Vår kjære venn Aaron Lee Tasjan slapp nylig Stellar Evolution. Det er tre år siden Tasjan! Tasjan! Tasjan!, der Aaron presenterte oss for et nytt lydbilde. Som han nå har utviklet videre. Det er jo mulig at platens tittel spiller på denne utviklingen.
Jeg har alltid lurt litt på hvorfor Aaron har blitt “plassert” i Americanasjangeren. Han har alltid vært så mye mer enn én sjanger. Om det er én musiker jeg kjenner som jeg vil klassifisere som kunstner, så er det Aaron Lee Tasjan. Han tar turen dit musikken inspirerer ham, og lager det han til en hver tid føler. Evolusjonen fra den ni år gamle In The Blazes er dermed mildt sagt omfattende. Nevnte plate er vel også årsaken til at han ble varmt omfavnet av Americanamiljøet som vokste seg sterkt i Nashville i de tider. Men allerede på Silver Tears i 2016 var Tasjan så mye mye mer enn Americana.
Vi kunne brukt mye tid på å dissikere musikken til Aaron Lee Tasjan, for her er inspirasjonskildene mange, spennende og tidvis overraskende. For en tekstnerd så stråler Aaron Lee Tasjan sterkere enn noen sinne på denne platen. Det mest spennende er likevel selve låtsnekkeren. Måten han har tatt til tider tunge og mørke tekster om Tingenes Tilstand, og kombinert dem med et lydbilde og en melodi som er direkte spretten og livlig – og gjør at du blir GLAD samtidig som du hører at verden skal gå under – for å sette det litt på spissen.
Jeg skal innrømme at jeg var litt ambivalent til platen på forhånd. Jeg forstod ikke helt de to siste singlene, men presentert for hele platen så ser jeg visjonen hans og helheten har gjort at jeg setter pris på alle låtene og har fått en helt annen forståelse for singlene.
Lydbildet er tungt inspirert av 80-tallet, med elementer fra hele musikkhistorien strødd pent over som et lite stjernedryss. Fra den 80-talls-funky “Alien Space Queen” setter tonen, og i et Amerika som er mer polarisert enn noen sinne, så er det befriende med stemmer som Aaron Lee Tasjan, som effektivt omfavner hele LGBTQ+ bevegelsen i flere av sine tekster. Mye av inspirasjonen kom i følge Tasjan fra den amerikanske høyresidens desperate forsøk på å forby trans-bevegelsen, blant annet gjennom Nashvilles sinnsyke drag-forbud. Som førte til at en haug artister i protest stiller i kjole på scenen når de spiller i Nashville.
She drives an old Trans Am
In sunset gold yeah
She’s Trans Femme
A Demigirl dream
She’s my friend
From a galaxy far away
Singelen “The Drugs Did Me” er en elektronisk skremselshistorie om hvordan “recreational drugs” går fra litt gøy i helgene til en avhengighet. “I did the drugs, ’til the drugs did me”. En liten, men samtidig veldig fundamental forskjell. Låten er en temmelig psykedelisk trip, som musikalsk beskriver hvordan det føltes å miste kontrollen. “It’s a miracle I’m still alive”.
“Dylan Shades” føles som en videreføring av “Feminine Walk” fra Tasjan! Tasjan! Tasjan!
En nydelig, fengede melodi omslutter teksten som handler om et crush på en skikkelig mystisk fyr med mørke solbriller. Den første singelen vi fikk har vi snakket mye om, den herlige “Horror of it All”, som er en coming-of-age fortelling, der protagonisten blir outet for hele skolen. Men samtidig finner styrke i å stå i det og være seg selv.
