Jeg hadde glemt hvor mye jeg savnet John Moreland, helt til Visitor traff oss som et trailerlass murstein som ramlet ned fra intet, natt til fredag 5. april. Ryktene har gått en liten stund, om at det var noe på vei. Så når beskjeden kom om at “noe” skulle slippes fredag 5. april så satt jeg og ventet til platen plutselig var der litt etter midnatt, natt til fredag. Siden da har jeg rukket å høre Visitor over 50 ganger, og jeg er fullstendig slått i bakken av det Moreland gir oss.
One man holds the world hostage
For his petty satisfaction
To watch the chain reaction
While he makes a redaction
De siste platene har jeg ikke fått taket på. Trommemaskinen har vært for mye, da jeg ikke synes den har tilført noe som har fungert for min del. LÅTENE har fungert. Jeg får jevnlig tilsendt konsertopptak fra Morelands konserter, og live funker de som bare det når trommemaskinen er avslått. Som han selv sa når han tok valget om å utforske andre lydbilder, så var det noe han trengte for å komme seg videre, for å finne igjen godfølelsen ved musikken. Og det har tydeligvis fungert langt bedre enn vi kunne tørre å håpe på.
Visitor ble til i 2022, der Moreland isolerte seg i ett år, gjemte smarttelefonen sin i en skuff i seks måneder og fant et kreativt rom der han på mange måter gikk tilbake til lydbildet som løftet ham frem på In The Throes og på High On Tulsa Heat. Og stemmen og inderligheten er også tilbake, der vi kjenner ham fra den gang vi begynte bære fakkelen for Moreland høyt her på Dust of Daylight, helt tilbake i 2011 – det året han slapp intet mindre enn fire plater (tre fullengdere og en EP). Ti dager tok innnspillingen som foregikk i stuen hans hjemme i Oklahoma.
why do I keep feeling
like a solider in a holy war
That I never signed up for
Og jeg tar ikke munnen for full når jeg uten blygsel hevder at dette er hans beste plate siden In The Throes. Moreland har fulgt samme suksessoppskrift som på det to forutnevnte, og spilt platen inn hjemme. Denne gangen har han spilt omtrent alle instrumenter selv, inkludert mandolin og fele, og de eneste bidragene er litt koring fra konen Pearl på “Ain’t Much I Can Do About It”, og en gitarsolo fra våpendrager John Calvin Abney på “The More You Say, The Less It Means”.
Jeg skal innrømme at jeg ventet trommelyden ca 20 sekunder inn i åpningen “The Future is Coming Fast”, og at følelsen når den ikke dukket opp var kraftigere enn jeg hadde ventet. For nå er MIN John Moreland tilbake. Kanskje den – for meg – monumentalt viktigste enkeltstående artisten jeg har hatt den gleden av å få lytte til siden jeg oppdaget sjangeren “trist mann med kassegitar” en gang seint på 90-tallet.
One man holds the world hostage
To satisfy the sickness
While the rest of us bear witness
They say it’s only business
Jeg har fulgt mannen gjennom tykt og tynt siden 2009, da alt vi hadde var platen Endless Oklahoma Sky, som ble delt på mp3 sammen med et par demoer, i de digitale redaksjonslokalene hos Ninebullets. Jeg har sett Moreland synge foran et tjuetalls lamslåtte låtskrivere og musikere i en bakhage i Nashville. Jeg har sett Moreland børste av seg mange hundre år gammelt slotts-støv i de hellige gangene i Håkonshallen. Og han fyller ethvert rom, om det er Kongens egen festsal eller om han har himmelen som tak.
One Man Holds The World Hostage
‘Cause he’s afraid of his feelings
And he’s a fraud when he’s dealing
No telling what it is he’s concealing
Og det er tekstene og stemmen hans som er årsaken. Måten han leverer navet på Visitor på, en av årets – kanskje tiårets viktigste og mest kraftfulle tekster er forbilledlig. Han er så mild og nedpå, samtidig som han er så brutalt direkte, ærlig og rasende. Og oppgitt og fortvilet.
“One Man Holds The World Hostage” burde umiddelbart være hele verdens felles plattform og kampsang mot alt og alle som holder verden som gissel. Mot de politikerne vi har valgt, som hverken eier ryggrad, gjennomføringsevne eller holdninger som kan forventes fra folkevalgte. John Moreland har ikke løsningen på problemet, det må vi finne sammen – men han setter i det minste ord på den bunnløse fortvilelsen som verden kollektivt kjenner på – overfor et lite knippe enkeltpersoner…
One man holds the world hostage
Bulletproof and big as jesus
Gonna do just what he pleases
‘TilL it’s all torn to pieces
Vel er “One Man Holds The World Hostage” navet på platen, men Visitor er så mye mer. Platen er et kampskrift mot tiden vi lever i, der mer og mer av det samfunnet vi trodde vi hadde bygget opp for oss selv og våre etterkommer rakner litt mer dag for dag. Han peker på valgene vi har tatt i “The Future Is Coming Fast”; “How far is it gonna go? // Do we really wanna know?”. Han snakker om måten venner og familie står steilt på hver sine politiske barrikader i “Gentle Violence”; “my mind is storming // Three in the morning // we are two waring nations // and we don’t remember why”.
