For en dag. For en festival. For en by. For noen fantastiske mennesker vi møter overalt.

I går var det to store opplevelser som bare toppet hele festivalen. Først fikk vi henge i en bakhage i Nashville sammen med Eric «Roscoe» Ambel. Deretter var det tid for Jon Lathams etterlengtede showcase på The 5 Spot.

Det skulle bli en etter forholdene rolig dag for den etterhvert slitne gruppen på Americanafest. Det har vært en lang uke, og det blir fort lite søvn og lite mat, og timesvis med gåing og ståing på denne turen. Så absolutt verdt det, men mot slutten av festivalen så gir kroppen beskjed.

Det passet derfor bra at vi skulle tilbake til min favorittbakhage bak platesjappen Fond Object denne dagen. Vår gode venn Travis Hill og hans Last Chance Records avholdt sin årlige hagefest, og der var lineup av et slikt kaliber at man kan sikle av mindre.

Austin Lucas og bandet hans åpnet ballet, og som gjest fikk vi Kelly Smith fra Glossary. De gjorde et knippe låter fra den nye platen Between The Moon And The Midwest som virkelig viser hva som bor i Austin som musiker og artist. Den varmeste dagen så langt, der gradestokken tidlig bikket 35 i skyggen satte ikke noen stopper for spillegleden hos hverken Austin eller noen andre.

lucas_nash5

Joey Kneiser og Kelly Smith var neste act. I fjor gikk vi glipp av det meste av konserten deres, så i år var vi på plass front & center. Joey spilte låter fra sitt utsøkte album The Wildness, som var like intense og direkte som på platen. Et lite utvalg eldre låter fikk plass, og vi endte opp med å invitere Kneiser til Norge så snart som mulig.

Otis Gibbs tok turen ned for å overlevere noen plater, og oppfordret innstendig til å høre Tim Easton (som om vi trengte det, etter å ha hørt American Fork). Han og Otis var ofte på veien sammen, og Otis hadde bare gode ting å si om Easton.

Og Easton innfridde i heten bak Fond Object. Det er godt oppmøte, og hagen er stort sett full av folk hele dagen. Konsertene pågår fra 2-7, så det er nok å få med seg.

Tradisjonen tro så henger JP Harris i en stige på veggen i fullt handy-man utstyr, og jobber så svetten siler. Han spiller sin egen hagekonsert i dag, som vi har tenkt å få med oss før turen går hjemover.

Eric Ambel ankommer, det samme gjør vår venn Rich Ruth. De to kjenner selvsagt hverandre fra gamle dager, så vi blir raskt dratt inn i gamle mimrehistorier fra veien. Stemningen i hagen er utrolig hyggelig og inkluderende. Alle snakker med alle, og Eric Ambel viser seg å være en herlig fyr som har et spesielt stort ønske om å komme tilbake til Norge.

Vi unnskylder oss, da vi skal flise over til The Groove for å se våre venner i Sons of Bill, men lover å være tilbake i hagen til Eric skal på scenen. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut, det er ett av to hovedmål denne dagen.

sob_nash5

Bilturen til The Groove var kjapp og grei. Som vi sier her borte; «Alt i Nashville er bare 15 minutter unna», og vår kjære TomTom-dame jobber utrettelig for å geleide oss på rett vei i et ufattelig antall veier, kryss og motorveier…

Sons of Bill var akkurat denne dagen James og Sam. Abe, Seth og Todd hadde andre oppdrag – men de spilte egen showcase dagen før, og backet Carl Anderson på Mercy Lounge senere på kvelden.

Duosønnene leverte et aldeles nydelig sett på Americana UK sin årlige barbeque, og harmoniene kom om mulig enda tydeligere frem når de var strippet helt ned til to gitarer og to stemmer. De hadde en rekke gjester med seg, blant annet Leah Blevins – som gjør «Road to Kanaan» på den siste platen, og Carl Anderson som tok ansvar og var Abe på flere låter.

