Jeg har ikke helt fått fot for Calebs to siste album, men på Sweet Critters synes jeg han er tilbake i den retningen jeg personlig liker godt. Det føles som om Sweet Critters har tatt det beste fra de første platene, kombinert med det som funket på de foregående to platene – og endelig har Caleb landet trygt i sitt eget lydlandskap.
Produsert av John Paul White og Ben Tanner, så har de sammen med Caleb foredlet det seige, deilig mountain-music, appalachia-uttrykket som hele veien har ligget til grunn for Calebs musikk. Det er på en måte mer varme og dybde i soundet på denne platen, og jeg føler det kler Calebs tekster mye bedre enn på de to foregående.
Han sier selv at han har jobbet mer med karakterstudier på denne platen, og det merker vi ganske raskt.
Ta perlen “The Devil’s Voice” som eksempel, der han maler en fortelling om avhengighet og hvor dypt man kan falle når man lytter til den forlokkende stemmen som maner til “bare en gang til”. Moralen er naturligvis lett tilgjengelig:
She’s got the tools and the know how
She just can’t fix her past
Wasting away a little more each day
Praying that tonight might last
She said
The devil’s voice sounds a whole lot like mine
En annen favoritt er den nydelige “The Brim”, en av Calebs aller fineste låter, en vakker kjærlighetsang til Mrs. Caudle. Full av nydelige linjer som virkelig hyller kjærligheten og hengivenheten til sin partner.
Just know there ain’t nobody else
Who could take my empty heart
And fill it to the brim
Tittelsporet “Sweet Critters” er nok et herlig eksempel, fortellingen om det gamle ekteparet som har vokst sammen og omtrent kan regnes som en person er like gammel som konseptet med å flytte sammen med den man elsker. Og Caleb beskriver det forbilledlig, som alltid.
Over time they became one
Like second day soupAnd they glow
On up until the curtains close
Evergreen and growing
Platen er rett og slett full av slike eksempler, og er virkelig verdt å bruke tid på. Det er ingen svake øyeblikk, eller låter som du får lyst til å skippe. Og låter som “River of Fire”, “Kentucky When You Called” er bittesmå, herlige noveller som du virkelig kan dykke ned i for å bli kjent med karakterene.
Nevnes må også “Heaven Sometimes” som er den eneste tydelig selvbiografiske tekstene, som tar en grundig rundtur i kunstnerens sinn og forteller hvordan det føles når det man lager virkelig blir slik man ønsket. Allison Russel leverer aldeles nydelig backup vokal på denne.
Til sist må jeg trekke frem den bittelille perlen som avslutter platen, “Where We Left Off”. En av de nydeligste sangene om vennskap jeg har hørt på lange tider. Vi har alle et par slike kompiser, som man møter alt for sjelden – men når det endelig skjer så tar det tre setninger og så er man tilbake der man var sist man møttes – kanskje tre-fire år tidligere. Caleb beskriver det mye bedre enn jeg klarer;
Memories keep us afloat
Old friend, I hope you’re feeling fine
There’s so much you never show
It’s really hard to tell sometimes
We always seem to pick right back up
Where we left off
Kan kjøpes hos BigDipper
(Alle foto: Arnulf Østerdal)
