Første gang vi booket Robbie til Dust of Daylight Live snakket vi mye om musikk, som man ofte gjør når man møter en musiker for første gang. Etterhvert som vi ble litt mer kjent, så var det veldig tydelig at hjertet hans det lå temmelig kraftig sementert i bluegrassmusikken.
Han fortalte om første gang han besøkte Bergen, og hadde opplevd et band som spilte bluegrass. Ikke et bluegrassband, for han hadde veldig lite til overs for hverken soundet eller måten de laget musikk på. Det var ganske tydelig at han hadde klare preferanser og var meget tydelig på hva som var og ikke var bluegrass.
Purister i USA er ganske så strenge på hva de regner som bluegrass. Det skal gjøres etter modell av Bill Monroe, eller la være. Robbie selv spilte i bluegrassbandet The Special Consensus (som fortsatt er aktive) fra ’88-90. Derfor var det også ganske spennende å få høre om et av hans favorittband, New Grass Revival, som skapte relativt mye oppstuss i konservative bluegrasskretser i USA på 80-tallet. Langt hår, og uortodoske instrumenter var ikke akkurat sett på med positive øyne, og de er også langt fra det jeg forventet fra en Robbie Fulks som jeg et øyeblikk trodde hadde tilsvarende holdninger. Men der i gården er det kvalitet, budskap og sound som gjelder.
Han dissikerer musikk, lærer om detaljer og lever og ånder musikalitet. Det kommer også til uttrykk i hans kilometerlange bloggposter. Han vil alltid forsøke å avvise sin egen rolle, men mannen har en eksepsjonell kunnskap om musikk og musikkteori – med meget bestemte preferanser, og et øre som vet nøyaktig hva det vil ha.
Derfor var også platen Bluegrass Vacation like etterlengtet som den var overraskende. Siden platene som etablerte ham for et mer mainstream publikum, Gone Away Backwards og Flatland Stories, så har han gitt ut en meget variert samling plater. Michael Jackson coverplaten Happy, 16 – hans versjon av Dylans Street Legal, 53 uutgitte låter på USB-stick stamlingen Revenge of the Doberman og samarbeidet han skrev, produserte, sang og spilte sammen med Linda Gail Lewis – Wild! Wild! Wild! Foruten å ha produsert Brennen Leighs utsøkte Prairie Love Letter.
I studio hos Dave Sinko, der de laget nevnte Leigh-plate, fant han folk han virkelig ville jobbe sammen med, og samlet sammen et stjernelag av musikere. Og så kom pandemien. Gjentatte forsøk på å innspilling ble på forskjellig vis spolert av Covid-19, men til slutt hadde de en bunke låter på teip, med en varierende samling musikere som alle var håndplukket for å fylle en spesiell rolle og gi et spesifikt sound.
Faste samarbeidspartnere som Shad Cobb (fele og banjo), Jerry Douglas (dobro), Chris Eldridge (gitar), og David Grier (gitar) er fulgt av navn som Sam Bush og John Cowan fra nevnte legendariske New Grass Revial, Wes Corbett fra Sam Bush Band, Sierra Hull, Tim O’Brien, Randy Kohrs, Jerry Douglas fra Jerry Douglas Band og Alison Krauss’ Union Station, Missy Raines, Brennen Leigh, Ronnie McCoury (sønnen til Del, og en del av Del McCoury Band), Stuart Duncan (Dolly, Strait, Reba osv osv). Dere skjønner tegningen. Han har enkelt og greit gått rundt i det store amerikanske musikerkjøpesenteret og plukket fra den aller øverste hyllen, der det bare sitter kvalitetsmusikere – og du må stille deg opp på en liten krakk for å nå opp.
Med ett unntak så er alle låtene Fulks-komposisjoner. Unntaket er Delmore Brothers’ “Nashville Blues”. Resten er (med to unntak) helt ferske spor. “Cora Mae” finnes på Revenge of the Doberman, da med Nora O’Connor og Robbie Gjersoe. Denne gangen har han med seg Brennen Leigh, og du store verden. Den andre er “Lonely Ain’t Hardly Alive”, som ble utgitt på Bloodshot samlingen Too Late to Pray: Defiant Chicago Roots.
Og jeg må få si det at Bluegrass Vacation har blitt en perle av en plate. Robbie hyller sine røtter, viser frem hva han har lært og du kan HØRE at han storkoser seg sammen med sine medmusikanter og musikalske helter.
Som vi venter, så er tekstene sterke, velskrevne og av absolutt aller høyeste kvalitet. Vi får låter om forholdet til faren, forholdet til sitt eget liv, foreldre som går bort, og ikke minst sitt eget forhold til bluegrassmusikk og bandet New Grass Revival – som en ung Robbie Fulks kjørte land og strand rundt for å se live på 80-tallet.
Noen av mine favoritt-høydepunkter (det er ikke poeng å dykke ned i tolkninger her, Robbie har skrevet to kilometer om akkurat det på sin egen blogg for de som vil nerde) er instrumentalen “Silverlake Reel”, der det formelig renner over av spilleglede, “Angles Carry Me”, om hans forhold til sitt eget liv med blant annet Paul Simons perle “Darling Lorraine” som inspirasjon.
“Molly and the Old Man” er så Robbie Fulks som du får det, og har en spesiell bakgrunn der han så for seg et scenario der han gifttet seg med sin gamle venn Jesse, og i sin tur skulle videreformidle sine felles musikalske kunnskaper til felles barn.
Og så får vi kjenne så vidt på humoren til Robbie, i en historie som bygger på hans fascinasjon for New Grass Revival og reisene rundt for å se dem spille. Jeg snakker naturligvis om låten “Longhair Bluegrass”, som er en veritabel perle av en låt.
Om du liker bluegrass eller ikke, så er dette en plate jeg vil anbefale til både fans og de som vil teste litt grenser. Robbie Fulks’ tekster er fundamentet her, og selv om han selv ønsker å være like mye komisk kabarét-stjerne som musiker, så har han de siste årene lært å balansere de ønskene – og her er han Musiker med stor M. “Momma’s Eyes” må også nevnes, der han leste venners fortvilede statusoppdateringer på Facebook, etterhvert som de mistet sine aldrende foreldre. Nydelig tekst, og en av Robbies sterkeste låter til dags dato.
Låten som avslutter platen må nevnes til slutt, for “Old Time Music Is Here To Stay” som er en av de få låtene han har skrevet på banjo. Og så er det en låt om hvordan musikkpreferanser endres og utvikles i løpet av livet. Det er ikke uten grunn at store mengder av dagens americanamusikere har sin bakgrunn i punk og rock…