Første dag på årets Forvitnelege Countryfestival kunne by på privat huskonsert med Jeffrey’s Reverie, konsert med Wounded Birds, Jeffrey’s Reverie, Oda Eirin Almeland og The Fashion Victims og Yngve Jordalen Band.
Wounded Birds
Festivalen åpnet offisielt med Wounded Birds på gamlekinoen, et aldeles praktfullt lokale som viste seg å ha en liten ulempe som konsertscene der det serveres alkohol. Folk må stadig på do, og hele rekken må reise seg.
På scenen stod et lett nervøst band klare for å debutere med sin hyllest til byens store stolthet Flying Norwegians. Tom Skjeklesæther introduserte bandet med en fortelling om sitt forhold til bandet fra sin egen ungdomstid.
Så trøkket de til, og vi fikk en drøy times imponerende show fra et spillesugent band. Skuldrene senket seg raskt, til tross for at Flyingmedlem Jarle Zimmerman satt på første rad og sang med. At han ikke ble invitert opp på scenen på en låt eller to var underlig. Der håper jeg det tas tak når Apollon Records skal slippe de to første platene på nytt. Vi stemmer for tributekonsert i Bergen med Wounded Birds og Gjester.
Bandet består av Endre Nordvik på vokal, Sturle Andresen på gitar og vokal, Atle Mjørlaug på bass (som også spilte på Flying Norwegians-plata Du Står i Veien), Erik Rolland fra Mighty Magnolias på gitar, Einar Olsson på trommer og Lars Hammersland på tangenter.
Meget rutinerte musikere fra Bergen, som i denne tapningen behandler Flying Norwegians låter med stor respekt samtidig som de tilfører mye nytt gjennom lydbildet de skaper. De har lagt stor vekt på harmonier mellom vokalistene Nordvik, Andresen og Rolland og tostemte gitarsoloer mellom Andresen og Rolland. Rolland er nok den som skinner mest på scenen, og de to låtene hvor han var hovedvokalist hadde ett eller annet ekstra som traff. Stemmen har et snev av Cato Sanden i seg, og han ser samtidig ut som Mick Ronson på en god dag og spiller gitar så hele kroppen fryder seg.
Stjernen i går var likevel låtene til Flying Norwegians. I et oppdatert lydbilde med kraftfulle vokalister og gnistrende gitarsoloer så viser låtene at de står fjellstøtt den dag i dag, og er minst like bra som den gang de ble skrevet. Og når de har dratt i land “Tangles”, en ekstra vanskelig låt, og Andersen utbryter “den der é sabla vanskelig å spælle” så svarer låtskriveren Zimmerman fra salen “det va’kje med vilje! Det bare blei sånn”.
Det var en slik kveld.
Vi håper vi vil høre mer fra dette bandet!
Oda Eirin Almeland og The Fashion Victims
Stjerneskuddet Oda Erin Almeland sjarmerte publikum i senk i foajeen på Park Hotel, der hun med blant annet Eivind Styve fra Vossa Rebels spiller gitar og hennes far John Almeland spiller trekkspill. Som vokalist fremviser hun en helt enorm stemmeprakt med en bredde og et potensiale som er virkelig imponerende. Som låtskriver så er hun spennende og har kommet veldig langt til tross for sin unge alder. Et av høydepunktene var det hun kalte en “tullelåt” skrevet til faren, som handlet om farens talent til å danse swing. Og midt i “Swing, swing, swing” smatt de to ut på gulvet og danset swing før hun var på plass igjen bak mikrofonen perfekt timet til neste refreng. Dette kommer vi til å høre mere til i årene fremover!
Yngve Jordalen Band
De fleste av våre lesere kjenner nok Yngve Jordalen best fra hans plass bak bassen i The Northern Belle. Men det kommer en tid i enhver bassists karriere da Paul McCartneys ord “and that fat guy in the back was the bass player, and who wanted to be him” kommer dinglende og man tenker “vil jeg bli stående her bak hele karrieren. Legge på meg fordi jeg står helt i ro, og bare være “bassisten” resten av livet”.
Så der har de fleste havnet. Per Vestaby, Jeff Tweedy, Bill Wyman har alle havnet på solokjøret i løpet av karrieren. Og Yngve Jordalen tar tatt steget frem i lyset, byttet bassen med en gitar og gjør sine egne låter.
Gårsdagens konsert var litt uvjen, der den gikk fra det ytters brilliante til det relativt skranglete. Men det totale inntrykket var et særdeles sjarmerende band som var samspilte og fungerte aller best når Jordalen brillierte på gitar samtidig som bandet bare smeltet sammen i soloer og instrumentalisme som fikk gåsehuden til å dukke opp. Han var absolutt best på norsk, og høydepuktet var kanskje hans hilsen til Oslo Kemnerkontor. Men også en av de engelske tekstene fungerte, når han hadde slått opp på valentinsdagen. Ikke et sjakktrekk på noen måte.
Alle foto: Arnulf Østerdal
