2015 har vært nok et fantastisk musikkår. «Vår» sjanger, det som på folkemunne i dag kalles americana, blir stadig oftere anerkjent og satt pris på i flere leirer. Americana-sjangeren har inntatt en rolle som et samlende musikalsk edderkoppnett, med tråder helt tilbake til de opprinnelige og tradisjonelle musikalske røttene som en gang i tiden ble plantet av alle immigrantene som kom til USA over flere århundrer.

Med Jason Isbell som har toppet salgslistene til Billboard i omtrent alle sorteringer ved utgivelsen av Somthing More Than Free og Chris Stapleton som tok med seg hele tre CMA Awards, og med det stjal hele showet og fikk alle overskriftene, så har «våre» karer endelig fått ta del i den kommersielle delen av bransjen. Den delen hvor strømmen av de store sedlene trolig er litt større og sterkere. Isbell solgte i høst ut hele fire fulle konserter på rad i selveste The Ryman Auditorium. En aldri så liten kuriositet er det at Chris Stapleton varmet opp for Isbell en av disse kveldene, og at majoriteten av det musikkinteresserte Nashville knapt hadde hørt om fyren. Det snur fort i kjendisverden.

Dust of Daylight har helt på slutten av 2015 fornyet seg av utseende og i 2016 håper vi at vi skal fornye oss litt på innholdssiden også, prøve å bli et enda bedre nettsted, spesielt for musikknyheter, men også for norsk musikk, konserter, flere plateanmeldelser osv. Tiden vil vise hva vi kommer opp med. Det som også er helt nytt på tampen av 2015 er at vi har besluttet å samle oss om en felles albumliste dette året. Det betyr at du som leser får en liste å forholde deg til og ikke en fra Rune, en fra Jan, en fra Johnny osv., men en felles liste med alle våre særegenheter samlet på et brett.

Fortvil allikevel ikke, det vil nok komme poster fra flere av oss om musikkåret 2015 sett fra et personlig standpunkt, selv om en tradisjonell topp 50 liste utgår fra hver enkelt. Og hvis du skulle savne norske plater i listen under, så er det heller der ikke noen grunn til å fortvile, det kommer en egen post med norske album litt senere i desember.

Så derfor, trommevirvel… Etter lange avstemningsrunder og fintelling langt utover i de sene nattetimer har demokratiet og rettferdigheten talt. Redaksjonen i Dust of Daylight har samlet seg og kommet fram til at listen som følger er de femti beste internasjonale albumene fra 2015.


 

50. Kacey Musgraves – Pageant Material

Det er ingen tvil om at Musgraves treffer sine egne trofaste fans med Pageant Material, men at hun vil treffe en del nye denne sommeren er også meget mulig. Helt sikkert er det ihvertfall at Musgraves er med på å gjøre den kommersielle countrymusikken både smart, morsom og ettertenksom igjen, egenskaper som har vært ganske utvaskede de senere år. 

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

49. Sam Outlaw – Angeleno

sam_outlaw_angelenoAlbumet er blitt et stykke musikk som ikke er innpakket i noe form for glanspapir. Den kommer rett fra hjertet til en hardt arbeidende artist som deler sine beste låter fra et ungt låtskriverliv. Angeleno er countrymusikk fra et annerledes sted i USA, med andre tradisjoner og andre idealer, men med langt større kvalitet og utholdenhet enn det vi ofte ser på toppselgerlistene.

 

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

48. Jeff Porter – Even With The Wind

Rainmakers-medlem Jeff Porter sitt nye soloalbum kommer i hyllen 18.desember. Vi har allerede hatt tilgang på albumet i lang tid og kan love at det er blitt veldig fint. Vi hadde også gleden av å få gjøre en DoD videosession med Jeff over i USA. Den finner du her på bloggen. Anmeldelse av albumet kommer snart.

iTunes (Pre-order)

47. Wreckless Eric – amERICa

Mannen som startet karrieren sin på Stiff Records på slutten av 70-tallet sammen med Elvis Costello og Nick Lowe, Eric Goulden, bedre kjent under artistnavnet Wreckless Eric, er tilbake med sitt syttende album.

