«I’ve been told to walk away, nearly everytime I make an album«. Den første setningen på Austin Lucas’ nye album Between The Moon and the Midwest forteller litt om utfordringene han har hatt for å få gitt ut dette albumet. Og la oss si det først som sist – dette låter mer Sturgill Simpson enn Sturgill selv. Innspilt før Sturgill ga ut kioskvelteren Metamodern Sounds in Country Music, så er det det umulig å si hvordan ting ville vært om platen kom ut som planlagt – når countrymusikken ventet på en frelser fra den onde poléringsmaskinen. For i mine ører så låter dette bedre, og låtene er sterkere enn på Sturgills gjennombrudd…

Austin_Lucas_BTMATMÅpningslåten «Unbroken Hearts», hvor tittelen til albumet er hentet fra, er et lite oppgjør med negativiteten som gjennomsyrer samfunnet – og sier også litt om ryggraden denne mannen har – som har stått oppreist gjennom en periode med mye motstand. På sin private Facebookside deler Austin jevnlig små glimt fra negativiteten som møter en artist det er tydelig at man enten elsker eller hater – men på en åpen, rolig og vennlig måte. Og alltid med en oppfordring om å prøve å gjøre noe positivt for seg selv og for andre.

Between the Moon and The Midwest ble innspilt i april 2014, i Joey Kneisers studio i Nashville – og den var klar til utgivelse i september 2014. Litt som lyn fra klar himmel så ble Austin droppet fra labelen sin – New West Records, når disse fikk nye folk inn for å rydde litt. Og dermed stoppet utgivelsen. Og all oppfølging og støtte. Austin gikk litt i kjelleren, tvilte mye på seg selv – og hadde en tung periode.

Der mange andre ville stupt ned selvmedlidenhet, alkohol og det som verre er – så tok Austin en Isbell. Han sluttet å drikke, sluttet å røyke og begynte å trene. Han flyttet hjem til Bloomington i Indiana, og kjøpte seg et hus der. Startet helt på nytt. Dro på turnéer for å spille mest mulig for folk – og ble plukket opp av utmerkede Last Chance Records i USA og At The Helm i England. Gikk ned en haug kilo, og har et reint og sunt liv han ikke har vært i nærheten av tidligere.

Austin besøkte oss i fjor høst, spilte en perfekt huskonsert, gjorde en legendarisk Dust of Daylight Session, og spiste maten jeg laget med stor innlevelse. Man skal lete lenge etter en hyggeligere, mer ydmyk og velreflektert person enn Austin Lucas – og er det noen som fortjener gode salgstall for denne platen – så er det Austin Lucas.

I heAr there are no good men left
Everyone in Nashville’s deaf,
sad songs are a ting of the past

Åpningslåten på Between the Moon and The Midwest, «Unbroken Hearts», er full av gode tekstlinjer, og referanser musikkvenner og vinylnerder vil elske. Den er samtidig et oppgjør med negative tilbakemeldinger og mørke skyer som hjemsøkte Austin i perioden før innspillingen. Det er en tråd av selvrenselse som går gjennom denne platen, og som bare har fortsatt i Austins privatliv siden innspillingen i 2014.

Basis for platen er en gnistrende pedal-steel fra Steve Daly som ligger som et mykt og luftig skydekke over nesten alle låtene. Austin selv krediterer det meste av soundet til gitarist Ricky White og bassist Alex Mann – som er ryggraden til platen. Sammen med Kneiser og White har Austin produsert – og han sier selv at det er et genuint samarbeid mellom de involverte som har sørget for resultatet.

Austin har rett og slett laget en genuin countryplate, som låter kuler og krutt. Forrige plate, Stay Reckless hadde et par antydninger til hvilken retning Austin beveget seg i, men at det skulle ende som en rotekte countryplate var mer enn vi kunne håpe for. Han har en stemme som er perfekt for det, og skriver om følelser, hjerte og smerte som få andre. Kombinasjonen er rett og slett perfekt.

Dette er countrymusikk slik Waylon Jennings lagde den, den gang countrymusikk var tøft! Austin har fungert som en svamp som har slukt inspirasjon fra alt vi elsker fra klassisk country – og laget en plate som er perfekt i en tid hvor retro-country er det store. Og heldigvis – ikke for å treffe en trend (siden platen er innspilt før dette tok av), men for å lage en plate for å håndtere egne demoner og følelser. Det gjør det genuint, og det gjør det ekte.

Bloggfavoritt John Moreland gjester på «Ain’t We Free», der de trøkker til om oppvekst, hormoner i vilt stormløp, ungdomstid og følelsen av at alt er mulig. Austin synger som en ung Waylon, og du kan høre blodet bruse når han gjenopplever ungdommens små og store synder.

Han viser seg også som en historieforteller av rang, og lager karakterer som hentes frem igjen flere ganger på platen, blant annet Kristy Rae og William We, som begge har fått hver sin låt på platen. Kristy Rae møter vi både i «Kristy Rae» og «Next To You», og William i «Kristy Rae» og «William».

Duetten med Lydia Loveless på «Wrong Side Of The Dream» er majestetisk på alle måter, og vil nok befinne seg på mang en «Årets beste låter»-liste når den tid kommer. Sjelden har man vel hørt to stemmer kle hverandre som Austin og Lydia. Det er jo alltid farlig å trekke frem Gram & Emmylou-kortet, men jaggu er det den følelsen jeg får når jeg hører på.

Cory Branan deltar på den gnistrende og blytunge «Call The Doctor» – der han igjen stuper ned blant sine egne demoner for ta et oppgjør med dystre tanker og negativ adferd.

Between The Moon And The Midwest er Austins hittil beste plate, og han gjenskaper på en måte seg selv som en av de unge, sultne musikerne som blåser nytt liv i en skakkjørt og vanskjøttet countrysjanger – ved å presentere oss for vintage, geniun countrymusikk med moderne vri på temaer som aldri blir for gamle.

Kjøpes hos At The Helm (UK) eller hos Last Chance (US)

(Headerfoto: Ivar Rosenberg)

Forrige artikkelEast Nashville Tonight (2013)
Neste artikkelSingel fra Levi Henriksen & Babylon Badlands
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

Legg igjen en kommentar til Americananafest, Nashville – Dag 5 | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here