Michael McDermott har vært på sin heftigste kreative bølge de siste årene. Det startet med comebacket Willow Springs i 2016, som ikke bare revitaliserte Michaels karriere, men også ga ham ny energi og førte med seg Out From Under i 2018, Orphans i 2019 og What in the World i 2020. Når Covid og lockdown gjorde turnéer umulig, så satt Michael hjemme og skrev låter, og spilte to ukentlige konserter. En på amerikansk tid, og en på Europeisk. På den måten beholdt han kontakten med publikum og etablerte seg et nytt publikum.
En bunke av låtene som han spilte inn under disse liveshowene kom på samleplaten House Arrest i 2021, før en gruppe av hans mest ihuga fans hjalp ham med å fullføre prosjektet Stories, Lies & Legends som startet i 2020, og ble fullført i 2022 – med totalt 8 cder med uutgitte låter fra hele karrieren. Et monumentalt prosjekt som viser bredden og den helt enorme dybden i Michaels musikk. I tillegg har han endelig sluppet den mytiske Lost City Seattle som et dobbeltalbum fullt av outtakes, som ble innspilt i 1992, mellom 620W. Surf og Gethsemane men aldri utgitt.
Og nå slipper han altså Songs From The Lighthouse og East Jesus på samme dag, to plater som på mange måter kompletterer hverandre i form, utarbeidelse og låtutvalg. Siden 2016 har vi altså fått 16 cder med nytt og/eller uutgitt materiale, i tillegg til livealbumet House Arrest. Det er to plater i året det. Og med det nivået alt dette holder så er det intet mindre enn imponerende.
McDermott bruker stort sett de samme musikerne på disse to platene, og har produsert dem selv, sammen med henholdsvis John Deaderick på Lighthouse, og Steven Gillis på East Jesus. Bandet på Lighthouse består av McDermott på gitar, piano og bass, Heather Lynne Horton på fele og vokal, Matt Thompson på ståbass og el-bass, Will Kimbrough på gitar, banjo og mandola, Jon Deadrick på tangenter og Katie Burns på cello.
East Jesus har i tillegg til McDermott, Horton, Thompson og Kimbrough; Steven Gillis på trommer og Grant Tye på gitar. Samt Gerald Dowd på litt ekstra tromming.
Hvorfor to plater? I prosessen som ledet opp til innspillingen så var det tydelig at det var to veldig forskjellige uttrykk som passet to veldig forskjellige samling med låter. Den ene bunken ville ha et mer akustisk og nedstrippet uttrykk, den andre bunken ville rocke. Og dermed ble det sånn.
Samtidig så speiler disse platene Michaels egne musikalske preferanser. På den ene siden folkesangeren som er oppvokst med Dylan, Guthrie, Downes og John Prine, på den andre siden rockeren som elsker Stones, The Who og Springsteen.
Men fungerer det? Hadde du spurt etter første eller andre gjennomlytting så hadde svaret vært nei.
Jeg har aldri slitt så mye med en McDermott-plate som jeg gjorde med Lighthouse on the Shore. To, tre gjennomlyttinger uten at den satt. Men så satte jeg meg ned en kveld det var helt stille hjemme, fant frem tekstene og bare tømte hodet og lyttet. Og der var den. Så svaret er ja. Det funker. Og jeg er helt enig i valget om å dele dette i to album, for de har helt forskjellige tema og mål, men samtidig så har de samme budskap og fungerer som kompletterende verk. Jeg plukker underveis ut noen låter fra hver plate som har festet seg litt ekstra. La oss starte i det rolige hjørnet…
Lighthouse on the Shore har blitt en stille hyllest til ettertanken, enten det er vår egen mortalitet i den sakrale nesten-salmen “Bradbury Daydream”, hvorvidt vi er i ferd med å bli lik vår egen far i “I Am Not My Father” eller en refleksjon over det å være edru og hva man faktisk har klart å overleve i “Gonna Rise Up” eller en frustrerende fortelling fra slutten av et forhold i “Goddamnit, Lovely”. Og naturligvis tittelsporet “Lighthouse on the Shore”, en nydelig kjærlighetsballade og hyllest til DEN ENE som står der og viser vei når man trenger det. Og ellers bare er der.
Åpningen “Bradbury Daydream” setter egentlig stemningen helt alene. Et ensomt piano åpner opp og gir en sakral stemning, og denne tankerekken rundt egen mortalitet gir oss et dykk dypt dypt ned i Michaels sinn. Det er på mange måter ugreit å få oss til å grine allerede på første låt, men sånn har det blitt.
If I don’t make it, my love, as long as you.
When I’m lying there in that bed,
I’m gonna whisper what I do,
I’m dance with you, at the end of the world.
Just to be with you, at the end of the world.
