2020 manglet plata som får deg til å grine. Det fikset Johnny Red & The Prayerhouse People, som med sitt tredje album «To Moritz» trykker på alle de riktige knappene og utfordrer selv den tøffeste til å kjenne på sine egne følelser og tanker.

Det vidunderlige dobbeltalbumet er et veritabelt overflødighetshorn av gode låter, kruttsterke tekster og en intensitet som oser spilleglede. Debutplaten Nothing More Than Clay er fortsatt et av mine favorittalbum, og frontmann og låskriver John Gravdals soloplate Of Love and Death har ikke fått en brøkdel av den oppmerksomheten den burde.

Forrige plate Old Dreamers fikk jeg aldri helt taket på, men med To Moritz så har Johnny Red & The Prayerhouse People så til de grader levert varene.

2020 har vært året da alt gikk galt. De fleste artister utsatte utgivelser, og første halvdel av året var det mildt sagt langt mellom godbitene. Men så snudde det, og de gode platene dukket opp. Samtidig viser det seg nok en gang at det er i motgang at kunstnere ofte blomstrer, og en pandemi i mørke tider inspirerer tydelig mange.

Platen To Moritz dykker rått og direkte ned i alt det mørke, dystre og brutale som pågår ute i verden – via en tragisk historie fra sitt eget lokalområde. Bandet som stammer fra bibelbeltet i Rogaland henter naturligvis mye av sin insprasjon fra både svovelpredikanter, barnetro og mangel på sådan. Tittelen er like vakker som den er hjerteskjærende, når vi får vite bakgrunnen.

Presseskrivet sier følgende: «Ondskapen, og spesielt den menneskelige ondskapen, står som et sentralt tema på albumet.»

Og Mortiz i platens tittel er Moritz Rabinowitz, entreprenør fra Haugesund av jødisk avstamming. Vi sakser igjen fra presseskrivet, for dette må gjenfortelles korrekt:

«Det var en hatt som startet det hele. Da morfaren til vokalisten og låtskriveren i JR&PP døde i 2005, arvet han en hatt. Helt siden oppstarten av bandet i 2013 har hatten vært med. Foruten å være produsert i Portugal og bære initialene til hans morfar, er det et stempel inni hatten hvor det står, «M. Rabinowitz AS, Haugesund». Hatten var kjøpt i herremerkantilforretningen til Moritz Rabinowitz i Sildabyen.

Moritz Rabinowitz var entreprenør, samfunnsbygger, politisk årvåken, kosmopolitt og jøde. Da nazistene kom til Norge under andre verdenskrig, visste de meget godt hvem Rabinowitz var. Han var en av de først norske jødene til å bli deportert. Han ble sendt til Sachsenhausen, og 27. februar 1942 ble han sparket i hjel utenfor en brakke. Ingen av Rabinowitz sine etterkommere overlevde Holocaust.

«To Moritz» er en dedikasjon til Moritz Rabinowitz.»

Og To Moritz har blitt meget respektfull hyllest til Moritz Rabinowitz, men den er så mye mer enn det. Det er bare to låter som er direkte tilknyttet Rabinowitz, men platen har blitt både en samfunnskommentar som trekker linjene fra 40-tallet frem til i dag, og enkeltstående fortellinger om mennesker utsatt for urettferdighet på forskjellige nivå og måter.

Platen som helhet er spekket med historier, og sjelden har jeg hørt et dobbeltalbum holde så gjennomført høy kvalitet hele veien. Særdeles velskrevet, alltid velspilt og Gravdal synger jo som en gud, og låter ekte værbitt norsk kyst tvers igjennom. Det er dønn ekte, spekket med følelser og et ønske om å utforske ondskap, følelser og glimt av håp.

Platen åpner naturligvis med et preludium, der en dyster stemme fortelle om dystre tider og ihjelsparkingen av Rabinowitz, lydmessig er det som hentet fra 1940-tallet. Kraftfullt, sterkt og intenst.

Tittelsporet følger, der Johnny Red & The Prayerhouse People hyller Moritz Rabinowitz og strengt tatt alle som det blir bedrevet urett mot i denne verden.

En av styrkene hos bandet er bredden, som tydelig demonstreres i overgangen fra de to åpningslåtene – med sine dystre 40-talls lydbilder, til Springsteen-rockeren «Cover Me, Little Mrs. Jones» – det svinger skikkelig i bibelbeltet når hele bandet trøkker til på låter som denne.

Dobbeltalbumet To Moritz består av 16 låter, der variasjon og bredde går hånd i hånd med velskrevene historier og kraftfulle stemninger som bygges av et band som henter sin styrke fra værbitte forhold. Coveret, som som sammen med lablene er tegnet av Chris J. Haaland viser oss Moritz Rabinowitz og Emmet Till.

