En gitar feeder inn i et par trommestikker som setter i gang et øredøvende heftig bassriff. BJ Barham synger “The first thing we do when we’re born // So quickly from our weary Mother’s arms we are torn // Trying to make sense of a world overwhelming // the pressure in ours ears makes a whisper sounds like yelling”. Vi aner et mer rocka American Aquarium, og i “Crier” ser han på en rekke “frists”. Fødsel, første gang vi faller, første hjertesorg. “The first thing we do when our hearts break //
is realize there’s only so much hurt one heart can take.”
Han gjør det også klart at denne reisen vi nå skal ut på, gjør vi sammen. “If you are here then you’ve been hurt // You deserve to be a crier”
Atter en gang har de gått i studio med Shooter Jennings, og de som forventet et album i linje med den lett nedstrippede perlen Chicamacomico må effektivt tro om igjen. Her er vi nærmere Burn. Flicker. Die enn noen gang, der bandet er erketypisk Americana, med saftige rockelåter, herlige 90-talls-country inspirerte godbiter med vellåtende goddoser pedal steel, nydelige ballader og mest av alt enda mer av BJ Barhams meloditeft og veletablerte låtskriverkunst.
Jeg sier det hver gang han slipper ny plate, men det blir bare en større og større glede å ha fulgt dette bandet fra et obskurt lite korps som spilte for en håndfull fans (på en god dag), og som i oppkjøringen til det Isbell-produserte eposet Burn. Flicker. Die. var tydelige på at dette siste plate. Så traff de planken helt perfekt, og plutselig fylte de de små rommene, og måtte opp i de mellomstore, og så de store. At Barham på veien har måttet bytte ut alle musikerne i American Aquarium, og likevel beholdt mer enn essensen i det bandet en gang var sier litt om visjonen til bjørneklemmeren fra Reidsville i North Carolina. Med unntak av gitarist Shane Boeker som har vært med siden 2017, så har resten av bandet vært med siden 2019 – det er med andre ord relativt samspilte og solide som enhet. BJ har på veien snudd livet sitt, sluttet med alt av alkohol og piller som en gang var en del av livet på veien, giftet seg og fått en datter.
Og alt dette påvirker naturligvis måten han skriver på. På den brilliante soloplaten Rockingham viste han oss evnen til å skrive historielåter og oppdiktede fortellinger i 3 person. Der de tidlige albumene i stor grad var selvutleverende, så er det nå tydelig at det er en kombinasjon av alt som danner utgangspunktet. Egne opplevelser flettes sammen med historier han spinner i eget hode, og til sammen blir det låter som resonnerer hos oss, da de låter ekte og vi vet at essensen i det meste er selvopplevd.
Jeg har i “alle år” hatt mitt kjære Drive-By Truckers aller øverst på bandlisten min, men de siste årene har nok American Aquarium funnet seg en delt førsteplass med DBT. Dette bandet er så essensielt for mitt eget liv, min egen utvikling og min musikkglede – jeg har fulgt dem i snart 20 år, vært så heldig å få se dem flere ganger og møte BJ en rekke ganger. Og det er en inspirasjon å se hvordan mennesket og låtskriveren BJ Barham har vokst, og hvordan musikken og platene bare blir bedre og bedre samtidig som han har klart å beholde beina på bakken og fortsatt møter fans ved merchbordet hver eneste kveld.
Det er naturligvis låtskriveren BJ Barham denne (trolig alt for) lange omtalen vil handle om. Men også Shooter Jennings, som virkelig har funnet sin hylle i livet som superprodusenten som henter frem det ekte, genuine og fandenivoldske i alle han jobber med. Det er ikke uten grunn at American Aquarium nå er på plate#2 med Shooter. Det er heller ikke uten grunn at den låter temmelig annerledes enn den første, samtidig som det umiskjennelige American Aquarium-soundet er der!
Men la oss gjøre det på gamlemåten, og ta dette låt for låt. Det har jaggu denne perlen av en plate fortjent. For det er ingen hemmelighet at jeg har falt pladask. Nok en gang. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg dypt i støvet for BJ Barham, American Aquarium og Shooter Jennings.
