Amanda Anne Platt & The Honeycutters følger opp mesterverket The Devil & The Deep Blue Sea med nok en kruttsterk plate, spekket med kraftfulle tekster, vakre melodier, nydelig vokal og overjordisk deilig pedal steel.
The Devil & The Deep Blue Sea var årets album for min del både i 2021 og i 2022, hvordan dette fungerer kan du lese om i den linkede artikkelen. Dessverre en plate som gikk under radaren på alt ALT for mange, og som ikke på langt nær har fått den oppmerksomheten den så inderlig fortjener.
Før innspillingen av denne platen, så ønsket Amanda og bandet å gjøre noe nytt. Dermed gikk veien til Scott McMickens uthus, der de spilte inn The Ones That Stay live, som et band. Et par enkle overdubs i etterkant, der det er lagt på litt koring og perkusjon. Og flere av låtene er one-takes.
Og det kan høres i resultatet. Det er fullt av liv, og har en direkte energi som du bare får når musikken spilles live. Bandet svinger, og de sier selv dette var den beste innspillingsopplevelsen de har hatt.
Det skal litt til å følge opp en plate som The Devil & The Deep Blue Sea, men alt man kan gjøre er å stole på at låtene holder og at det kan merkes når platen er innspilt. Jeg føler i hvertfall at dette er vellykket, og at de har greid å lage en plate som tar med seg styrkene fra forrige plate og gi oss nye låter som er verdt å lytte til.
Amanda Anne Platt skriver personlig, lyrisk vakkert og beskrivende og har altså en så inderlig vakker stemme som går rett i hjerterota på meg hver gang. Åpningslåten er et perfekt eksempel. Matt Smiths herlige pedal steel setter scenen, og Amanda forteller om tankene som hoper seg opp i hodet på veien, og hvordan livet tar retninger vi ikke ventet. Låten ble skrevet rett etter den siste lange turnéen hun ghennomførte før hun stiftet familie, og det setter preg på funderingene i teksten.
Can anybody hold me now?
Can anybody tell me how
could we ever be lonely
with all the whole wide world around?
Første gang Amanda plukket opp gitaren etter at datteren var født, så skrev hun “Clean Slate”. Pandemien var nesten over, og teksten går inn i følelsen av at verden har endret seg uten at vi vet hvordan og hvor vi er på vei. “Windowpane” er enda mer aktuell nå enn Amanda kunne ane når hun laget den. Teksten tar utgangspunkt i mennesker på flukt, fra vakre byer og land som blir ødelagt av krig og elendighet, og prøver å utforske følelsen en person på flukt opplever i en slik situasjon – motsetningen mellom det vakre på den ene siden og det grusomme på den andre.
Do you know I used to pray that we’d be made well again
all the time
I fought their guns with all my faith in the better man
I lost my mind
when I saw that we were all on the losing side
“Forever” er en aldeles vidunderlig vakker tekst, som fortjener at du lytter. Låten ble skrevet til en venn som sleit, og har bare et enkelt mantra: “Nothing lasts forever”. Det blir bedre. Dritt går over. Be om hjelp, for folk bryr seg!
there’s nothing I can do to make this lighter
cause the truth is, there’s a part of us that’s dying
and the only thing that holds it all together
is nothing lasts forever
Den neste låten er litt forunderlig, for “Big Year” har blitt sin egen historie – på en måte. Amanda skriver om at det har vært “A big year”, og i prosessen med å skrive låten – som hun startet på i 2018, så har hvert år vært “et større år” enn det forrige, så hele veien har det bare ballet på seg og blitt mer å fordøye og vanskeligere å fortelle om. En seig, deilig ballade som setter seg i hodet i lange tider. “Forget Me Not Blue” er en låt om sorg, og er ganske direkte og brutal i at sorg er beinhardt. “Love is a flame, grief is just a candle” synger hun i teksten, og der tror jeg det ligger veldig veldig mye sannhet.
Et av platens herligste spor er “The Lesson”, der Amanda forteller om baren hvor hun møtte de fleste i bandet sitt – og mange som hun fortsatt er gode venner med i dag. En herlig fortelling om dagliglivet og hvordan møter med mennesker kan forme oss og livet vårt. Bare sjekk ut dette refrenget;
there’s a song
your parents used to love
it meant something to them
back when you were young
it comes on the radio like a wild and lonely blessing
sometimes life is kind enough
to repeat the lesson
Coverlåten “On The Street Where You Live” gjøres til Amanda Anne Platt & The Honeycutters egen, og at dette er en klassiker fra klassikeren My Fair Lady kan man ikke gjette. Innspilt av en rekke store vokalister, Nat King Cole medregnet, så er dette en nydelig versjon som gir låten nytt liv.
“Pocket Song” er en låt Amanda skrev til sin bestemor under pandemien, da hun ikke kunne besøke henne. En vakker tekst om at hun setter pris på lærdommen hun har fått, og at hun så gjerne skulle fått mye mye mer lærdom fra bestemor.
På forrige plate kunne vi høre låten “New York”, som handlet om tiden etter at foreldrene solgte huset hun vokste opp i, og flere låter omhandlet denne perioden. Låten “Saint Angela” ble skrevet sittende på gulvet i stuen, etter at det var solgt og tømt for møbler. Hun forteller at hun satt i flere timer og spilte og sang i den fantastiske akustikken i det tomme huset.
“The Muse of Time” føyer seg fint inn i rekken av låter som bare undrer over livet og har noen velskrevne linjer som jeg føler satt ekstra godt.
By the light of the morning
empty bottles tell no lies
but the muse of time waits for you
and she’s greater than the muse of wine
Og apropos tomme rom, siste låt heter “Empty Little Room” og avslutter en solid album spekket med god låter og velskrevne tekster. Teksten handler om generasjonskløften og større og mindre traumer vi utsettes for som fester seg i oss gjennom livet.
The Ones that Stay kan kjøpes på vinyl hos Amanda Anne Platt & The Honeycutters.
(Alle foto: Eliza Bell)