De avsluttet med en overjordisk vakker versjon av «Santa Ana Winds», og det slutter aldri å overraske meg at en så sinnsykt tøff rockelåt kan bli verdens nydeligste ballade. Sam Wilson utvikler seg stadig som gitarist, og har en evne til å lokke frem toner man knapt visste eksisterte.

Etter konserten ble gutta særdeles opprømt over å se Nordmenn både fra Bergen og sitt kjære Odda – og lovet å svinge innom så snart som overhode mulig. De jobber med ny plate som i følge James blir «Out of this world, the best you’ve ever heard»… der de prøver å hente det beste av det de gjorde på den siste platen og finne et musikalsk uttrykk som kan definere dem som band slik de er i dag. De jobber med finansieringen, og vi følger utviklingen med argusøyne her på Dust of Daylight.

eric ambell_nash5

Det ble et alt for kort møte med de joviale sønnene fra Virginia, men Eric Ambel lokket i det ikke så alt for fjerne.

Vel tilbake i hagen bak Objektet, så er Romantica i ferd med å avslutte et sjarmerende sett, før Eric Ambel rigger seg opp på scenen.

Eric. Ambel. Legende. Med seg på bass har han Keith Cristopher fra The Georgia Satellites (og hundre andre lokale band). De setter igang. Det låter sånn passe greit.

Så virker det som om bandet bare finner hverandre sånn halvveis i første låt – og derfra og inn så er det total hjemmeseier. Det er akkurat så deilig skranglete som genuin rock’n’roll skal være. Vindskeivt og nydelig. Eric synger, forteller utrolig gode historier og spiller gitar som en absolutt konge. Bandet bare flirer og koser seg, publikum er ett stort smil, og responsen er enorm og ekte. Dette er det musikk handler om.

Ambel sier dette føles som en Roscoe’s Gang konsert, og da må han selvsagt spille en låt de ikke har spilt sammen, som tradisjonen er.

«30 Years In The Workhouse» er dessverre like aktuell idag som den var den gang Lou Whitney skrev den for en evighet siden. Roscoe’s new gang fyrer på alle sylindere, og sjarmerer alle rett i senk. Vi kan ikke få nok av dette bandet, men settet tar slutt – og vi lover nok en gang å oppfordre Norge til å hente Roscoe til landet.

GPS’en programmeres for hjemtur, dusj og skifting før kveldens hovedmål. Effektive og svette mannfolk er snart i bilen igjen, fortsatt ved godt mot, på vei innom High Watt for å se Susto. Der får vi et energisk sett fra New York-bandet som er på vei opp i disse dager. De har tydelig en following i Nashville, og er vel omtrent på det stedet f.eks American Aquarium var for 5 år siden. Små grupper dedikerte fans over hele landet, og jobber steinhardt for å ta det neste steget. Låtene fra den kommende platen kan tyde på et mer rocka uttrykk enn på debuten, og det lover godt i disse ørene i hvert fall.

Vi har ikke tid til å henge, så det er rett i bilen og straka vegen mot The 5 Spot. Der venter familien Latham. Mor og far Latham er nervøse og stolte, og gleder seg så enormt over sønnens fremskritt og suksess i Nashville. Mer genuint ekte og vakre mennesker skal man lete lenge etter, og de har også med seg lillebror Nick denne kvelden – og peptalks og klemming vil ingen ende ta.

Gjengen er litt nervøse for dagens oppmøte, men en enkel bloggredaktør fra Norge kan opplyse om at denne konserten har vært en av buzz-konsertene under hele festivalen. Overalt hvor man går, og hvem man enn snakker med – så er «The Latham Show» en av de som nevnes først. Og det er tydelig etterhvert som The 5 Spot fylles opp. Og da mener jeg fylles opp! Ryktene sier at Dan Baird skal henge et sted i lokalet for å se showet, og 5 Spot er fylt til randen av unge, lokale musikere og låtskrivere – samt en imponerende rekke delegater med imponerende navn, titler og publikasjoner på delegatpassene sine. Dette er tydeligvis stedet å være denne kvelden, og Jon er heldig som har blitt plassert ikke bare på hjemmebane på stampuben 5 Spot, men også på lørdag når det er deilig lite konkurranse fra «store» navn rundt om i byen.

latham_nash51

Jon Latham inntar scenen, sammen med sin gitarist Aaron Lee Tasjan og resten av bandet.