I den grad vi skal tillegge platen et tema, så er det veldig i tråd med både livet, og måten Barham har utviklet seg på som er grunnstammen her. Tekstene hander om utvikling, evenen til å se seg selv utenfra og ikke minst gjøre nødvendige endringer – og det uungåelige faktum at vi blir eldre. Sakte, men veldig sikkert så er hvert steg vi tar ett steg nærmere det siste hvilested. Da gjelder det å gjøre det beste ut av den tiden vi har, og ikke minst har igjen. Vær snilll mot det selv, vær snill mot andre og håp på at andre gjør det samme mot deg.
Country-rock perlen “Messy as a Magnolia” starter med akkurat dette, Barham som sier “I was messy as a magnolia // blooming in the month of May // I’d set a match to a second chance so fast // it’ll take your breath away”. Og vi vet alle at det stemte. Men i løpet av den helt usaklig fengende låten med den deilige pedal-steelen og det herlige orgelet, så er det naturligvis kjærligheten som både redder ham og seirer.
But I ain’t the kind to quit when the going gets tough
I’ve never ran from a fight
I’ll sit right here if it takes all night
Meant every word I said when I gave you that ring
Honey, I’m gon’ love you till the wheels fall off of this thing
Etter to slike saftige låter, så er det på sin plass med en rolig låt der Barham nok en gang viser seg frem som låtskriveren han etter min oppfatning ble etter Rockingham. En nydelig vakker tekst om fredfulle sommerdager i hagen hos sin bestemor, der tomatsorten “Cherokee Purple” er utgangspunktet for selve sommerfølelsen – og han drømmer seg bort i minner og gleder – og naturligvis sorg over at hun er borte. Teksten er en kraftfull hyllest til bestemoren, og bestemødre overalt.
“The Getting Home”. Hva skal man si. Er det noe Barham virkelig er sterk på, så er det å skrive med hjertet på utsiden av skjorta. Det gjør han så til de grader i denne låten, der kjærligheten til kona Rachael og datteren Pearl ligger tjukt uten på denne selvutleverende teksten der han utforskeren følelsen av å hele tiden måtte reise, savnet han føler, og gleden OG vanskelige følelser når han kommer hjem. “When I’m home, I miss the road //and when I’m on the road, I miss it all”.
Teksten er full av gnistrende gode enkeltlinjer, så dykk gjerne litt ekstra ned i den.
Sometimes, I’m just a stranger with a suitcase on the floor
My clothes don’t even go into the dresser anymore
I’m spinning somewhere between a blessing and a curse
Sometimes I’ve got to ask myself which one I’m putting first
And it scares me, how easy it can be
Navet på denne platen er på mange måter “Southern Roots”, som gjerne kan sies å ta tråden videre fra “The Getting Home”, og utforske den følelsen – samtidig som den går mye dypere og ser på den to-delte følelsen ved å være fra de amerikanske sørstatene. Skal man være stolt over å være fra sørstatene? Skal man skamme seg over å være fra sørstatene? Eller skal man prøve å være ett av frøene som besørger endring i en foreldet tankegang og holdning? Katie Pruitt gjør en nydelig duett med Barham på denne låten, og den må være ekstra tankevekkende i disse tider.
Oh, those boys back home are much too proud
Of this god-forsaken battleground
And that flag that they still won’t take down
After all this time
Barham holder den røde tråden tett til brystet, og samtidig som vi ser fremover, så ser vi tilbake gjennom øynene til hans bestemor – som vi igjen får møte på – denne gangen som en 92 år gammel, vis kvinne som gjennom en samtale de to hadde på hennes 92-årsdag får sine ord udødeliggjort i låten “The Curse of Growing Old”. Teksten er en oppvisning i tekstforfatterskap, og kan studeres av enhver som ønsker tips om “hvordan skrive en låt som føles EKTE”. Hver linje her er et råskinn som treffer RETT i hjertet, og fillerister deg. Åpningsverset er like brutalt som det er vakkert, og er en studie i både observasjon og lyrikk.