Spotify

46. Chris Stapleton – Traveller

Mannen som rasket med seg alle de viktige prisene ved CMA Awards dette året, Male Vocalist, New Artist og Album Of The Year, er selvsagt på vår liste over årets album. Traveller er en plate som treffer et amerikansk publikum som er utsultet etter ordentlige låtskrivere som skriver om ting folk kan kjenne seg igjen i, og ikke bare alkohol, damer og pick-ups. Chris Stapleton er tidligere frontmann i bluegrassbandet The SteelDrivers og har skrevet mange låter som har nådd toppen av listene med andre artister.

Spotify

45. Decemberists – What A Terrible World, What A Beautiful World

The_Decemberists_-_What_a_Beautiful_World,_What_a_Terrible_World_artworkWhat A Wonderful World, What A Terrible World er ikke like umiddelbar som dens forgjenger, The King is Dead. Men den er vital nok til å bli regnet blandt bandets aller beste, og mest populære plater, som Picaresque og The Crane Wife. Personlig liker jeg den nok bedre enn begge disse platene til sammen. Jeg setter pris på Meloy sine personlige sanger, og savner på ingen måte den mer burleske stilen. Etter mange år med karneval ser det ut til at The Decemberists har roet seg ned – det kler dem.

SpotifyAnmeldelse av Jan K.

44. John Statz – Tulsa

Platas åpning fremkaller en umiddelbar følelse av ensomhet og langstrakte og vide landskap. Melodilinjene, pedal steelen og den litt trøblete fortellingen i «Old Pro» er til og med nesten sippemateriale, mens tittelsporet og åpningslåten er en eneste lang pulserende livsrytme som biter seg fast i hjernebarken.

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

43. Ghost Shirt – After The Spark

Branden Barnett fra Columbus, Ohio er mannen bak Ghost Shirt. Musikken finnes på Bandcamp og Barnett tilbyr sine kunder og lyttere å delta i hans kreative arbeider på mange forskjellige vis. I tillegg sliter han med personlige demoner, han budsjetterte helt feil på sin egen Kickstarter-kampanje og fikk ikke presset vinyl, og så han er spebarnspappa, alt dette mens han skriver en bok om mentalhygiene og lager indierock-plater.

Bandcamp

42. Lance Canales – The Blessing and The Curse

Lance Canales & The Flood er en California-trio som befinner seg musikalsk i grenselandet mellom americana, blues og roots. Årets album, The Blessing and The Curse, gir oss førstehåndskunnskap om arbeidsfolk, grensepoliti og livet generelt i områdene rundt og i San Joaquin- og Central Valley. Stemmen til Canales minner om Tom Waits og albumet er produsert av Jimmy LaFave.

Spotify

41. Steve Forbert – Complicated

Steve Forber-Compromised-coverSteve Forbert debuterte allerede i 1978 med klassikeren Alive on Arrival og fortsatte med Jackrabbit Slim et par år etterpå. Forbert ble med disse platene tidlig i karrieren et navn å regne med. Jeg skal ikke påstå at Compromised er like bra som disse to bautaene, men det er helt klart en svært god plate han leverer med sitt album nummer seksten!

 

SpotifyAnmeldelse av Terje

40. Courtney Barnett – Sometimes I Sit And Think, Sometimes I Sit

Australske Courtney Barnett har hatt sitt store gjennombrudd i 2015 med sitt første ordentlige album. Sometimes I Sit And Think, Sometimes I Sit er en perle av et alternativt rockalbum, med Barnetts vittige og genierklærte tekster om små bagateller som å stirre i taket og organisk mat i førersetet.

Spotify

39. Rod Picott – Fortune

Rod Picott FortuneDet er ikke uten grunn at Picott kaller sitt pågående turnéprosjekt «Rod Picotts Circus of Misery and Heartbreak». Platen er full av knuste hjerter og sønderslåtte drømmer. Fortune har blitt nok en utmerket utgivelse fra Picotts hånd, og kombinert med Hang Your Hopes, så har han gitt ut to av de beste platene denne sjangeren har fått på mange år. Låtskriveren og fortelleren Rod Picott svikter oss aldri.

 

SpotifyAnmeldelse av Rune L.

38. Amy Helm – Didn’t It Rain

Som datter av The Band-legenden Levon Helm, vil nok Amy fortsatt være nettopp bare datteren hans for all framtid når hun omtales i media. I tillegg til Levon er også mor og stefar (Donald Fagen) og alle deres venner musikere. Amy har tidligere laget flere plater med bandet Ollabelle og hun har vært medlem i sin fars Midnight Ramble Band i over 10 år. Didn’t It Rain er allikevel hennes første soloalbum, men med all oppmerksomheten hun opplever nå, blir det neppe hennes siste.

