Jeg har fortalt historien x-antall ganger, om den dagen Egon på Lillehammer la debutplaten til Reckless Kelly i bunken med plater han hadde forhåndsbestemt at “disse skal du ha”, da jeg kom innom platesjappa Basement på vei hjem fra jobb. Evig takknemlig, og til etterfølgelse for alle som bedriver platepushing. Millican har fulgt meg i alle år, og spilles fortsatt jevnlig. Nå på vinyl.
Slik startet et – til nå – tjueseks år langt kjærlighetsforhold til et av de tøffeste bandene jeg vet om i hele verden. På grunn av den platen så har jeg møtt utrolig mange fine folk der borte, som jeg har kontakt med den dag i dag – nesten 30 år etter at vi møttes på noe så steinalders som en mailingliste…
The Last Frontier er, om jeg ikke har telt feil, deres 11. studioalbum, fire år etter forgjengeren American Jackpot / American Girls. Og vi vet hva vi får med Reckless Kelly. Bandet som fortsatt frontes av brødrene Willy og Cody Braun har Jay Nazz med på trommer, som de alltid har hatt. Gitaren trakteres av Geoff Queen, som erstattet Ryan Engelman da han gikk tilbake til Tournpike Troubadors. På bass den insane gode Joe Miller som har spilt med dem siden han kom fra Back Porch Mary i 2012.
Reckless Kelly har gitt beskjed om at de gir seg som turnérende band ved utgangen av 2025. Det er dermed siste dans, selv om de informerer om at de planlegger en sjelden gig, soloprosjekter, produsentoppdrag og generelt ting som holder dem i musikkbransjen. Nylig spilte de en serie konserter som backingbandet til Steve Earle, og det neste året planlegger de å velge ut spillejobbene med omhu, for å komme innom alle stedene som har betydd mye for dem siden de startet å turnere for 30 år siden.
Det gjenstår jo å se om The Last Frontier blir svanesangen fra Reckless Kelly, men om det skulle bli det så kan de stå trygt og støtt i cowboybootsene sine og si at de har gitt ut noen av sjangerens aller beste album, og samlet har de en katalog som få kan matche.
Fra albumet åpner med den ganske så betegnende låten “Keep Lookin’ Down The Road”, der de oppsummerer sin egen reise og ser på eget liv og mortalitet – så er vi hjemme i lydbildet vi kjenner så godt. Derfra følger bængerne tett i tett. Vi får vakre kjærlighetsballader som “You Were The One” og “Dance To The Beat Of The Drum”, elleville partytrøkkere som “Fired Up Ready To Go”, og herlige countryrockere som “Miserable City” og “Romantic Disaster”. Den siste er inspirert av en song-in-the-round Willy en gang så med Lucinda, Steve Earle, Bobby Bare og Terry Allen – der Lucinda introduserte en låt som “This is a song about a romantic disaster”. Willy noterte ned og skrev en låten rundt.
De gir oss også perler som “Long Lonesome Ride” og “I Know A Place” (sistnevnte skrevet sammen med bror Mickey Braun). Begge er låter som funderer litt dypere på livet og veien videre. At de avsluter med den nydelige “Lightning in a Bottle”, som er en hilsen til deres gamle venn, musikeren Pinto Bennet som gikk bort for noen år siden.
Det er en kjent og kjære reise vi blir med på, der Reckless Kelly tar oss med gjennom velkjent landskap, det tekster som stikker innom både lykkelig og ulykkelig kjærlighet, festing og moro, og livets underfundigheter. Jeg kommer til å savne dette bandet, og håper inderlig det blir en siste mulighet til å se dem live før de gir seg. Vi snakker ett av historiens aller beste countryband, og live er de intet mindre enn gigantiske.