Det er som nevnt sjelden jeg opplever et dobbeltalbum uten svake øyeblikk, men jeg har latt denne vinylen spinne gang på gang, og har ikke hatt ønske om å flytte meg over til digitale kanaler for å kunne skippe låter. Historiene, tekstene og lydbildene bringer oss på en reise gjennom både tid og rom – der vi det ene øyeblikket befinner oss på landsbygda i USA på 50-tallet, og det neste er vi på en synkende båt i Middelhavet i året fra helvete – 2020.

Høydepunktene står virkelig i kø på denne platen. De to åpningslåtene er selvsagte å nevne, rockeren «Cover Me, Little Mrs. Jones» et annet. En av de mange låtene som festet seg fra første stund, og var en av de som gjorde at jeg vurderte å lytte digitalt – var Row. Men fordi jeg ville sette den på repeat. En av årets beste og mest fengende låter, kombinert med et budskap om å holde ut.

Det samme ønsket om prepeatknapp på platespilleren hadde jeg med «Highway One», som er en av de deiligste rockelåtene jeg har hørt på lange tider. Denne gjør ALT riktig, krysser av i alle mine favorittbokser og gir deg enkelt og greit lyst til å danse, til tross for en fortelling om livet på mørke veier på den Amerikanske landsbygda. Det er en del av stemningene og samfunnskommentarene på denne platen som minner meg om de tre første platene til The Rainmakers. Det er enda mer tydelig i sistelåten «Whimpers and Bangs».

Det samme, deilige rocka drivet finner du også i låter som «Coming Home», nok en av mine favoritter fra platen, og i den herlige «Your Highness».

En gnistrende plate uten svake øyeblikk til tross, det er ÉN som for meg skiller så til de grader ut som nesten alt for bra. Den er beintøff å lytte til, rå i formen og så direkte og hjerteskjærende at man raskt skjønner hvor denne omtalens innledende kommentar kommer fra.

Og det er den hjerteskjærende historien om Noor i «Noor’s Song to the Sea» er en kommentar til dagens forferdelige flyktningesituasjon der mennesker dør i middelhavet mens vi sutrer over at vi må bruke munnbind i butikken. Denne låten burde utgis som single i fysisk format, og leveres til alle politikere på Stortinget sammen med teksten og et folkekrav om at de enten lytter og handler, eller takker for seg og finner seg en jobb der de er mer egnet. Du vet at låten, teksten og musikken har oppnådd sin misjon og vel så det når lytteren både blir rasende og begynner å grine… en av årets vakreste, sterkeste og viktigste låter. Vel og merke hvis du bryr deg om andre mennesker. Er opposisjon mot munnbind viktigere for deg, så anbefaler jeg denne på repeat de neste to dagene.

Her two daughters drowned when she crossed the ocean
In the pitch dark night she let them go
There was no strenght left, no breath left
No more prayers to pray, and none to curse

Et annet høydepunkt jeg må trekke frem, når vi først er i det sakrale hjørnet, er den aldeles nydelige «A Robin Chirps», der vår venn Olav Larsen tar plass bak vokalmikrofonen for å gi oss en låt om flyktighet og det faktum at vi alle er her, for å neste øyeblikk ikke være her lengre.

Emmet Till er en del av maleriet på platen, og historien om den 14 år gamle, fargede Emmet som ble brutalt myrdet av to hvite menn i Mississippi i 1955. Gravdal skrev låten etter å ha holdt et fotokurs der bildet av den maltrakterte Emmet i åpen kiste satte spor. Googles på eget ansvar, det er brutalt – men samtidig viktig for å forstå menneskenes totalt unødvendige ondskap overfor hverandre. Det er skrevet mange låter om Emmet Till, og det krever mot å gå i samme fotefar som Bob Dylan, men Gravdals direkte tekst med spørsmålene om hvorfor mennesker er i stand til å gjøre slik fungerer både som en kommentar på den hendelsen, men også som en kommentar mot dagens situasjon både i USA og resten av verden – der ondskap mot andre virker å øke for hver dag som går.

There’s a evil in this world
I just never will get

Johnny Red & The Prayerhouse People har ikke bare begått sin beste plate, men i året da alt gikk galt har de laget et av årets beste album. To Moritz har blitt et vidunderlig dobbeltalbum helt uten svake punkter, som – til tross for en tilsynelatende dyster plattform – består av låter som er både fengende, dansbare og fungerer like godt enkeltvis som en helhet. Samtidig finner du låter som får deg til å tenke, føle og gråte. Jeg tar av meg hatten for Johnny Red & The Prayerhouse People og To Moritz.

Følg Johnny Red & The Prayerhouse People på Facebook. Der kan du også bestille vinylen (den er svinelekker, i en deilig dobbel gatefold trykket hos T-Time i Stavanger.) for kr 350,- pluss frakt. Bare send en melding via Facebooksiden deres, så hooker de deg opp med årets lekreste norske vinylplate.

Forrige artikkelRoger Græsberg & Foreningen har funnet seg selv og lyden av skogen
Neste artikkelSinglefredag – uke 47
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here