Spotify

37. Thåström – Den Morronen

Thåström er selvsagt kjent for alle, med sin fortid fra Ebba Grön og Imperiet. Men, den 58-årige Thåström vi møter på årets album, Den Morronen, er noe ganske så annet. Svensken har rukket å bli en institusjon hos Söta Bror, og er den største Skandinavia har å by på. Han er for Skandinavia det Tom Waits er for USA og Nick Cave er for Australia (og UK). Albumet er spilt inn i Hansa Tonstudio i Berlin, der Iggy og Bowie koste seg for snart 40 år siden, og det kjennes sånn ut på resultatet. Her kombineres iskalde synther og skeive gitarer på et usedvanlig lekkert vis, og det er ikke tvil om at det er kølsvart i mannens univers. Her er det såpass med sterke tekster at det grenser til galematias, siden jeg kjøper alt fra åpningssporet Gräsfläckar til den sakrale avslutningshymnen Psalm. Jeg elsker alt, men skal du kun høre en låt fra skiva så kan det likesågreit være Ner Mot Terminalen. En låt som gir meg lyst til å kysse kjerringa må bare være bra. – Johnny W.

Spotify

36. Brent Best – Your Dog Champ

Slobberbone sjefen Brent Best har endelig gitt ut sitt etterlengtede soloalbum etter en lang periode fylt med problemer i livet hans. En lang unnskyldning til fansen og sponsorer av albumet ble lagt ut på hans hjemmeside i sommer. Plata kom allikevel ut til slutt og den viste seg å inneholde et låtmateriale av en kvalitet og en standard som vi kjenner godt igjen fra Slobberbone-æraen.

Spotify

35. Jeffrey Foucault – Salt As Wolves

Med et band i ryggen som er blant det ypperste som er å oppdrive (Billy Conway, Eric Heywood, Caitlin Canty m.fl), så har Jeffrey Foucault laget et album der han har utvidet lydbildet sitt sammenlignet med tidligere utgivelser. Salt As Wolves har muligens druknet litt i mengden av andre fantastiske singer-songwriter album i år, men er absolutt verdt å bruke god tid på. Få andre låtskrivere fanger moderne kulturer slik Foucault gjør i sine tekster.

Spotify

34. Mooner – Masterpiece

Når man kaller debutalbumet sitt Masterpiece, så er det ihvertfall ikke selvtilliten det skorter på. Det skorter heller ikke på særlig mye annet fra Chicago-bandet. Dette er et førsteklasses pop- og rockalbum av et band som har hentet mye inspirasjon fra artister som Costello, Zevon og Big Star.

Spotify

33. Lou Barlow – Brace The Wave

Årets soloutgivelse fra opprinnelig Dinosaur Jr. medlem og Sebadoah sjef Lou Barlow, er hans første på seks år. Låtene ble til i løpet av de seks dagene som båndet gikk i studio. Det er intimt og nedstemt, omtrent slik vi kjenner mange av Barlows tidlige komposisjoner.

Spotify

32. Father John Misty – I Love You Honeybear

Joshua Tillmann leverer noe helt annet som Father John Misty enn det han gjorde under get navn og i sammen med resten av Fleet Foxes. Arrogant og eksentrisk, språklig absurd til tider, men du verden som denne karakteren har truffet blink med sitt andre album.

Spotify

31. T. Hardy Morris – Hardy & The Hardknocks: Drowning On A Mountaintop

t-hardy-morris-and-the-hardknocksT. Hardy Morris driver med et musikkprosjekt som ikke vil nå noen hitlister, men han gjør ikke det han gjør for allmennheten, han gjør det for sin egen del og for alle oss musikknerder som elsker å oppdage artister som han. Artister som har noe helt spesielt å by på, enten det er på tekstsiden, eller at det er det unike ved melodiene eller kanskje bare det er sounden av bandet og artisten som er unikt? Det er jo disse vi leter etter hele tiden, i platebutikkene, på streamingtjenestene, i historiebøkene og alle andre steder vi lære om musikk. T. Hardy Morris trenger man ikke lete lengre etter, han er heldigvis funnet.

