Endelig er den her, den etterlengtede debutplaten til Sweetheart. Som har fått tittelen Sweetheart, og slippes på Mother Lies It Records. Vi har fulgt bandet gjennom et knippe singleutgivelser siden vi første gang stiftet bekjentskap med dem gjennom singelene Ghost/When I Need You The Most og The Dark/Your Turn To Pray i henholdsvis juni og november i fjor.

Jeg er eksepsjonelt glad i de to platene til Thinkerbell, Thinkerbell og Thinkerbell 2.

Debutplaten til Sweetheart har mange av de samme kvalitetene, det melankolske uttrykket, himmelske harmonier og gode låter. Det er trolig litt av grunnen til at jeg falt pladask for de to første singlene.

Og når platen nå er ute, så innfrir den alle håp og forventninger, og vil finne sin plass blant plater som spilles i den mørke, norske høsten. For deres største styrke er å skape stemninger. Hver låt har noen få sparsomme lag med elementer. Less is more er brukt som rettesnor, og det er like mye det som IKKE blir spilt som bidrar til å gi disse låtene styrke og dybde. To fantastiske stemmer, en akustisk gitar og en pedal-steel, en banjo eller en resonatorgitar er det som fyller lydbildet som utgangspunkt. Og rommene disse forsiktige, sparsomme instrumentene etterlater gir musikken plass til å fylle opp og bygge seg opp.

Det er sakralt, det er vidunderlig vakkert, og det er så så SÅ behagelig å lytte til.

Sweetheart består av John-Arne Ø. Gundersen på vokal og gitar. Han har også skrevet sangene på platen. Den overjordiske harmonistemmen kommer fra Anne Mette Hårdnes, som også spiller piano – og Frjode Bjørnstad legger på pedal steel, resonatorgitar og «high strung» gitar – den såkalte «Nashville tuning» – etter sigende brukt både på «Wild Horses» (Stones) og «Hey You» (Pink Floyd).

Kenneth Ishak har så til de grader briljert i produsentstolen sammen med bandet, og han korer også på to av låtene. De får dessuten besk av Christer Engen på perkusjon på en låt, og Tor Egil Kreken fikk en dag fri fra Darling West for å legge banjomagi på to låter.

Bare to av de fire låtene på de to første singlene har fått plass på platen, og det er helt tydelig gjort en grundig jobb med hvilke låter som er valgt ut, og i hvilken rekkefølge de er plassert på platen. En kunst som i alt for mange tilfeller er glemt idag. Dette fører til at platen spiller som en helhet, og jeg anbefaler på det sterkeste å nyte den i sin helhet fra vinyl – under et pledd og med et glass av ditt mørkeste øl som selskap.

Som nevnt, så er stemningen og lydbildet de viktigste aktørene på platen, sammen med de individuelle musikalske prestasjonene. Men helheten blir bare sånn passe om ikke melodiene sitter, og tekstene er gode. Melodiene kan kanskje høres enkle ut på grunn av den sparsomme instrumenteringen, men det er der magien ligger – i å skape rommene, stillheten og pustepausene du knapt finner i musikk idag. Det er ingenting enkelt over noe av dette.

Tekstene er gjennomført velskrevne, og handler om personlige følelser og stort sett om savn. Savn av en følelse, savn etter en person, savn etter et tidligere liv.

Det er helheten som er viktig på Sweetheart, det er ikke én svak låt – og alle gjør sitt for bygge den stemningen som platen nyter så godt av. Jeg har likevel et par låter jeg har blitt ekstra glad i. Som den nydelige «Leaving for Stockholm», som setter ord på det enkle hverdagssavnet etter noen man elsker – til tross for at man vet at de kommer tilbake relativt snart.

Åpningslåten «Cool Summer Night» forteller om den følelsen vi alle har hatt, av det perfekte øyeblikket som forsvant og en biltur som bringer minnene frem igjen. En av årets aller beste låter i min bok. Og så fantastiske «Sweet Wind», som gjør en inspirerende jobb med å gjenskape stemningen av de første månedene og årene av et seriøst forhold, som bygget fundamentet som resten av livet bygges på.

Nevnes må også platens siste låt «Nothing Lasts Forever», både for bildene den skaper, og for platens i mine ører mest velskrevene tekst.

Nothing lasts forever
Time keeps rolling on
No one stays together
Time keeps rolling on

Nevnte jeg hvor gjennomført fin denne platen har blitt? Jeg har spilt Sweetheart på repeat i noen uker, og den vokser for hver gjennomlytting. Denne skal jeg tilbringe mye tid sammen med i høst og i vinter. Et av årets aller fineste album, og det er i tillegg norsk.

Kjøpes hos din favoritt-platepusher, for eksempel Big Dipper. Og streames overalt der sånt bedrives.


(foto: Agnete Brun)

Forrige artikkelJohn Peter and his Collaborators – Music From Little Red
Neste artikkelMighty Magnolias – Magnoliaesque
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here