John Moreland – In The Throes

“I heard truth is what songs are for // Nobody gives a damn about songs anymore” synger John Moreland i kjernelåten på sin nye plate In The Throes. Oppfølgeren til den aldeles overjordisk fantastiske Everything The Hard Way fra 2011 er om mulig enda bedre. Denne låtskriveren av dimensjoner produserer tektster og låter på et nivå som vil gi enhver singer/songwriter noe seriøst imponerende å strekke seg etter.

Selv er han nok en smule ambivalent i forhold til låtskriverevnen sin, som særlig kommer til uttrykk i den nevnte “Nobody Gives A Damn About Songs Anymore”: “Why did I go and get blessed with a curse // I’m chasing death or glory, whatever comes first“.

In The Throes låter som den virkelig fokuserte, fantastiske skiva Michael McDermott fortsatt har inne i seg. Den låter som om Springsteen aldri kom seg vekk fra New Jersey, og fortsatte å skrive om livet i Freehold, og menneskene rundt seg, fortsatte å spille på små klubber – og fortsatte å gi ut plater som Nebraska og kanskje til og med The River.

John Moreland beviser en gang for alle hvorfor Norge i overskuelig fremtid fortsatt ikke vil fostre tilsvarende låtskrivere som Moreland, McDougall, BJ Barham, Micah Schnabel og Otis Gibbs; Vi har det alt for godt her i det gyldne oljelandet, med lav arbeidsledighet og støtte fra staten hvis noe skulle gå galt.

For uansett hva folk forsøker å innbille meg, så kommer ikke de skikkelig gode låtene og de banebrytende tekstene som får håret til å reise seg på hele kroppen din, som får deg til å tenke deg om en gang ekstra – og som ikke minst får deg til å verdsette hvor godt du egentlig har det – fra låtskrivere som har en solid fulltidsjobb i uken, og er musiker i helgene.

Med all respekt overfor de mange gode og de noen få fantastisk,  norske låtskriverne; det er et nivå til der ute – et nivå å strekke seg etter, og der finner vi folk som Moreland. Som Jason Isbell. Som BJ Barham og Otis Gibbs. Folk som reiser rundt og som faktisk lever av musikken sin. Som kommer fra småbyer som i den amerkanske resesjonen har smuldret bort til ingenting, uten synlig fremtid for hverken seg selv eller familien.

Uten et støtteapparat eller myndigheter som hverken prøver eller ønsker å hjelpe. Som kveld etter kveld spiller i barer på kryss og tvers i USA. For 1-2-3 lyttende gjester. Som tjener sine 10-30$, akkurat nok til litt bensin slik at de kommer seg til neste by. På veien overnatter de i bilen, og spiser mat de snek med seg fra forrige spillejobb. Folk som ser livet fra en helt annen side enn vi gjør her hjemme. Rett og slett fordi vi i vårt til sammenligning særdeles beskyttede samfunn  ikke ser de samme tingen, enkelt og greit fordi de ikke eksisterer.

Det blir ikke det samme å skrive klagesanger om høye bensinpriser, bompenger og at servitørene i Spania ikke gidder å lære seg norsk, når man sammenligner det med utfordringene til folk som faktisk MÅ jobbe for å overleve.

Vi må selvsagt gjøre et unntak for kjærlighet og savn. Som min gode kollega Jan Eiesland sier; “Det føles jo like ekte uansett om man er fattig eller rik”. Og det er nok derfor vi ser en del flere gode tekster fra norske forfattere om kjærlighetssorg enn om samfunnskollaps og fortvilelse… den amerikanske kulturen har jo også alltid vært slik, låtskriverne har skrevet om samfunnet rundt seg – som alltid har hatt sine utfordringer. På samme måte skriver forfattere som Frank Bill, Cormac McCarthy, Daniel Woodrell og Daniel Ray Pollock om samfunnet rundt seg – spesielt i de nedslitte, nesten forlatte småbyene som er i ferd med å implodere over hele USA.

Nå skal ikke dette bli en klagesang over innholdet i norske låtskriveres tekster, for unntakene her (som stort sett også omtales i positive ordelag her på bloggen) er mange, gode og særdeles dyktige. Men det jeg jakter på er et forsøk på å forklare at det Moreland presenterer på In The Throes er EKTE. Om ekte menneskers ekte utfordringer og ekte problemer. Med all sutringen vi ser her hjemme over det som til sammenligning med… alt annet, blir syt over småting, så kan vi vel uansett være enige om at hverken John Moreland eller Otis Gibbs kunne vært norske….

Nok om det. Vi skulle tross alt snakke om John Moreland og In The Throes. Mye blir dog sagt i klagesangen over. Dette er en plate om Amerika i 2013 slik Moreland ser det, gjennom små noveller hvor han presenterer oss for opplevelser og følelser. Ekte som oppdiktet, det er uansett ikke det viktige. Det er reisen som er det viktige her.

Og da er det spesielt intensiteten i det Moreland presenterer som virkelig tar meg med ut på reise. En rundtur i livet hans, i samfunnet rundt ham, i skjebnene han ser og møter på sine utrettelige turer rundt omkring i det tidligere så Forjettede Land.

Han skriver så det gnistrer om tap, kjærlighet, savn og den totale mangel på håp og utsikt til fremtid. Det er sårt, det er vanskelig og det er intenst. Og det er bare så fantastisk vidunderlig godt skrevet. Og så synger han bedre enn på noen av sine tidlige plater. Når jeg sammenlignet ham med Michael McDermott så var det ikke bare tekstene og melodiene, men til tider så leverer han opp mot gullstemmen til McDermott også.

Det pågår en diskusjon internt i redaksjonen hos Ninebullets.net, som forsåvidt har pågått en stund. Og det er opptil flere som hevder at dette er en mye sterkere og bedre plate enn Jason Isbells Southeastern. Jeg vet ikke. Til tider er jeg tilbøyelig til å være enig. Jeg vet i hvertfall én ting, det er at når blodbadet vi også kaller “Bli enige om hva som var årets plate” her på Dust of Daylight starter – så ligger denne høyt i bunken og argumentene vil komme tett som hagl fra denne kanten…

Av platens 10 spor, så vil jeg spesielt trekke fram spor 1 til 10 som platens beste. Dette er 10 låter rein og skjær lykke for en tekstfetishist. Jeg er også temmelig sikker på at enhver med sansen for god musikk vil finne en venn i denne plata.

Gjør deg rett og slett opp din egen mening; hele plata ligger her til fri gjennomlytting – og så kan du bare kjøpe den etterpå.
johnmoreland.bandcamp.com

[bandcamp album=223135965 bgcol=FFFFFF linkcol=0687f5 size=venti]