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

30. Barerracudas – Can Do Easy

Vær klar til å vrikke på hoftene til lyden av et klassisk rock’n roll band fra Atlanta som er mer enn hakket hetere enn den alkoholfrie julegløggen til Frelsesarmeen. Det Ramones-inspirerte pop-punk bandet Barerracudas leverer varene så det holder.

Spotify

29. Jon Spencer Blues Explosion – Freedom Tower – No Wave Dance Party 2015

Makan til funky og rocka skive skal man lete lenge etter i det herrens år 2015. «New Yorkerne leverer sitt sterkeste album siden Now I Got Worry (1996), og da blir det vanskelig for andre musikanter å overgå villmannen. Tight, skittent, variert og heftig. Hele veien.»

Spotify

28. American Aquarium – Wolves

Wolves har blitt en ektefølt kjærlighetserklæring til koner, kjærester og alle som hele veien har holdt ut med og støttet bandet på veien mot det de er nå. Det er en kjærlighetserklæring til hjemme. Til henne. Til livet, og til musikken. Wolves har blitt en hyllest til det å vokse, som menneske, musiker og kjæreste. En fortelling om et band og et liv, der det ikke var så farlig å bli voksen som man trodde på forhånd.

SpotifyAnmeldelse av Rune L.

27. Vintage Trouble – 1 Hopeful Road

Vintage Trouble 1 Hopeful RdAt gutta i Vintage Trouble kan kunsten å lage og spille heftige soul-blues-rockelåter visste vi, men på denne skiva er problemet fra førsteskiva løst, det skinner nemlig virkelig av de roligere låtene også. Særlig «From My Arms» og «Shows What You Know» står bredbent i et soullandskap som spenner fra 1960 til 2015 og drypper honning i øregangene. Ty Taylor leverer sterkt og troverdig på hele vokalskalaen og bandet låter akkurat så knall som man forventer av en gjeng som er sammensveiset og samspilt etter mye veiarbeid de siste årene. 

SpotifyAnmeldelse av Eddie

26. Gretchen Peters – Blackbirds

Alle sangene berører meg. Og de blir der lenge etter at musikken er stilnet. Jeg aner rett og slett ikke hva denne dama driver med. Det er ting hun gjør med tekst og melodi som jeg rett og slett ikke kan forklare eller beskrive. Det er sårt, vondt, vakkert og uendelig mye bedre enn omtrent alt annet der ute akkurat nå. Jeg våger påstanden om at dette er et av de beste albumene jeg noen sinne har hørt. Og jeg vet jeg tar sjanser med en sånn påstand, men jeg har ikke noe valg.

SpotifyAnmeldelse av Pål

25. Rhiannon Giddens – Tomorrow Is My Turn

Tomorrow Is My Turn er Rhiannon Giddens solodebut og det tidligere medlemmet av den Grammy-vinnende gruppen Carolina Chocolate Drops har gravd dypt i sine røtter og amerikansk musikkhistorie, fått med seg T-Bone Burnett i produsentstolen og laget et album som er den plata du skal spille for å være musikkpolitisk korrekt og den plata du skal imponere alle de andre bedreviterne og forstå-seg-påerne med. Utsøkt tukling med amerikansk musikkhistorie.

Spotify 

24. Chris Isaak – First Comes The Night

FolderSiste låt på skiva girer ned med en dempet og lett resignert vokal backet av laidback honky tonk piano, trommevisper og klassisk gitar. «So if you wanna let me go, just have a heart and tell me so. And I won’t call you any more, if that’s the way things really are». Neida, Chris – foreløpig ingen fare for at vi sender deg på dør så lenge du lager musikk av dette kaliberet! Summa summarum en solid langspiller fra vår mann på den hasardiøse kjærlighetsfronten!

Albumet er foreløpig ikke tilgjengelig i Europa – Anmeldelse av Eddie

23. Graveyard – Innocence & Decadence

Fra det brutalt stilige åpningssporet, «Magnetic Shunk», der de øser på med alle deep purpleske effekter i boka, via den nærmest Dire Straits-aktige (om Mark & co fant ut at de skulle spille hakket hardere enn de normalt gjorde) «The Apple & the Tree», til den sjukt bredbeinte «Never Theirs to Sell» som fort kunne vært skrevet av Hellacopters, byr svenske Graveyard på et usaklig trivelig rundttur i den hardeste rockens univers. Skal jeg velge meg en låt så må jeg nesten bare gå for den balladeaktige rakkeren «Too Much Is Not Enough», som byr på alt fra gospel og soul, og sender oss i rakettfart til både Lynyrd Skynyrd og Black Crowes. Eller, faen; tror jeg går for «Cause & Defect», en låt som minner meg om all den tøffe hardrocken 80-tallet hadde å komme med, og får meg til å glemme all den kjipe puddelrocken. Herlighet for en godtepose av et album! – Johnny W.

