Det har blitt en tradisjon for hele redaksjonen å anbefale sine favorittalbum fra årets første halvdel, på denne tiden rett før ferien setter inn. Her finner man kanskje ikke alle de mest opplagte “årets beste” platene, de kan du stort sett lese omtaler av på siden, men noen av de er likefullt med, samt andre personlige favoritter, ukjente perler og en stor dose med musikk som fullt ut er i stand til å lose deg gjennom sommeren. Noen av disse har du garantert allerede hørt, andre er kanskje nye for deg og ingenting er vel bedre enn ny musikk?
Utvalget er ment å gi et bredt bilde av våre favorittplater og vår favorittmusikk fra halvåret vi har lagt bak oss. Her får menneskene som skriver på Dust of Daylight vist at de ikke bare hører på americanaens listetopper, men at de også har musikkinteresser langt utover sjangerbegrensende terminologi. Utvalget på denne listen representerer noen av våre favorittplater så langt i 2020, spesielt anbefalt for sommertiden, våt eller varm, som vi har foran oss.
I fjor skrev jeg i innledningen til tilsvarende post, at nå går det bare mot slutten. Etter det spesielle og krevende halvåret vi har lagt bak oss, føles det i år mer riktig å si at nå er vi klar til å starte på nytt. I de fleste land har man gjort mye riktig i forbindelse med koronapandemien og forhåpentligvis kan vi snart nullstille og leve nesten normalt igjen. Vi vet det er veldig mange av oss som savner å gå på konserter og festivaler, det blir dessverre lite av det i år. Men, neste sommer derimot. Da satser vi på at vi atter skal være der og synge gamle sanger og drikke vin.
Her er våre anbefalinger fra halvåret som er gått, i helt tilfeldig rekkefølge og uten rangering. God musikksommer alle sammen! Ta vare på hverandre.
Andrew Bryant – Sentimental Noises (Jan E.)
Andrew Bryant kjenner sikkert noen til, i hvert fall de som var borti Water Liars for noen år siden. Sammen med Justin Peter Kinkel-Schuster laget Bryant noen helt spesielle plater i første halvdel av forrige tiår. Etter det har Bryant gitt ut tre soloplater og årets album, Sentimental Noises, er nok det definitivt beste av de tre. Seigflytende og passe laidback, samtidig som musikken har den friskheten som vi liker til en sommerkveld. Dette er en rock, americana, pop, i en miks med gode tekster og en deilig rufsete vokal, som tilsammen gjør albumet til et av årets sterkeste så langt.
Jaime Wyatt – Neon Cross (Jan E.)
En ny countrystjerne er født. Vi hørte det allerede i 2017 da Jaime Wyatt gav ut EP’en Felony Blues. Her er det noe helt spesielt. Og Jaime Wyatt er virkelig noe helt spesielt. Wyatt står fram som dagens mest skinnende eksempel på at 70-tallets outlaw country ikke er utdatert. Sammen med produsent Shooter Jennings har Wyatt laget et album som først og fremst handler om historiene til Wyatt, men som også moderniserer hele konseptet. Neon Cross er en perfekt sammensmelting av historie og nåtid. Symbolikken blir mest tydelig når man hører Wyatt i duett med Jessi Colter. Låtmaterialet holder skyhøyt nivå og med en produsent på toppen av sin karriere og en gudbenådet gitarist i Neal Casal (RIP), så er Neon Cross den countryplata du ikke skal gå glipp av i år.
Futurebirds – Teamwork (Jan E.)
For deg som alltid har ønsket at livet var like bølgende som tonene fra en pedal steel, Futurebirds vil akkompagnere deg på veien videre dit du går. Bandet fra Athens, Georgia, har holdt på i tolv år og for hver utgivelse så strammer de skruen litt og lager et enda bedre album enn sist. De er virkelig i ferd med å finne sin form og noen av låtene på Teamwork treffer fullstendig blink med tanken på lyden av varme sommerkvelder og bølgeskvulp. Av og til låter de som Matthew Houck, av og til er det vestkysten som preger låtene, av og til er det klassisk alt. country eller southern rock. Futurebirds varierer hele tiden mellom inspirasjonskilder og påvirkninger i sin musikk. Teamwork er et album som gjør sommeren bedre, selv om det regner.
