitar så det holdt.

Den som likevel har utviklet seg mest, er frontfigur Embla Karidotter. Hun tør å slippe løs den fantastiske stemmen, og fremstår mer og mer som vår Patsy Cline, slik vi antydet da de besøkte oss i Dust of Daylight Sessions før de slapp sin første EP. Hun tør trøkke til og stoler på stemmen mye mer enn jeg har sett før, og den slags selvsikkerhet forplanter seg naturligvis i bandet.

Bassist Marie Karidotter er en sprettball av energi, og løfter også det musikalske med aldeles ypperlig leveranse på bass. Kommunikasjonen med publikum er periodevis veldig bra, og humoren sitter løst – før det i perioder kan bli litt for lite og for ufokusert mellom låtene. Publikum har et attention-span på sånn ca 7 sekunder (det finnes forskning på dette, Google it!), så de faller lett ut om de ikke underholdes konstant. Men i det store og hele var det mye latter og humring mellom låtene, og bandet har en god dialog og fin humor underveis som ikke blir for intern og dermed funker for publikum å ta del i.

Vi får naturligvis høre låtene fra den allerede utgitte EPen, men vi var jo mets spent på å høre låtene fra det kommende albumet som skal slippes på Die With Your Boots On i løpet av 2022. Og de må jeg si innfridde. Historien om hvordan hun traff kjæresten som først kontaktet henne på Instagram da hun spilte i Razika var ubetalelig og velskrevet, det samme må vi si om låten “Home” som ble til etter at Embla og kjæresten pakket alt de eide og flyttet ut i bobilen for å dra sørover i Europa. En pandemi satte naturligvis en stopper for turer utenfor landets grenser, men Norge er et jo et fint sted å feriere i det også. I bobil. På høst og vinterstid. Så det gikk skikkelig fint.

Vi gleder oss til det kommende albumet, og gjetter på at dette bandet fort kan bli sjangerens neste store utenlandseksport.

Når konserten avsluttes, så hopper plutselig hele bandet ned fra scenekanten, og danser linedance inn bak scenen. Og de har ØVD! Bevegelsene er koordinert og sitter som støpt. Helt nydelig. NÅ snakker vi Countryfestival!

Forrige artikkelClaudia Scott & Olav Stedje – Den Forvitnelege Countryfestivalen
Neste artikkelSigne Marie Rustad – Den Forvitnelege Countryfestivalen 2021
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here