Spotify

22. Tom Russell – The Rose Of Roscrae

Årets utgivelse fra vår gode venn Tom Russell, The Rose Of Roscrae, er intet mindre enn et 52 spor langt album. Her deltar en hærskare av kjente singer-songwriters og artister, enten via gamle opptak som er klippet inn i låtene eller ved deltagelse på vanlig studiovis. Russell avslutter med dette albumet en trilogi om Amerikas fortid, denne gangen forteller han om hvordan den beryktede Vesten ble erobret av fylliker og rotløse mennesker.

Spotify

21. Richard Thompson – Still

Ved forrige korsvei var det Buddy Miller som tro til og fikk Richard Thompson til å skinne. Trenden med å bruke musikere i førersetet fortsetter og denne gangen er det Jeff Tweedy som har blitt hyret inn til å hjelpe Thompson med innspilling og produksjon av albumet Still. Resultatet er blitt en tidløs og klassisk Richard Thompson plate.

Spotify

20. Rainmakers – Cover Band

Det er sjeldent at et rent coveralbum hevder seg på topplister, men så er det også sjeldent at et band av Rainmakers kaliber gir ut rene coveralbum. Eddie lot seg overbevise; Etter 13 coverlåter på rappen sitter jeg ikke med en følelse av å ha hørt et coverband lire av seg låter de liker, men at dette er 13 låter servert med omtanke, intelligens og spilleglede. Som det synges på slutten av «Møkkamann» – «This is MY song!», og litt sånn føles det for denne lytteren iallefall, at The Rainmakers har satt sitt eget tydelige preg på disse låtene.

Spotify – Anmeldelse av Eddie

19. Bohannons – Black Cross/Black Shield

bohannonsDei opnar tungt og trugande med «Black Cross, Black Shield». Ein låt som kvernar og kvernar på. Og kvernar. Som aldri gir deg den forløysande kjensla du lengtar etter. Dei helder heile tida litt igjen. Du slepp aldri heilt laus. For min del heilt greit. Eg er uansett ganske fastlåst i utgongspunktet. Som ei blanding av black metal og sørstatsrock. Eller ei blanding av Mötorhead og Neil Young som eg las ein stad. Du skjønar teikninga.

SpotifyAnmeldelse av Roald

18. Donnie Fritts – Oh, My Goodness

Prosessen er like enkel som den er genial. Donnie Fritts plugget kontakten i sitt Wurlitzer elektriske piano, og spilte noen låter for John Paul White. I fellesskap fant de ut at de kunne arrangere låtene rundt hans spill og vokalprestasjoner. Så var det å hente inn hjelp, og det er en gjesteliste som kan ta pusten fra de fleste. Medlemmer fra The Swampers, John Prine, Jason Isbell, Spooner Oldham og en hel drøss andre store navn.

SpotifyAnmeldelse av Terje

17. Wilco – Star Wars

Dette albumet kom praktisk talt som julekvelden på kjerringa. Plutselig var det bare tilgjengelig, og til og med som fri nedlasting for en periode. Star Wars en som en komplett krydderhylle uten etiketter på boksene, du vet aldri hva du får i neste spor. Men alle som en av låtene passer inn og sammen på albumet, og selvsagt fyller den noen tomrom i den mildt sagt grenseløse katalogen av musikk som Tweedy og bandet har bygget opp de siste tjue årene.

Spotify

16. Joe Ely – Panhandle Rambler

Legenden Joe Ely har beveget seg ut på de store og åpne slettene i grenseområdene mellom det nordlige Texas og Oklahoma. Det handler om kjærlighet, om coyoter, om borerigger, politikk, Texas og hardhuda omreisende musikere. Høydepunktene står i kø når Ely forteller sine historier fra en verden vi ellers ikke hører så mye om. Joe Ely er fortsatt Texas’ best bevarte musikalske hemmelighet. Panhandle Rambler er Elys bidrag til vår mentale helse i 2015.

