John Moreland er ute med sin fjerde plate i 2011. Første gang jeg hørte denne platen ble jeg bare sittende igjen og gape, og hadde den samme følelsen som når jeg hørte folk som Kasey Anderson, Chip Robinson og American Aquarium for første gang. Dette er en av årets aller aller beste plater, og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale dette på det aller aller mest innstendige.

Moreland skriver tekster som lyser sterkere enn alle Ari Behns lysfontener. De røsker tak i deg og krever å bli hørt og lagt merke til. Den akkurat passe rustne stemmen hans gir dem en troverdighet som gjør at vi henger på hvert ord. Han høres tidvis ut som Jakob Dylan, og har en intensitet i stemmen som stort sett bare kan matches av Michael McDermott i min bok.

Platen starter stille og rolig med det akustiske tittelsporet «Everything The Hard Way», der han på 43 sekunder legger grunnlaget til hva vi kan forvente;

«Here’s another song in «G»,
here’s some more pitch-black poetry.
Here’s another lonely night,
another blown chance to get it right.
Here’s another wasted day,
here’s another debt that I can’t pay
Here’s to doing everything
the hard way»

Når så denne glir rett over i fyrverkeriet «Low», så skjønner vi umiddelbart at vi her er ute på en helt annen musikalsk reise enn vi skulle tro fra den første låta. For dette er fullt rockeøs, med to fete gitarer samt en rytmeseksjon bestående av bass og trommer som er så tighte som det går ann å la seg gjøre.

Og SOM dette rocker. Det er noe det tøffeste jeg har hørt i hele 2011. Det finnes ikke en eneste svak låt, ikke en venstrehåndstekst. Hvordan han klarer å opprettholde en slik kreativitet med så høy kvalitet, tatt i betraktning alle de ferske utgivelsene han har  bak seg er meg en gåte. Han uttaler selv i et intervju at han føler enhver artists siste utgivelse er den som best beskriver hvor artisten er i sin karriere. Og når han hele tiden skriver låter og utvikler seg som artist, så må han gi ut noe for å dokumentere overfor seg selv og alle andre hvordan han nå høres ut.

Moreland øser på med fullt trøkk, og den ene glitrende låten etter den andre farer forbi. Platen virker å være en slags egenterapi der han tar et oppgjør med sin egen oppvekst i ungdomstiden, eller kanskje man kan kalle det en rundtur i en avsluttet del av livet som der han funderer på om ting kunne vært gjort annerledes – eller bare konstaterer at «dette har skjedd, slik var det – slik ble det.»

Tapt kjærlighet og ensomhet i «Young Love Lost In A Flood», et oppgjør eller kanskje mer en gjennomgang av status etter en turbulent ungdomstid i «Hounds Of Youth», der han sier:

«I’ve reached for the sky
but all it does is rain.
When you let go of love
and just give it all away.»

«Hounds Of Youth» er en rocker som band som Jason & The Scorchers og Slobberbone ville elsket, som har elementer fra  ZZ Top så vel som Springsteen og som krydrer det hele med en god dæsj av punk. Og lydbildet ligger i samme gate på neste låt, «Holy Ghost Haunted» – før han plutselig og uventet dreier helt om og er tilbake til det akustiske landskapet fra første låt.

Og «Gods» høres rett og slett ut som en outtake fra Jakob Dylans «Women + Country».

«Why the hell did I have to fall in love
don’t wanna become who I used to pretend I was
and I’m hanging this headache up»

Rockeøset er tilbake i «Christian Rock», som inneholder et par utsøkte tekstlinjer – der han prøver å forstå hvorfor livet har blitt som det har, ved å gå tilbake til ting som har skjedd i oppveksten og spesielt i ungdommen.

«Trying to fit the pieces in the puzzle.
Remember the girls who acted untouchable?
’cause they dated singers in christian rock bands.» 

Høydepunktene står i kø på denne platen, og det er flett umulig å plukke ut en favorittlåt. Men en av tekstene som virkelig utmerker seg er «This Town Tonight», som er en Springsteensk vri med et  Patterson Hoodsk tema som kunne vært soundtracket til James Deans «Rotløs Ungdom».

Dette er rett og slett bare fantastisk.

«Live like your life is almost over
play the guitar with a chip on your shoulder
And then tell them everythings allright
We’re burning down this town tonight»

Avslutningen med ørevoksrenseren «Good Enough» er et perfekt påfunn. Der de fleste ville latt platen fade ut med den rolige «This Town Tonight» så fyrer «Good Enough» på alle sylindere og er nok et oppgjør med ungdomstid og hvordan det har gått med venner og kjente.

«I can never be good enough»

Platen kjøper du på Flac/Mp3 eller ditt foretrukne digitale format hos John Moreland på Bandcamp, til deg selv eller til noen du virkelig synes fortjener en KANONplate til jul.

Hør «Low»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Tonight In This Town»

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Forrige artikkelFredagsvideo: Bob Dylan & Mark Knopfler – Forever Young
Neste artikkelGeorge Harrison
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

Comments are closed.