I oktober er det 20 år siden Jay Farrar og Son Volt ga ut mesterverkett Trace.
Jubileét feires som seg hør og bør med en remastret nyutgivelse av platen, og påfølgende trioturné.
30. oktober utgis Trace i remastret versjon på CD og digitalt, med demo-opptak som bonusspor og en 18 spors livekonsert fra en konsert på The Bottom Line i New York i 1996 som ekstra ekstra bonus. Peter Blackstone (No Depression) har skrevet linernotes.
Jay nøkker dessuten bunnen ut av prisøkningen på den originale Trace-LPen, og utgir platen remastret på deilig 180g vinyl. (dog uten bonusgreiene) De av oss som har brukt store deler av farsarven på anskaffe den originale platen kan bare se verdien stupe, samtidig som vi kan underskrive på at Trace faktisk låt overraskende mye bedre på vinyl – og en remastret versjon kan fort bli årets beste kjøp for vinylnerdene der ute.
Jay Farrar tar så med seg sin faste sidemann Gary Hunt ut på turné i USA, der de vil spille platen fra start til slutt. Med seg på tur har de pedal steel maestro Eric Heywood, som spilte på Trace.
De som hadde et håp om en gjenforening av det originale Son Volt, kan nok nå anse det håpet som behørig knust. Når det ikke skjer ved en slik anledning, så vil det nok aldri finne sted.
Kan nå noen norske konsertarrangører (eller til nød britiske) vennligst booke denne mannen tilbake til Norge? På forhånd takk.
Uansett, vi gleder oss. Det én gjennomgående grunntanke her på Dust of Daylight, og det er at det ALDRI kan bli for mye Trace!
Les om Trace fra Frem Fra Glemselen. Og om Son Volt, universet og (nesten) meningen med livet.
[…] Volt – Trace. ( 1995). Har vel vært litt beretiget fuzz om denne rundt omkring i dag. Trace fyller 20 år | Dust of Daylight God lyd i vinylen. Ligger noen på ebay nå, men er vel like greit å drøye til ut på høsten. […]
Har det gått 20 år allerede? Tiden flyr. Jeg skylder musikkmagasinet BEAT en stor takk for å gjøre meg oppmerksom på Son Volt. På en av magasinets mange gode samleplater oppdaget jeg Son Volt og den nydelige countryballaden Tear Stained Eye. Jeg var på hyttetur med kompisene i bandet jeg spilte i på den tiden, og da jeg oppdaget Son Volt-sangen greide jeg ikke å spille annet på mange, mange timer. Albumet sangen var hentet fra var «Trace», og etter hvert oppdaget jeg (litt i seineste laget) at det på begynnelsen av 90-tallet eksisterte et band som het Uncle Tupelo og at både Son Volt og Wilco stammet derfra. Jeg ble aldri helt den samme siden. Jeg hadde neppe spilt pedal steel gitar om det ikke var for de himmelske lydene Eric Heywood skapte på denne platen.
Hvis man kunne gitt en kommentar en klem, så hadde denne kommentaren fortjent det!