Spotify

15. The Yawpers – American Man

bs236_yawpers_frntTrioen The Yawpers fra Denver er ute med nytt album og allerede i åpningssporet «Doing it Right» smeller det så man nesten kan smake neseblodet etter en solid springskalle. Vokalist og låtskriver Nate Cook – som for øvrig ser ut som prototypen på en redneck, men faktisk er en belest herre med solid filosofiballast under topplokket, har en uimotståelig og insisterende kraft enten han synger nonchalant og tilbakelent eller lar stemmebåndene slåss som to hannkatter mens han harver løs på kassegitaren.

SpotifyAnmeldelse av Eddie

14. Andrew Combs – All These Dreams

La meg bare få dette ut med en gang; dette er en av de fineste platene jeg har hørt noen sinne. Hele platen er en triumfferd av gode låter. Det er ikke ETT svakt spor på denne platen. Combs skriver som en voksen, reflektert herre med følelsene på utsiden. Han har skapt seg et nytt lydbilde, og et format som kler ham som en skreddersydd skinnhanske. Vokalen er i sentrum, og gir tekstene hans rom til å vekke tankene våre. Intensiteten i stemmen hans forteller oss at det han synger om er ekte. Noe han ønsker å dele med oss.

SpotifyAnmeldelse av Rune L.

13. Craig Finn – Faith In The Future

Frontmann Craig Finn fra vår alles kjære The Hold Steady kom med sitt andre soloalbum i 2015.

Spotify

12. Josh Ritter – Sermon On The Rocks

Som Springsteen tar han store spørsmål ned til småbynivå, Som Elvis Costello gjemmer han av og til ganske creepy historier bak tilsynelatende lystige og vakre melodier. Som John Prine kan han få deg til å smile bredt det ene øyeblikket før han får deg til å bråstoppe og tenke over hva det nettopp var han sang. 

Sitatet er hentet fra Berekvam.com og omtalen der av Josh Ritter’ Sermon On The Rocks – «Sprudlende bergpreken»

Spotify

11. Luke Elliott – Dressed For The Occassion

Luke ElliotDressed For The Occasion er nærmest et perfekt album, en rundreise i både klassisk og moderne rock, med referanser til Cave, Cohen, Stones, Dylan, Waits, etc. De absolutte høydepunktene på albumet finner man i låtene «Trouble», «The Great Roundout Train Robbery» og «Handsome Man», men hele albumet har kvaliteter som mange vil elske allerede ved første lytting. Meloditeften til Elliot er en gave som han bruker for det den er verdt, og selv om det er litt tjuvgods fra tidligere nevnte referanser så treffer melodiene blink en etter en.

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

10. Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete

Den etterlengtede andreplata fra Gillian Welch faste sidekick, David Rawlings, kom endelig i 2015, bare seks år etter debuten. Nashville Obsolete er nok et brilliant stykke musikk fra en av verdens aller dyktigste gitarister og musikere innen sjangeren.

Spotify

9. Joey Kneiser – The Wildness

Joey Kneiser - The WildnessLåtene står i kø. Det er ikke et svakt spor. Ikke en sammenrasket tekst. Dette er enkelt og greit et av årets aller aller beste album. Som bare blir bedre for hver gjennomlytting. En plate som har alle forutsetninger for å bli en klassiker. En plate man tar frem igjen om noen år og umiddelbart husker perioden den gikk på repeat. Og den er like bra. Like vakker. Like tidløs og like vakker som første gang man hørte den.

SpotifyAnmeldelse av Rune L.

8. Sun Kil Moon – Universal Themes

Dette er Mark Kozeleks fortsettelse av reisen han har gjort fra Among The Leaves via Benji og nå til Universal Themes med Sun Kil Moon. Denne platen er sytti minutter fordelt på åtte låter med den mest direkte historiefortellingen du får fra noen låtskriver i dag. Musikalsk har han vel aldri vært mer variert på et og samme album, men man finner ikke akkurat låter som er egnet for radiospilling eller som vil bli typiske floorfillers. Det betyr absolutt ingenting for hverken Kozelek eller fansen. Et album som man absolutt bør ha fått med seg fra 2015.