Og så bare treffer de planken. Det er perfekt. Jon synger som en gud. Låtene hans er så utrolig sterke, så intense og kraftfulle – og han forteller historier mellom låtene som er både hjerteskjærende og samtidig uttrykksfulle. Det er tydelig at han har møtt motstand på veien, selvsagt mye på grunn av vekten, men også fordi han er en nydelig sjel som gir bort hjertet sitt med full styrke og ren ærlighet. Når de så blir trampet på, og hans store kjærlighet ringer for å spørre om han vil spille i bryllupet hennes – da blir det tungt. Og (dessverre og heldigvis) fantastisk stor musikk av det.

Tasjan opererer elegant i bakgrunnen, og spiller gitar som en konge. Han er annenfiolin idag, og nyter virkelig vennens suksess. Facebookstatusene han har lagt ut i forkant for å promotere denne konserten er så ærlige og ekte at man blir rent rørt over samholdet som finnes i denne gruppen musikere i East Nashville. Det er rett og slett unikt, hvordan de backer hverandre hele veien.

Jon spiller låtene fra den nye platen, og forteller meg etterpå at han prøvde å kombinere historiefortellingen til John Prine og Todd Snider med sceneshowet og energien til Springsteen. Og la meg være den første til å si det høyt, kjære venner. Han klarte det så til de grader. Jon Latham er en rockestjerne in the making. Denne mannen er født til å stå foran et fullsatt stadion og bare la musikken filleriste oss. Beklager, Jim Lauderdale – but THIS is Americana!  I have seen the face of rock’n’roll, and it’s Jon Latham.’

Jeg fliser rundt og tar bilder, ser på ansiktene rundt meg. Det er smil over alt. Og noen gledestårer. Mange gledestårer. Jeg har bare lyst til å kaste kameraet veggimellom og hoppe opp og ned i takt til musikken. Dette er musikk som gjør deg glad, uavhengig av innhold og tema. Det er musikk som får deg til å høre etter og tenke. Det er musikk. Ekte og vakkert og så utrolig kraftfullt. Dette er hele grunnen til at vi gjør det vi gjør, alle de små tannhjulene i maskineriet. DETTE er rock’n’roll.

Etter konserten er det klemming. Det er hundrevis av klemmer og godord og enda mer klemmer. Det har skjedd noe med alle i publikum, og klemmingen vil ingen ende ta.

Det føles fantastisk å ha få tatt del i denne reisen, fra vi «oppdaget» Jon som sidemann på Aaron Lee Tasjans konsert i fjor, via plateslippet av Real Bad News, Jons overbevisning om at han ikke kom til å spille årets festival – til å se gleden i ansiktet hans over å stå på scenen på sin egen showcase, omgitt av venner, fans og tilreisende som er der for å oppleve noe stort i startgropen.

Hollis Brown entrer scenen, publikum trekker sakte ut av lokalet og overlater rommet til en håndfull fans av bandet. De flere hundre som kom for å se Jon har blitt til 50. Dex Romweber tar plass på scenen. Det er helt tomt inne i hode og kropp. Det trengs ikke mer akkurat nå. Musikken er brukt opp. Vi toger ut i natten, tar det årlige familiebildet med familien Latham – mottar og deler de siste klemmene, blir overfalt av en enda mer klemmete Austin Lucas som er helt i ekstase over konserten, og finner omsider veien hjem.

 

Forrige artikkelAmericanafest, Nashville 2016 – Dag 4
Neste artikkelAmericanafest, Nashville 2016 – Dag 6
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here