Daniel Romano – Okay Wow (Terje)
Terje mener Daniel Romano sin Okay Wow er en av de beste liveplatene på flere år. Det er umulig å være uenig. I et år der Romano har fått anledning til å være på hjemmebane og virkelig få bruke sine kreative evner i studio, står allikevel liveplaten fra Skandinavia turneen i 2019 fram som det aller beste dokumentet på hvor genial og komplett denne fyren er. Energinivået er helt absurd og flere låter blir dresset opp i livedrakten for å skinne som de perlene de er. «Time Forgot (To Change My Heart)» og «Hard On You» er to countrydragere fra legendariske Sleep Beneath the Willow, også disse har blitt fullstendig transformert til noen fantastiske rockelåter.
Waxahatchee – Saint Cloud (Terje)
Katie Crutchfield har i et tiår holdt på med sitt prosjekt Waxahatchee. Fra den spede starten og fram til i dag er det blitt fem utgivelser og årets plate fra Crutchfield, Saint Cloud, er hennes definitive høydepunkt i karrieren. Selv om det har vært gode anmeldelser for tidligere album, er det først nå at hun har truffet en nerve hos et publikum utenfor den klassiske “indie”-lytteren. Crutchfield har lagt alkoholen på hyllen, tittet litt mer over mot americanasjangeren, og begge deler er en positiv påvirkning. Det er en mer voksen artist vi hører denne gangen, men uten at det har gått utover originaliteten som hun alltid har tilført musikken sin. Dette er en plate som du garantert vil trives i selskap med denne sommeren.
Blackie and The Rodeo Kings – King Of This Town (Terje)
Tom Wilson, Colin Linden og Stephen Fearing har holdt det gående med Blackie and The Rodeo Kings i snart 25 år. En beundringsverdig prestasjon av den kanadiske trioen. Deres nye album, King of This Town, er klassisk rock og blues laget og produsert på et intelligent vis og utført på sedvanlig dyktig vis. Med all sin fartstid skulle man kanskje tro at man gikk litt tom for ideer og låter, men den gjengen her klarer å skape noe nytt og noe energisk hver gang. De er rett og slett så glad i å spille sammen at de ikke klarer å la være å skape nye ting. De elsker å dele det med oss lytterne også. King of This Town inneholder elleve strålende låter og er et album som man trygt kan ta med seg inn i sommerukene.
Bonny Light Horseman – Bonny Light Horseman (Roald)
Anaïs Mitchell sitt samarbeidsprosjekt med Eric D. Johnson og John Kaufman er en konfekteske av musikalske drømmer og opplevelser. Siden verden for alvor oppdaget Mitchell for 10 år siden da albumet Hadestown kom ut, har hun klart mesterstykket å skape en suksessrik musical på Broadway fra det albumet. Det har kostet mye tid og arbeid, men i fjor ble Bonny Light Horseman skapt og det virker som overskuddet bobler over i samarbeidet mellom trioen bak. Bonny Light Horseman er fylt med gamle engelske og irske ballader og musikalske stykker fra historiske tider, som er delikat omarbeidet tekstmessig og musikalsk, slik at de treffer tiden vi lever i. Lyden av Bonny Light Horseman er som en tindrende klar bekk av smeltevann fra en isbre
Nada Surf – Never Not Together (Roald)
Det nærmer seg 30 år siden dette bandet så dagens lys. Debutalbumet kom i 1996 og siden har det blitt åtte plater til. Never Not Together så dagens lys i februar 2020 og bandet har på alle vis funnet formen sin igjen. Det er en langt mer energisk og oppstemt tone over albumet. Det smaker moderne indierock av Nada Surf, men de tangerer selvsagt også 90-tallets ur-indiepop. Det må være lov når vi snakker om et band som har vært et av New York sine mest stødige artister gjennom hele epoken. Med Never Not Together har bandet lagt litt bånd på seg med tanke på kvantitet. De ni låtene som har fått plass tar heldigvis igjen dette på kvalitet og når avslutningsporet tar deg med på en tur ut i det ukjente, så får bare man lyst til å sette på plata en gang til. Det er alltid et kvalitetstempel.
Nick Piunti & The Complicated Men – Downtime (Roald)
Powerpop til folket! Det er hva man får med Nick Piunti & The Complicated Men. Downtime er Piuntis femte album siden 2013 og i år er dette hans bidrag til å gjøre sommeren til en litt bedre opplevelse. Her er det umulig å ikke kjenne den påvirkningen California har gjort med musikken og man føler i praksis håret blafre i vinden i det man løper, skater, kiter, surfer, kjører, eller man bare nyter vinden i ansiktet mens man sitter og ser ut over Stillehavet. Piunti flyttet som ung voksen til L.A. for å leve ut drømmen om et musikerliv. Med Downtime har han lyktes med å lage det powerpopalbumet han alltid har hatt i sekken og da er det på sin plass at vi lytter.