We don’t grieve and we don’t rest
“The Future is Coming Fast”
We just choose the lie that feels the best
“The More You Say, The Less It Means” er et bitende oppgjør med politikere som snakker og aldri gjennomfører, tydelig oppsummert i tittelen. “Will The Heavens Catch Us” setter søkelyset på oppgittheten over at alt virker å være ute av kontroll, og over dem som går over lik for å nå sine mål; “So we rush right in like a wrecking ball // Will the heavens catch us when we fall?”
I would torch the kingdom outright
Will The Heavens Catch Us?
Just to hold the crown
Det er selvfølgelig urettferdig overfor alle andre dette her, for akkurat når jeg sitter her, midt på natta og skriver dette, så føles det som om jeg har fått den plata jeg trengte i år.
“remind me why I do this // tell me what the truth is” spør han i “Blue Dream California”, hvor han setter ord på følelsen av å være i fritt fall, uten utsikter til en trygg landing. Det blir mange springende tanker en sein natt, men samtidig som Moreland føles som han bærer verdens skjebne på sine skuldre – så står han samtidig utenfor situasjonen og er den som stopper oss på veien og sier “jeg er veldig veldig skuffa”. Over måten vi engasjerer oss på, hva vi tillater, hvordan vi løser situasjoner og gjerne unnlater å rydde opp.
I don’t know what I’m gonna do
Silver Silver
I couldn’t change what people say
So I went and gave it all away
Fredagen da denne platen kom ut så gikk jeg av bybanen i sentrum, og hadde et ærend på Apollon.
Moreland var på plass i headsetet, gjennomlytting nr. 9 den dagen. Jeg har heldigvis en jobb der jeg enkelte dager kan høre musikk mens jeg jobber. Fredag var en slik dag. På veien gikk jeg over Festplassen, og der møtte jeg en ung jente som danset, sang og smilte til hele verden mens hun hørte på sin musikk inne i sitt headset. I det vi passerte hverandre så tenkte jeg der jeg gikk, en sur gammel gubbe med blytunge tekster rett i hypofysen; “samme verden, og samtidig helt forskjellig verden.” MEN det blir aldri feil å se at musikk treffer, og gjør noe med oss.
Selv om den ene var full av ungdommens livsglede, og den andre hadde Morelands skuffede stemme i ørene. “Hvorfor?”. Fordi “There ain’t much I can do about it” som han synger i låteen “Ain’t much I can do about it”. En fantastisk låt. Vidunderlig melodi. Moreland på fele er en partytrøkker. Men teksten er brutalt ærlig. Og det er igjen denne skuffelsen over egen og andres utilstrekkelighet og evne til å GJØRE noe. Moreland er observatøren. Han er varsleren. Men samtidig er han midt i dette sammen med oss andre.
Living in a town I don’t recognize
Ain’t Much I Can Do About It
The old one disappeared before my eyes
But there ain’t much I can do about it
There ain’t much I can do about it now
Tekstene er naturligvis også personlige, det er ikke vanskelig å høre. Kanskje spesielt i “Will The Heavens Catch Us?” og i “Blue Dream Carolina” Men aller mest i tittelsporet “Visitor”. Men også den brutale “No time”; “Looking for a clue, to tell you what to do”. Der han på slutten er i ferd med å kapitulere, og godta at vi ikke lengre kan snu utviklingen. MEN så er kjærligheten der som et evig håp om at kanskje… KANSKJE…
The futures coming fast
No Time
Neck deep in the past
Don’t miss the moments while there passing
The clock will surely call
Empires all will fall
My love for you is everlasting
Det nevnte tittelsporet er en studie i låtskriverkunst, og Moreland står atter frem som den aller aller ypperste vi har i denne sjangeren. Både tekstforfatteren, formidleren, musikeren og ikke minst kunstneren. Jeg har sjelden følt meg så gjennomført jævlig som de første 3-4 gangene jeg hørte denne platen. Samtidig har jeg vel sjelden følt meg mer ekstatisk lykkelig over at nettopp denne platen finnes. Og Bob Walkenhorsts ord “You Norwegians are only really happy while listening to sad songs” treffer bedre enn noen gang.
John Morelands Visitor er et mesterstykke av en plate, der Morelands rolle som formidler og skuffet observatør går hånd i hånd med hans evne til å uttrykke seg og ikke minst sette ord på følelser veldig mange av oss kjenner på.
Platen kommer på vinyl i mai, og kan forhåndsbestilles hos Moreland.