Spotify

7. Daniel Romano – If I’ve Only One Time Askin’

Daniel Romano følger opp sine tidligere album og har laget en plate som tar oss tilbake til en annen tidsæra for countrymusikk. På tekstsiden rister han liv i uante mørke tanker rundt det omfattende tidsfordrivet det er å elske andre mennesker. Som de fleste av oss vet er det ikke alltid like enkelt, men sjelden så vanskelig og dystert som Romano forteller om.

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

6. Aaron Lee Tasjan – In The Blazes

alt_aaronI 2013 flyttet Tasjan til Nashville og siden den gang har ting bare utviklet seg i en vanvittig fart for han. Han har konsekvent levd etter formaningen fra Kinney om at han som artist ikke i det hele tatt trengte å definere seg selv med et spesielt sound eller i en genre. Friheten til å tørre å velge annerledes har formet han som artist. Denne friheten innen genren og variasjonen i sound og stil og produksjon, kombinert med poesi, humor og ærlighet, har skapt en artist som har laget et helt fenomenalt debutalbum. Aaron Lee Tasjan tør der andre bakker ut.

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

5. Peter Case – HWY 62

HWY 62, Peter Case sitt første studioalbum på fem år, henter tittelen sin fra Highway 62, veien som kobler Ciudad Juarez med Niagara Falls, Ontario. Case vokste opp bare noen hundre meter fra denne veien. «I always saw HWY 62 as my gateway to the country, my doorway to the west». HWY 62 er et reisebrev fra «det andre Amerika», og reisen har vært hard. Låtene er både personlige og dørgende ærlige.

SpotifyAnmeldelse av Jan K.

4. Jason Isbell – Something More Than Free

Jason Isbell har laget sommerens fineste album, et album som kommer til å stå knallsterkt i lang tid framover. Et av Isbells varemerker er nettopp holdbarheten på låtene og tekstene hans og Something More Than Free er intet unntak. Uansett hva som kommer av andre plater i 2015, så er Jason Isbell det største på americana-fronten. Dette er albumet som alle andre utgivelser vil bli målt mot.

SpotifyAnmeldelse av Jan G.

3. The Bottle Rockets – South Broadway Athletic Club

BottleRockets-SouthBroadwayAthleticClubSouth Broadway Athletic Club er en helstøpt bandplate der The Bottle Rockets virkelig viser hva som bor i dem som band, og hvor de sementerer sitt eget sound som et av bransjens beste og mest bunnsolide rockeband. Rickenbackerne har fått fritt spillerom i studio, og det har gitt platen et litt «snillere» preg enn spesielt de tidlige platene, men som helhet så synes jeg dette lydbildet kler The Bottle Rockets anno 2015 helt perfekt. Platen er smekk full av gode låter, det er ikke en eneste filler å spore. Totalt sett så er The Bottle Rockets’ South Broadway Athletic Club noe av det tøffeste som har kommet ut i hele år.

TidalAnmeldelse av Rune L.

2. John Moreland – High On Tulsa Heat

«I’m just a lonely star, trying to burn my way through heavens floor» synger John Moreland. Han har invitert oss inn for å lytte til et knippe tanker og følelser som han har satt sammen til en ny plate. En plate som skal forsøke å matche, eller til og med overgå, mesterstykket In The Throes fra 2013. Moreland gikk i studio med bare et knippe låter og et ønske om å formidle. Og så kommer han ut igjen med High On Tulsa Heat. Evnen denne mannen har til å toppe seg selv gang på gang er direkte skremmende. Han skriver med hjertet utenpå, og utleverer seg selv i tekst etter tekst. Som han sier om tekstene sine: «They’re all from my own life».

SpotifyAnmeldelse av Rune L.

1. James McMurtry – Complicated Game

james-mcmurtry-complicated-game-CDComplicated Game er en finslipt juvel, full av presise, morsomme og til tider knusende beskrivelser av et land, og mennesker McMurtry kjenner godt. Plata er ikke like politisk som forgjengeren, Just Us Kids, men tekstene fascinerer og rører, og produksjonen komplimenterer sangene og historiene som fortelles. Ikke bare har McMurtry laget en av årets aller beste plater, men han har utrolig nok hevet sin egen veldig høye standard betraktelig. Complicated Game er ikke noe mindre enn et mesterverk.

Spotify – Anmeldelse av Jan K.

Forrige artikkelRod Picott – Fortune
Neste artikkelFredagsvideo: Papa Mule – Black Heart
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here