Gotta be myself now
Cause everyone else
Is already taken
Det er så mange brilliante, nydelige tekstlinjer på denne platen. Det er en fryd å dykke ned i tekstkunstneren Aaron Lee Tasjans hjerne. Ett eksempel fra “Pants”; “Everybody seems so bored, yeah they’re so advanced // I’m laying down on a chaise lounge writing songs about pants” setter stemningen ganske effektivt. Kort oppsummert så handler teksten om å være seg selv og kle seg som man ønsker i en stadig mer og mer utmattende verden. Men å gjøre det dansbart er en prestasjon i seg selv.
Våre egne Kings of Convenience kunne fint vært opphavet til “Ocean Drive”, der Aaron smir Kings-soundet sammen med litt vestkyst og et drypp Brian Wilson i en drømmende perle som jeg ville tro var sånn en klem hørtes ut hvis den var laget av musikk.
En av platens mørkeste låter er en up-temo, dansbar låt som virkelig roper live-potensiale og “anthem”. Samtidig så er teksten brutal og blytung, der vår protagonist går rundt livredd i frykt for å bli drept. Han sier det ikke direkte, men vi leser jo mellom linjene at her snakker vi om frykten LGBTQ-samfunnet opplever på grunn av trangsynte og aggressive undermennesker som sprer hatet sitt gjennom ord og vold. Igjen, det er en prestasjon å gjøre det dansbart. Men kanskje det faktisk fører til at budskapet kommer tydeligere frem?
Og apropos budskapet, så er platens absolutte høydepunkt låten “I Love America Better Than You”.
Mitt største ønske er at Trumps kampanjefolk i sin evinnelige visdom plukker denne låten til å spilles på alle Trumps valgmøter, kun basert på tittelen. Og så sitter vi bare HELT stille i båten alle sammen, mens MAGA-folkene får teksten blåst inn i hjernen;
They say our Founding Fathers built a Christian nation
But nowhere in the Bible does God bless the USA
But at least he gave us Walmart
And the people that we call “”the Indians””
Who showed us how to smoke tobacco
Now that’s a good revenge
I love America better than you
Her Founding Mothers and her hotdogs, too
First Black president
Insurrectionists
I love America better than youI love America better than you
Her crowded cities and her hotdogs, too
Land of immigrants
Queer Trans feminists
I love America better than you
“Roll Your Windows Down” er en nydelig kjærlighetssang, som står med et bein i heartlandrock og det andre i vestkystsoundet. En lett og flytende sak som er grunnleggende vakker, som jeg antar er en hyllest til kjæresten.
Han sklir elegant inn i “Bird” som kunne kommet rett fra hodet til Frank Hammersland og funnet plass på en Pogo Pops-plate. Vi sklir altså elegant inn mot musikk inspirert av 60-tallets britiske pop fra Kinks og desslike. Noe som blir veldig tydelig på “Cry Till You’re Laughing”, som er masse Kinks, masse masse Queen (!) og skikkelig Aaron Lee Tasjan.
Cry, cry, cry till you’re laughing
There’s a sunny side
On the other side
Of all these lies that we tell ourselves
Just to have a life
Aaron og pianoet avslutter herligheten, og selv om vi ikke er helt klar for å gi slipp så takker han for denne lille utflukten sammen med “Young”, en vakker tekst om hvor vanskelig kjærlighet kan være, særlig i en stadig mer polarisert verden der noen utfordrer det etablerte – og der USA er nærmere og nærmere Iran i sin tankegang enn The Land of the Free som de selv tror. Men Aaron er håpefull, og ønsker at vi skal la kjærligheten seire, uavhengig av kjønn, legning og fastlåste oppfatninger. I USA hylles han også for å tørre å åpne opp, mens vi her i Norge fortsatt sliter med å forstå at fortellinger om egen legning og støtte til LBGTQ+ i det hele tatt kan oppfattes som noe provoserende.
Holding on
To your only one
Not a thing in the world is wrong
When you’re in love and you’re young
You’re in love and you’re young
Plate kan du kjøpe digitalt eller i diverse varianter på Aarons Bandcamp, og hos Big Dipper.