For de som er ekstra interessert i bakgrunnen for både disse tekstene og alle Michaels tidligere tekster, så må vi anbefale selvbiografien “Scars from another life” som kom ut i fjor. Der finner du nok bakgrunn til å blåse håret av de fleste av oss. Og du forstår også hvorfor han skriver tekster som dette:
You found me shattered beyond repair
When I was falling you were there
I see the healing in your eyes
And you lifted me up when I was capsized
We rise and fall like waves upon the sea
When I was drowning you would rescue me You wove together the pieces that we’ve torn
For you are my lighthouse on the shore
Albumets mest fengende låt er nok “Count Your Blessings”, der Kimbroughs gitar understreker alvoret i teksten. Som tittelen viser til så handler den om å være takknemlig for det du har, og at ting stort sett alltid kunne vært verre. I Michaels tilfelle så vet jeg at det stemmer temmelig godt.
We rise, we fall and we find our way
Then watch our dreams slowly fade away…
And stay haunted by the ones that pass so close
And I have battled every single demon here
Staring contests in the morning mirror
Gi Lighthouse on the Shore litt tid, den betaler tilbake med renter og vel så det. Det har blitt en ettertenksom og direkte vakker plate, der tekstene dykker dypt dypt ned i alle de kompliserte og tunge temaene vi unngår og ikke tør dykke ned i.
East Jesus, derimot, tøffer seg fra første låt. Spekket av fengende, livlige melodier, velprodusert og saftig – og sitter i øret fra første gjennomlytting. Gitarene på denne er aldeles brilliante, og fra åpneren “FCO” så er dette en paradegren i låtskriving og utøvelse.
Teksten til “FCO” setter skapet grundig på plass. Michael tar ikke lett på sin egen historie, og er sin egen største kritiker. Teksten er brutalt ærlig, og brutalt direkte. Og du kan knytte hele låten rett opp mot den nevnte selvbiografien, og både finne svar og enda flere spørsmål.
I stopped counting the times
That I fell right on my face
Or the list of crimes
That I can’t seem to erase
Was going out of my mind
With all that we have laid to waste
Trying to leave behind
The ghosts that we still chase
Singelen “Berlin at Night” er en stadionrocker som bare løfter og løfter seg selv inntil den smeller rett ut i stratosfæren. Poplåten (!) “A Head Full of Rain” er en fengende liten perle med et refreng som setter seg i hodet og er et sånt du tar deg selv i å gå og nynne på når du minst venter det. Budskapet er dessuten enkelt; selv om det er mørke skyer i hodet og regn i hjertet, så er faktisk de fleste dagene fylt av sol. Det handler om den daglige kampen for å presse hodet gjennom skyene og opp til solen rett over.
It’s sunny every day
It’s just sometimes the clouds get in the way
It’s sunny every day
Don’t let them steal your light away
Favoritten min på denne er nok “Charlie Brown”. Jeg vet ikke hvorfor, men det var den første låten som virkelig festet seg, og er en monumental låt med en sterk tekst om vennskap og kampen for å holde seg på beina. Tittelsporet “East Jesus” er helt spesiell for min del, dybden og billedbruken i den teksten er eksepsjonell, og teksten ble forklart meg av forfatteren sent en kveld når verden var enda mørkere enn vanlig. Og… vel. Dette er hvorfor jeg lytter til “sad songs”.
På den lysere siden, så må jeg trekke frem rockeren “Behind The Eight”, som er et råskinn av en låt som gjør det veldig vanskelig å sitte stille. Alle låtene kikker liksom litt bort på Lighthouse on the Shore og spør om det er greit at de er såpass livlige.
Så vi får en ekstra liten kikk bort dit i “The Circus”, som er et knepp roligere, men som har en tekst som dykker litt lengre ned i eget sinn og alt som dukker opp når man ligger søvnløs. Billedbruken der alle tankene beskrives som et sirkus er det vel dessverre mange av oss som kan kjenne oss igjen i.
Don’t you wish that there was something
something you could take
That would help you find some peace
somehow wash away the ache
Before your heart starts to break…I’ll keep trying
to get it right
And keep holding on, until we finally see the light
Som avslutning så kobles de to albumene sammen, når “Whose Life I’m Living” er en låt som fint kunne fått plass på Lighthouse, samtidig så er den en oppsummering av begge de platene, og en fin kompanjong til åpningssporet.
Does it feel you’re running out of time
I don’t know whose life I’m living
All I know is it don’t feel like mineAt night I lay awake in bed
With all these voices in my head
Telling me there must be something more
Jeg tar ganske enkelt av meg hatten for denne artisten, mannen og låtskriveren. Det å produsere så mye, og på et så høyt nivå er intet mindre enn imponerende. Denne samlingen har blitt en vakker hyllest til livet og en beinhard påminner om hvor vanskelig livet er og hvor vanskelig det kan være, at mørket alltid er der – men hvis du hele tiden går mot lyset så tar vi en dag av gangen. Sammen.
Du kan kjøpe plata hos Michael, den er ute på VINYL (kun via Michaels webshop, i meget begrenset opplag) og på cd.
