Mighty Magnolias – Somewhere North Of Nowhere

Vi har fått et par singler fra Mighty Magnolias det siste året, som har båret bud om en debutplate som ville sette seg i respekt her hjemme. Nå er den her, og vi kan vel trygt si at Somewhere North Of Nowhere er alt vi hadde håpet på og litt til.

Det er veldig tydelig at de har gjort et godt valg ved å ta med seg instrumentene sine og inntatt Snaxville Studios, for produsent Amund Maarud og tekniker Henrik Maaurd har gitt dem egenart og en sound vi slettes ikke er bortskjemt med her hjemme.

Når ORBO & The Longshots gikk hvert til sitt, så fant søskenparet Ine og Stian Tumyr (og i starten bassist Paul Inge Vikingstad) sammen med Emil Andre Nordtveit, som vi omtalte helt tilbake i 2011, da han spilte inn et par demoer under navnet Livin’ Right Now.

Den gang var Nordtveit godt plassert i lydbildet rundt ORBO, med mye Tom Petty, og amerikansk Heartlandrock som basis.

Men på Somewhere North Of Nowhere har bandet funnet sin form med nevnte Ine og Stian Tumyr på henholdsvis vokal/perkusjon og trommer samt brødrene Erik og William Rolland på gitar og bass.

Og det vi møter er et skittent 50-talls sound, der country, folk og blues treffer amerikansk folk tradisjon og trekker veksler på Maarud-brødrenes forkjærlighet for den tidens lydbilde.

Nordtveit legger seg tidvis tett opp til en slags country-crooner, i retning av det vi hørte fra Andrew Combs på hans siste plate, og ikke minst Pete Molinaris Theosophy. Det er bøttevis av vintage Dylan her, og totalt sett så er dette skrudd sammen til en perle av en plate.

Og heldigvis, kombinasjonen med Ine Tumyr fungerer akkurat så godt som vi hadde håpet.  Vokalduettene dem i mellom er navet i lydbildet, og stemningen som dannes er perfekt for disse låtene.

Det hele hadde naturligvis blitt temmelig tynt uten låter som svinger og tekster som fungerer. Og det er tydelig at Nordtveit har vokst som låtskriver – og at han har turt å eksperimentere og la seg inspirere.

Noen favoritter er “Lost In You”, en tilsynelatende enkel og likefrem kjærlighetssant – men med så mye sjarm og egenart at selv Roy Orbison ville takket pent om han fikk den tilsendt i sin tid.

Countrysvisken “I’m No Good” legger seg i et Hank Williamsk landskap og flyter avgårde på en gnistrende duett og trommer som ligger akkurat så langt bakpå at du frykter at de når som helst kan begynne å sakke – men det ligger perfekt og balanserer mot den sparsomme gitaren og countryknekken til Nordtveit som drar låten i havn.

Det er plass til litt tendenser til honkytonk, “By The End Of The Day” har en miks av tidlig amerikanske religiøse låter, med en dæsj honkytonk og ikke så rent lite tidlig Elvis.

Platens sterkeste spor er nok “Turning On A Dime”, der de treffer planken perfekt – med herlige harmonier, twangy gitarer, god tekst og et usedvanlig catchy refreng.

Jeg må nevne Ine Tumyrs Emmylou-moment; “Where Did You Go” er en nydelig ballade, og hun har akkurat den knekken som trengs – der Rollands gitarer skaper et lydbilde som hentet fra Emmylous plater på 70-tallet.

Men mest av alt; Somewhere North of Nowhere har blitt en helstøpt debutplate, der Mighty Magnolias virkelig imponerer og viser hva som bor i dem som band. Denne gjengen vil bli en killer på norske festivalscener i sommer. Bergenfest bør melde seg sporenstreks!

Releaseparty på Buckley’s i Oslo i morgen kveld, og sleppefest på Madam Felle i Bergen 19. mai.

(Foto: Birgit Tarlebø)