Rod Picott er ute med Fortune, som følger i sporene til fjorårets Hang Your Hopes On A Crooked Nail. Produsent Neilson Hubbard har eksperimentert litt mer med lydbildet på denne platen, og latt Rod utforske sine egne låter i litt andre settinger enn vi er vant med. Og han har lykkes så til de grader med prosjektet.

Will Kimbrough bidrar i stor grad til dette, med særdeles inspirert gitarjobbing.

Rod Picott FortuneLåtene til Picott er naturlig nok grunnlaget som gir dette liv. Han har hatt hjelp av barndomsvennen Slaid Cleaves på to av låtene, Ryan Culwell på en låt – og vår venn Ben Glover på «This World Is A Dangerous Place».

Det er ikke uten grunn at Picott kaller sitt pågående turnéprosjekt «Rod Picotts Circus of Misery and Heartbreak». Platen er full av knuste hjerter og sønderslåtte drømmer. Det er helt naturlig at platen starter på den måten med Rod Picott, en akustisk gitar, et munnspill og en gnistrende tekst i «Maybe That’s What It Takes».

Maybe that’s what it takes
a good heartbreak.
And maybe it grows back stronger
and the next time it can last longer
Maybe that’s what it takes.
Well it’s not that I ever stopped loving you,
I just quit waiting for you to love me to.

«Elbow Grease» er et utrolig godt eksempel på hvor forbasket bra denne platen er.
Kimbrough gnistrer på gitar, og Hubbard denger løs på trommer, søplekasser og kjettinger og lager en herlig stemning som støtter oppunder Picotts tekst om en rufsete tilværelse og et kjærlighetsliv som ikke helt gikk på skinner.

Hubbards perkusjon, ståbassen til Lex Price og Kris Donegans gitar gir en Tom Waits-stemning på «Until I’m Satisfied», og er det første eksempelet på at eksperimenteringen til Hubbard ikke bare fungerer, men også hever låtene til Picott.

Picott gjør «This World Is A Dangerous Place» helt nedstrippet og rolig, med en lavmælt intensitet som understreker viktigheten av innholdet i låten. Det må være en smule

Min favoritt på platen er «I Was Not Worth Your Love», en Traveling Wilburysk perle, der Kimbrough briljerer på gitar, og Picotts tekst blåser midtskill på selv en halvskallet skribent. Et forhold har virkelig gått i veggen og surklet ned i en motbydlig liten dam i overgangen mellom veggen og gulvet. Han er særdeles skuffet, etter å ha lagt krefter og følelser i noe som virkelig har gått til helvete… bare sjekk ut disse linjene…

You always liked the broken ones, didn’t you.
I wasn’t wrecked enough for you.
…….
Hell you didn’t even care enough,
to let yourself cry.
And the night sky is different now,
your star doesn’t hang where it was.
Back when ITkilled me thAT,
I was not worth your love.

Picott er aldri redd for å åpne opp og legge hjertet sitt ut på visning. «Jeremiah» er en hjerteskjærende fortelling om en soldat som aldri kom hjem. Den er basert på broren til hans ene adoptivsøster, som mistet sin bror i Irak.

Låtene til Picott er, til tross for temaer rundt knuste hjerter og liv, som oftest med en undertone av håp og en innbitt tro på at alt ordner seg til slutt. «I’m On Your Side» kan så absolutt høres på den måten… og spørsmålet er om han går eller kommer når døren åpner seg på slutten?

«Uncle John» er en rufsete sumprockerblues, fylt av snedige små tekstlinjer hentet fra Picotts liv og familie. «Alicia» føles lenge som en varm vårvind som deler varme tanker fra et forhold som kunne vært helt riktig, men så krasjer det naturlig nok… hvordan kan det ellers bli Misery & Heartbreak.

Kimbroughs skitne gitar legger perfekt grunnmur for Picotts stemme i «Drunken Barber’s Hand», før han i «Secret Heart» plukker det helt ned igjen med bare akustisk gitar og stemme.

En av mine favorittfilmer er «Short Cuts». Og i låten «Spare Change» lager Picott sin egen tolkning av temaet – hvordan små, tilsynelatende isolerte biter av eget og andres liv og hendelser kan knyttes sammen og som helhet utgjøre noe stort og omfattende.
Platens viktigste spor, og låten som knytter det hele sammen på sin egen måte.

Fortune har blitt nok en utmerket utgivelse fra Picotts hånd, og kombinert med «Hang Your Hopes», så har han gitt ut to av de beste platene denne sjangeren har fått på mange år. Låtskriveren og fortelleren Rod Picott svikter oss aldri.

I februar er han atter klar for Norgesturné.

Kjøp cden hos Rod Picott, lytt på Spotify eller på Tidal. Kjøp på iTunes.

 

Forrige artikkelCharlie Engstrand Sommar – Bortom Orden
Neste artikkelÅrets Album 2015
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

4 COMMENTS

Legg igjen en kommentar til DoD Sessions: Rod Picott | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here