Reckless Kelly – American Jackpot / American Girls (Rune L.)
Brødrene Willy og Cody Braun har på ingen måte tenkt å gi seg med å gi ut plater. American Jackpot/American Girls er årets utgivelse fra bandet som gav oss legendariske Millican tilbake i 1997, en tid da americanaen fortsatt var alt.country og fremtiden lå jomfruelig foran oss. Det låter umiskjennelig Reckless Kelly av låtene som fyller dette doble settet med album og det handler selvsagt om American stuff. Hele 20 låter har de fått plass til og det føles godt å si at bandet igjen lager musikk slik vi elsker å høre de. Det er flere låter på hver av platene som står fram som potensielle Reckless Kelly klassikere, kanskje spesielt “Thinkin’ ‘Bout You All Night” og “Lonesome On My Own”, sistnevnte ordentlig nedsauset i lyden av en pedal steel.
American Aquarium – Lamentations (Rune L.)
American Aquariums niende studioalbum Lamentations er bandets beste til dags dato, og BJ Barham viser nok en gang nye sider ved seg selv, og styrker sin posisjon som en av sjangerens aller beste låtskrivere og frontmenn. Mesterlig produsert av Shooter Jennings, så har Lamentations blitt alt vi håpet, og vil bli stående igjen som American Aquariums Southeastern. Platen der verden virkelig fikk øynene opp for dette lille bandet fra Raleigh, som har kjempet seg opp blant de store på rein og skjær vilje. Til tross for at den tar opp tildels tunge tema, så er den lys og lett i uttrykket, og melodiene er fengende og vi finner til og med en ny allsangklassiker her.
Daniel Romano – Outfidels (Rune L.)
Vi har allerede nevnt Romano, men blant hans mange utgivelser denne våren, må folk også få med seg Outfidels. Daniel Romano’s Outfit does Infidels. Altså Outfidels. Og hvilken total reformasjon dette er av Dylans beste album i den “svake” delen av hans karriere. Plutselig var lyden der, Romano viste oss veien og Dylans klassikere fikk med ett den rette tidsånden over seg. 70-tallets britiske pubrock og punk ligger som isbreer på toppen av Dylans melodier og tekster og lukker inn hele forhistorien under den hardpakkede isen som arrangementene til Romanos Outfit best kan karakteriseres som. Forfriskende, uprentenisøst og levende. Et lite eksempel, hør på “License To Kill”. Ingen forventet noe sånn som dette i 2020.
Michael McDermott – What In The World… (Eddie)
What In The World er den fjerde platen siden Michael McDermotts «comeback» startet med Willow Springs, og er et av hans aller sterkeste album så langt. Melodier, tekster, lydbilde – alt stemmer, og alt låter friskt. Vokalen er krystallklar i senter og det er et helt ufattelig trøkk fra instrumentene. Roots-uttrykket fra de tre siste platene er koblet det sammen med rockesoundet fra tidlig i karrieren. Tittelsporet «What In The World» både starter og avslutter platen. Skrevet før verden stoppet opp, og USA kollapset ned i kaos, opptøyer og armageddons forgård. Michael er ikke redd for å utfordre hverken følelser, seg selv eller samfunnet i sine tekster – og slik verden utvikler seg så er det kanskje det vi trenger aller mest akkurat nå.
Siobhán O’Brien – You Can’t Run Out Of Love (Arne)
Det er tid for å inkludere en irsk artist i våre anbefalinger. Siobhán O’Brien er opprinnelig fra Limerick i Irland, men er nå bosatt i Washington D.C.. Hennes You Can’t Run Out Of Love ble gitt ut 12.mars og fikk egentlig aldri en sjanse siden koronapandemien satte en stopper for all offentlig musikalsk aktivitet som promotering og konserter. Som så mange andre har Siobhán sittet hjemme og ventet på å komme i gang igjen. Med sin blendende stemme og sin store bredde musikalsk, her er både folk, country, blues, rock og tradisjonsmusikk, er vi sikre på at hun får muligheten til å prøve på nytt igjen. Savner du en stemme som Joni Mitchells i disse tider, da kan dere gjøre dere selv den tjenesten å lytte til You Can’t Run Out Of Love så mye dere bare orker.
