Tell The Truth & Shame The Devil er Rod Picotts mest intimt personlige, åpenhjertige og genuint rå album til dags dato. Han åpner beinhardt, ærlig og direkte:

I lost a couple of high notes
From the top of my voice
From moaning to hard but,
guess that was my choice.
Drink myself to sleep each night
can’t tell myself I don’t.

I forkant av denne platen hadde Rod hjerteproblemer, og hadde strengt tatt fått beskjed om at hjertet hans enten var i ferd med å stoppe eller hoppe ut av brystet hans. Ikke bare var det skremmende, men det var i tillegg vondt. Og han måtte samtidig gjennomgå en operasjon i ryggen – siden det eneste han stort sett kunne gjøre var å ligge rett ut.

Slik gjør naturligvis noe med en låtskriver, og tekstene begynte å dukke opp. Rod spilte dem inn hjemme, med seg selv, gitaren og av og til et munnspill. Neilson Hubbard fikk opptakene, mikset dem og så hadde vi en av Rod Picotts sterkeste utgivelser servert på et gullfat.

Det er ikke noe stort poeng i å dykke ned i tolkninger av låter og tekster, for Rod har gjort det enkelt for oss. Ikke bare er han mer direkte og åpen enn noen gang, men i liner-notes på platen så har han lagt med en dønn ærlig beskrivelse av hver enkelt låt og låtens bakgrunn. Du kan ikke åpne opp hjertet og følelsene dine mer enn det.

Åpningslåten «Ghost» er naturligvis det sterkeste eksemplet på det personlige. Følelsen av å være et spøkelse i sitt eget liv beskrives på en måte som gir deg en klump i halsen. Når du setter den sammen med «38 Special & A Hermes Purse», så er det nesten så du føler deg som en inntrenger i leiligheten der Rod sitter og synger til seg selv og sitt eget liv.

I spenT half my life fighting no good
The other half trying to keep the gun out of my mouth

«Bailing» trekker trådene mellom den unge og den voksne Rod Picott, «Mama’s Boy» føles som en utfordring til egen mortalitet – selv om han sier den ikke er selvbiografisk – så ligger det mye der til utforsking. Låten er skrevet sammen med barndomsvennen Slaid Cleaves.

Det er ikke alle låtene som omhandler Rod direkte, men følelsene de frembringer er nok hentet fra eget bryst. Låten «Mark» er en fortelling om en venn fra skoletiden som tok selvmord. «Spartan Hotel» snirkler seg rundt baren i den nesten fraflyttede småbyen, som er stedet som holder alt (til en viss grad) sammen.

Rod Picott er så mye mer enn en singer/songwriter. Rod Picott er en poet. Han skriver bedre enn noen sinne, og hans samlede output de siste årene (dobbeltalbumet Out Past The Wires, to diktsamlinger, novellesamling, teaterstykker og hvem vet hva annet han har på lur), er omfattende og har så til de grader utviklet ham som låtskriver. Jeg vet det låter flåsete, men denne platen er Rod Picotts Nebraska. Den krever tid, og den krever litt av lytteren, men du store allverden som den betaler dette tilbake om du lar deg selv bruke litt tid på disse låtene.

Rod har på Facebook delvis mumlet noe om å pensjonere seg fra dette, og på en måte kan jeg forstå det – men samtidig ville verden blitt et fattigere sted uten nye låter fra Rod Picott. De utfordrer deg, og de gjør at du må dykke ned i ikke bare Rods tanker og følelser, men også dine egne. Vi blir eldre alle sammen, og det å møte sine egne mørke tanker og sin egen mortalitet head on slik Rod gjør krever mot, baller og en ryggrad som tåler å stå i det.

Jeg elsker denne platen. Det kommer du også til å gjøre hvis du lar den få slippe inn. Den må lyttes til i sin helhet, aller helst med tekstheftet i fanget. Og det kan du fikse i neste uke, da Rod Picott starter sin etterlengtede (og alt for korte) Norgesturné.

23. Oktober: Moskus, Trondheim – Billetter

24. Oktober: Arnemoen Gård, Ringebu – Billetter

27. Oktober: Huskonsert, Haugesund.

28. Oktober: Dust of Daylight, Bergen – Billetter (to plasser igjen)

Hele platen er ikke ute på Spotify, men du finner fire låter der – samt en bonusdisk med litt ekstramateriale. Derimot kan du kjøpe den fra Rod selv, enten på turné eller fra butikken hans.

 

Forrige artikkelFredagsvideo: Kristen Englenz – Got Me With Goodbye
Neste artikkelOlav Larsen & Aaslandbros – Drunkards, Misfits & Losers, Vol. 2
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here