Leslie Stevens leverer med sitt selvtitulerte tredjealbum en særdeles sterk kandidat til årets album.
Vi har vært fans siden vi oppdaget Leslie Stevens & The Badgers tilbake i 2010. Vi fikk to plater derfra før det ble litt stille. Så – i 2012 kom det første soloalbumet, det fantastiske The Donkey and the Rose, produsert av Kenneth Pattengale fra Milk Carton Kids.
I 2019 slapp hun Sinner – som imponerende nok var enda bedre. På nevnte Sinner var det spesielt tekstene som stod frem, der hun turte å være mye mer personlig og ærlig enn noen gang. Siden sist har Stevens utviklet seg videre som låtskriver, men også tatt et steg steg inn i et – for henne – annerledes lydbilde.
Fundamentet er fortsatt klassisk country, men lydbildet og uttrykket til Leslie Stevens har nå utvidet og utvklet seg temmelig kraftig.
Jeg får stadige flashbacks til de skikkelig gode innspillingene fra 70-tallet, tenk; de skikkelig gode platene som ble laget i RCAs studio A & B på 70-tallet, og det vi får er et lydbilde som virker skreddersydd for både stemme, melodier og tekster. Hvis du tar passe deler av Roy Orbison, T-Bone Burnett, 70-talls Fleetwood Mac, Lone Justice, Secret Sisters, 70s soul og legger det som et mykt, varmt teppe over stemmen til Leslie, legger til et par skitne gitarer og en utrolig fet trommelyd – så har du utgangspunktet for Leslie Stevens.
Her går soul-perlene hånd i hånd med saftige indierock-låter, og hele veien får Stevens virkelig vist hva som bor i henne både som vokalist og tekstforfatter. Åpningslåten “Big Time, Sucka” er som hentet fra et av Roy Orbisons fineste øyeblikk, og du venter bare på at han skal overta andre vers eller komme inn på refrenget. Produksjonen er en fryd, og det låter veldig veldig stort! Teksten tar opp utfordringene rundt en by som Los Angeles, som jevnlig spiser mennesker og spytter dem mildt sagt lite pent brukt.
Andre favoritter er den seige, deilige countryperlen “Blue Roses”, der Greg Leiz’ briljerer aldeles overjordisk på pedal steel. Han har du garantert i platesamlingen fra før, da mannen har spilt på platene til Jackson Browne, Beck, The Bangles, Eric Clapton, John Fogerty, Sheryl Crow, Shawn Colvin, Don Felder, Amy Grant, Mark Knopfler, John Mayer, Joni Mitchell, Willie Nelson, Chuck Prophet, Gillian, Lucinda, Bruce (ja, han Bruce), Brian Wilson, Eagles, Wilco, Dwight Yoakam, Jayhawks, Jakob Dylan, Lisa Marie Presley… vel dere skjønner tegningen – diskografien hans strekker seg omtrent to ganger rundt jordkloden, og er noe av det mest imponerende jeg har sett. Og på “Blue Roses” kan du HØRE at hjertet til protagonisten i låten briste gjennom lyden fra pedal steelen.
Den saftige rockeren “Taken” viser trøkket og bredden i stemmen til Leslie. At hun tilsynelatende knuser hjertene våre får vi heller bare leve med, for herregud for en låt og for en vokalprestasjon!
“I Fall Down” har et svakt ekko av flere av låtene fra Sinner, der hun tar et oppgjør med egne fobier og utfordinger i et vakkert americanalandskap.
I fall down,
wishing everything would change
wishing the walls would come
tumbling down.
I fall down,
wishing the walls would stay the same
wishing for nothing
but a wish
Vi tar turen tilbake mot countryland i “Dance”, som har enda mer deilig pedal steel til oss, og en tekst om å forsøke å nyte det og de rundt oss som best vi kan. Pedal steelen flyter rett inn i “I Still Love You”, som forsøker å finne ut av følelser som fortsatt finnes for en person som kanskje ikke er der man skulle ønske…
Platens mest kraftfulle og kanskje viktigste spor er “I’m sorry”, som er en av de nydeligste og tristeste sangene jeg har hørt om verdens tilstand akkurat her og nå… tilsynelatende en stille, og avdempet beklagelse – som egentlig er en stort kollektivt “TA DERE SAMMEN” til absolutt alle der ute i maktposisjoner som lar verden kjøre lukt til helvete med begge beina på gassen.
I’m sorry for the people,
think that they can kill
In the name of goodness
From some holy hill
Those who fire rockets
As if it’s not their will
from in front of a computer screen,
sitting still
Den nydelige “When The Moon Fell In Love With The Sun” har tidligere vært ute med trioen Dear Lemon Trees, der Leslie er medlem. Her har den fått en komplett makeover, og er en litt nedpå, halvskitten men gjennomført vakker ballade som krever oppmerksomhet.
Platen avsluttes med en trøkker av et bonusspor, “My Time Comes” – er kanskje et oppgjør med vår egen mortalitet og begrensede tid i verden? Et herlig gitarriff øser opp låten og gir oss en herlig avslutning på et monumentalt album.
Leslie Stevens er fryd av en plate, særdeles velprodusert av Stevens og Kevin Ratterman. Fullspekket med sterke, vakre låter som treffer deg i øret og i hjertet.
(Foto: Jersey Walz, Rune Letrud)
Platen kan forhåndsbestilles på vinyl (vinyl er klar i slutten av april) hos Leslie Stevens