Brian Fallon – Local Honey (Arne)
Ved fylte førti, bestemte Gaslight Anthem frontmann Brian Fallon seg for å sette ny retning musikalsk. Han har tatt tilbake gleden ved å jobbe med musikken sin igjen og gitt seg selv en ny start med et album som er mye mer singer-songwriter preget enn det han noen gang har laget tidligere. Dette handler om hverdagslivet til en gjennomsnittlig amerikaner og er en såpass alvorlig affære at ni sanger fikk holde for denne gangen. Fallon har lånt ører og øyne til Daniel Lanois klassiske produksjoner og har da også klart å male et helt annet musikalsk bilde av seg selv enn det vi trodde eksisterte. Som tonefølge til kvelder med mørke skyer i horisonten er dette helt perfekt.
Lucinda Williams – Good Souls Better Angels (Arne)
Lucinda growler seg gjennom nok en råsterk utgivelse. Stemmen hennes må nevnes, for den kommer fra en annen verden. At hun hadde skremt fanden på flatmark i mørket, er det ingen som helst tvil om. Hun er selvsagt fortsatt den tøffeste personen i bransjen. I en alder av 67, der vi vanlig dødelige stempler ut fra jobben for siste gang, lever fortsatt Lucinda det ungdommelige låtskriverlivet langt ut i de mørke og sene nattetimer. Good Souls Better Angels er gjerne en hyggelig tittel på et album, men de fleste av låtene handler om djevelskap på et eller annet vis. Musikalsk beveger albumet seg rimelig trofast i et landskap mellom roadhouse blues og beksvart americanarock. Det er noen få unntak, “When The Way Gets Dark” bekrefter at også Lucinda Williams kan gjøre det enkelt.
William Tyler – First Cow soundtrack (Jan Kristoffer)
Filmmusikken til Kelly Reichardts film “First Cow” er verdt å få med seg av flere grunner. Hovedgrunnen er selvsagt William Tyler. Hans måte å skape bilder med sine instrumentale låter er i særklasse. Filmen handler om pelsjegere på 1800-tallet og Tyler har funnet toner og rytmer som passer tidsbildet, men som også står godt på egen hånd. Det er en meditativ og til tider kompleks plate med avantgardistiske partier, men den gir rom for tanken og har en klarhet som få andre. Spesielt og annerledes fra Tyler, men en plate som bringer deg til ro etter et bedre måltid i villmarken.
Steve Earle – Ghosts of West Virginia (Jan Kristoffer)
Steve Earle har tatt på seg å fortelle historien om Upper Big Branch ulykken som tok livet av 29 gruvearbeidere for 10 år siden. Tidligere har Earle snakket til sin egne trosfeller og vært en av de aller rødeste stemmene i amerikansk musikkbransjen. Han har ikke skiftet side, men denne gangen forteller han historiene slik han mener de skal fortelles, direkte til de menneskene det gjelder. De som bor ute i gruvebyene i stater som West Virginia og som tror at Trump er deres frelser og redningsmann. Ghosts of West Virginia er en temaplate, men Earle finner til tider tilbake til sin rette form når det kommer til låtskrivingen. “Time Is Never On Our Side” og “The Mine” er låter som hadde fått plass på hvilket som helst Steve Earle album.
Phoebe Bridgers – Punisher (Jan Kristoffer)
Phoebe Bridgers har hatt en enorm karriere så langt, kort men eksplosiv, snart vet absolutt alle hvem hun er. Kvaliteten på det hun har gitt ut er ikke mindre imponerende og er selvsagt direkte årsaken til suksessen hennes. Stranger In The Alps, samarbeidet med Lucy Dacus og Juliane Baker i Boygenius, fellesprosjektet Better Oblivion Community Center med Conor Oberst, og nå hennes andre soloalbum, Punisher. Bridgers er en artist som samler musikkverden med sin universelle stil, mens temaene i låtene hennes er av en mer spesifikk karakter og i all hovedsak knyttet til sin egen generasjons utfordringer i dagens verden. Stemningsfullt og underlig, av og til svevende og fjernt, men likefullt en av årets viktigste utgivelser.
Bart Budwig – Another Burn on the Astroturf (Rune T.)