I watched my father put his father in the ground
Without a single solitary tear falling down
On the car ride home I remember asking why
He said, “It’s simple, son, you’re born, you live a little, then you die”
Crying ain’t gonna bring them back, it’s just a waste of time
Det er jo velkjent at dette livet har vært hardt for Barham. Lange perioder hjemmefra, en datter som lurer på hvorfor han må dra. Samtidig så er det noe i blodet til disse musikerne som må ut på veien, ut og spille, og og dele sangene sine. Jeg husker jeg leste et intervju med Charlie Watts for mange år siden, der han fortalte om hvordan han savnet konen, huset og bikkjene hver dag ute på tur, og så snart han var hjemme så tok det knapt to dager før han rastløst gikk rundt og savnet livet på veien.
Tittelsporet “The Fear of Standing Still” er et dypdykk inn i disse følelsene.
“Don’t go, please stay // Whatever’s waiting on you way out there can wait another day” sier stemmen i sangen, og selverkjennelsen hos Barham forteller oss at han har klart å finne gleden ved å være i ro, på grunn av kone og barn.
The road has been calling my name as long as I remember
Behind the wheel was the closest thing I’ve ever come to calling home
That was until I met you, kid, and finally found some purpose
You cured me of a sickness that I never knew I had
“One Piece of The Time” er nok en brikke i dette puslespillet, der den røde tråden går dypere inn i den takknemligheten han føler for livet han har fått og hvordan konen har vært den utløsende faktor for det positive som nå er fokus. Den vakre pianobaserte balladen er en reinspikka hyllest til hva kjærlighet og den rette kvinnen kan gjøre med et liv som er i ferd med å gå i grøfta for godt.
Yeah, I was running wild
The path that I was choosing
Was never worth losing
The thing I loved the most
So I stripped it to the studs
Took my foot off the throttle
I crawled out of that bottle
And started to rebuild
Det er ingen American Aquarium-plate uten at Barham gir sittende myndigheter et velfortjent spark i balla. Hvem glemmer vel “The World is On Fire“, som allerede i 2018 forutså hvor vi var på vei? Jeg glemmer aldri stillheten etter at BJ spilte den for oss på verandaen vår i Nashville, med en intensitet som om han desperat prøvde å få alle ALLE til å høre etter og FORSTÅ! Den samme følelsen får jeg etter å ha hørt den brutale “Babies Having Babies”, som i all sin enkelhet og ufattelige kompleksitet setter søkelyset på hvor totalt fåkket USA har blitt. Har du ikke vond gåsehud over hele kroppen etter å ha hørt fortellingen om det unge paret som står i dritten for at kvinner skal få bestemme over sin egen kropp, så bør du ta et seriøst oppgjør med deg selv.
We packed up a bag and drove to the city
Shouldered through the pickets and hand-painted signs
They called her names, while they called themselves Christians
Sort of hate’s got no place in any faith of mine
Platen slutter med en rocker som er fullstendig og aldeles fantastisk deilig. Som på forrige album så sniker de inn en skikkelig banger av en sommerlåt, som er spesialskrevet for å renske ørene og fungere som sommerens soundtrack til bilturen.
På alle måter fungerer “Head Down, Feet Moving” som oppsummering av hele platen, og den perfekte kompanjongen til åpneren “Crier”. Barham evaluerer livet sitt frem til i dag, og står støtt i både tunge tider og gode tider – samtidig som han gir oss rådet om å stå i det, for utsikten fra toppen er alltid verdt klatreturen opp.
It’s safe to say that we would be a little further up the ladder
If somewhere along the way I’d just learned how to shut my mouth
But I’ll never have to tell my daughter I chose the mighty dollar
Over speaking up on the things weighing heavy on my mind
Big Dipper har naturligvis platen på vinyl. Og som vanlig er det alltids noen spesielle, fargede varianter å plukke opp om man følger American Aquarium på Facebook.