Han er blitt kalt en kosmisk amerikansk hagenisse. Bart Budwig er opprinnelig fra Idaho, nå bosatt i Oregon, han er en gnistrende god trompetist, han synger som en klassisk country crooner og han skriver låter der han kombinerer humor og tragedie for å gjøre verden til et litt mindre farlig sted. Budwig har gitt ut musikk siden 2008 og Another Burn on the Astroturf er hans siste bidrag til katalogen. En varm stemme og en funderende opplevelse, slik føles det når Budwigs melankolske americana biter tak i deg i det sola triller ned bak åsen.
Eliza Gilkyson – 2020 (Rune T.)
Den Grammy-nominerte folkartisten Eliza Gilkyson har i en alder av 70 år gitt ut sitt aller sterkeste album i karrieren. Hun skriver til folket, om hvordan vi må stå opp mot maktmisbruk, grådighet og hvordan vi må stå sammen i vanskelige tider. Her finner du tekster med langt mer litterær og politisk betydning enn det man vanligvis hører. Det er referanser til Robert Frost i åpningssporet, en forbindelse til Woody Guthrie i “Beach Haven”, coverversjoner av Dylans “A Hard Rain Is Gonna Fall” og Seegers “Where Have All The Flowers Gone”. Dette er kanskje årets mest politiske album, samtidig som Gilkyson ikke kaller på revolusjon. Hennes visjon av en bedre verden møter ondskap med rettferdighet og godhet.
Rose City Band – Summerlong (Rune T.)
Ripley Johnson har sin bakgrunn i moderne psykedelisk rock og krautrock med sine tidligere band Wooden Shjips og Moon Duo. Rose City Band er imidlertid Johnson eget one-man-band prosjekt og med litt hjelp på trommene, så låter Summerlong som en ordentlig sommerplate med lydbildet lett inspirert av Byrds og Dylan og vestkystlig countryrock tilbake til de glade 60- og 70-åra. Gitarlyden til Johnson, og det er mange varianter av den, tar deg med på rundtur etter rundtur i låtene og følelsen av sommer og frihet ligger tykt både utenpå og inni melodiene på Summerlong. Dette er en sommerplate man lett drømmer seg bort fra hverdagen med.
Mark Lanegan – Straight Songs Of Sorrow (Knut André)
Mark Lanegans tolvte studioalbum er ingen lystig tripp ut i sommernatten. Døden er aldri langt unna i historiene til Lanegan og med inspirasjon hentet fra å skrive sin egen biografi, “Sing Backwards and Weep”, tar albumet for seg episoder og opplevelser fra et langt artistliv. Det er til tider bekmørkt i låtene til Lanegan, som et mareritt uten farger, som et bunnløs hull som bare venter på å ta i mot han den dagen han er klar for sin siste reise. Det føles som Lanegan forbereder seg på å møte sin skjebne, han gjør opp status og rydder stien bak seg i det han ufiltrert forteller sin historie. “I’m just a man, just a sick, sick man, my days are numbered, eternal slumber, death is my due.”
Mark Kozelek – All The Best, Isaac Hayes (Knut André)
En time og trettifem minutter med stemmen til Mark Kozelek som forteller sine historier fra opplevelser på veien i Nord-Amerika i 2019. Svært få har et slik håndlag med ord og språk som Kozelek har og om du er en av de som elsker å høre lydbøker i hengekøya, så er denne spoken word plata absolutt et alternativ verdt å sjekke ut i sommer. Historiene er oppkalt etter stedene som har inspirert til de og akkompagneres stort sett av et enkelt piano med et par unntak. Kozelek har en utmerket fortellerstemme og måten han gjenforteller sine møter med byer og folk, viser et enormt detaljfokus og en dyptpløyende interesse for alt som er annerledes.
M. Ward – Migration Stories (Knut André)
Det ligger godt åpent i dagen, eller i tittelen om du vil, hva årets album fra M. Ward handler om. Hva er årsaken til at så mange mennesker hele tiden tar et valg om å forlate det landet der de er vokst opp, for å legge ut på en farlig reise til en usikker framtid? Det er gjennomgangsmelodien i historiene som M. Ward forteller. Inspirert av moderne tids hendelser, men ikke direkte knyttet til de. Ward er musikalsk inne på det samme indiefolk sporet, som han har vært på gjennom hele karrieren, men det er noe mer sparsommelig servert denne gangen. Noe som kler det viktige temaet han tar opp med denne utgivelsen.
