Dette er enkelt og greit platen som re-startet min musikkinteresse, og som er direkte ansvarlig for at denne bloggen finnes.
Når den kom ut i 1995 så var det flere år siden jeg hadde kjøpt en ny plate av et nytt band. Det meste nytt som kom ut var stort sett dritt, og dermed var det enklere å koble helt ut enn å jakte på de få godbitene. Komplettering av LP-samlingen og innkjøp for å holde tritt med gamle helter som fortsatt ga ut plater var det eneste som gjaldt, eksempelvis Dylan og Neil Young.
Så begynte jeg å stikke innom Basement Tapes & Records på Lillehammer på jevnlig basis. Jeg hadde på forhånd hørt om Uncle Tupelo, som var ganske så Neil Youngish, men siden dette var før Internetts inntogsmarsj i verdens stuer (nei, Internett har ikke alltid vært allemannseie), så var informasjonsflyten begrenset til Beat, Puls og Rock Furore (musikkaviser som eksisterte den gang man fortsatt leste analog tekst). Og den typen musikk var vel ikke overdrevent rapportert i de kilder. Norsk rock blomstret, og fokuset var mot Norge og norske tekster.
Egon på Basement derimot, han hadde fingeren på pulsen – og ikke minst en unik evne til å lese kundene sine. Så etter noen samtaler i kjelleren der jeg stort sett kjøpte gamle LPer så kom han drassende med en bunke cder som han mente jeg burde høre på.
Spesielt en ble sterkt anbefalt, og under sterk tvil kjøpte jeg Trace og tok den med hjem.
Og FOR en åpenbaring det ble…
Fra platen forsiktig lirker seg i gang med en rolig kassegitar og Jay Farrars meget utpregede stemme proklamerer:
Now and then it keeps you runnin’
Never seems to die
Trails spin with fear
And not enough livin’ on the outside
så merket jeg at her var det noe spesielt på gang. En pedalsteel sniker seg inn, og når refrenget kommer så er hele bandet på plass – akkurat passe skranglete til at du merker at det er gjort med overlegg.
Og Farrar synger;
May the wind take your troubles away
May the wind take your troubles away
Both feet on the floor
Two hands on the wheel
May the wind take your troubles away
Og det er Johnny Cash og Dylans Nashville Skyline på en gang. Stemmen til Farrar gjør at man nærmest kan SE ensomheten ute på veien, en sein natt på vei hjem fra spillejobb. Og så kommer verset med noen av tidenes beste tekstlinjer, og jeg var hekta;
Switchin’ it over to am
Searchin’ for a truer sound
Can’t recall the call letters
Steel guitar and settle downCatchin’ an all night station
Somewhere in Louisiana
It sounds like 1963
But for now it sounds like heaven
Javel, tenkte jeg. Her har vi noe som vi kan like. Rolig og pent, fantastiske tekster, god og ikke minst unik stemme – og et band som er akkurat passe skranglete.
Farrar var nok fullstendig klar over at det var det folk ville tenke – og hadde ikke rocket i Uncle Tupelo for ingenting…
Så han fyrer igang med “Live Free”. En saftig rocker som kunne sklidd rett inn i et sett med Neil og Crazy Horse.
Og Farrar sier;
Looking for the right kind,
Live free or die.
I want to see your smile through a pay phone
Og Son Volt rocker i vei, men på en mye mer kontrollert måte enn Uncle Tupelo gjorde. Der Tupelo var en konkurranse mellom Jay Farrar og Jeff Tweedy er Son Volt 100% Jay Farrar. Sammen med den fantastiske originaltrommisen fra Tupelo – Mike Heidorn og de totalt brilliante strengevirituose brødrene Jim og Dave Boquist så har Farrar skapt seg sin egen sound innenfor musikksjangeren han selv skapte gjennom Uncle Tupelo.
Og den beste måten å befeste den posisjonen på, er å ta hele plata HELT ned igjen på tredje låt…
Jay Farrars ultimate innertier, og en av de fineste låtene noen sinne. Selvsagt snakker jeg om “Tear Stained Eye”.
Fra Jim Boquist starter låten med bassen sin, til Farrar legger frem teksten for oss – støttet opp av Dave Boquists utsøkte banjo – så er dette definisjonen på perfekt.
Og Farrar synger;
Walkin down Main Street, gettin’ to know the concrete
Lookin for a purpose from a neon sign.
I would meet you anywhere western sun meets the air
I’ll hit the road, never lookin’ behind.Can you deny, there’s nothin’ greater
nothin’ more than travelin’ hands of time
St. Genevieve can hold back the water,
but saints don’t bother with a tear stained eye.
Og, mine damer og herrer, finere blir det ikke.
Resten av plata er hakket mer rock’n’roll, men Farrar har fått frem poenget sitt – han kan levere både intens rock og fantastiske akustiske låter som de færreste kan drømme om å klare å skru sammen. Nå har jeg hatt gleden av å møte Jay Farrar et par ganger – under VELDIG varierende omstendigheter, jeg har til og med gjort et forsøk på å snakke med mannen – uten å få særlig mye fornuftig ut av den (trolig) meget hyggelige mumlingen hans. En mer innadvendt artist skal man lete lenge etter – men det er tydelig at han bruker alt sitt fokus på å skape sin kunst. Så da får vi heller leve med at han glemmer å låse døra på do…
Tilbake til Trace. Etter denne trioen av en startmagi, så får vi godlåter på rekke og rad.
Hylende gitarer i “Route”, mørk og dyster kassegitarmagi i “Ten Second News”, heftig rockefot i den fantastisk fengende “Drown”…
Det er ikke ett eneste dødpunkt på denne plata, uten at den har et tydelig tema eller fremtredende sammenheng – så henger den på merkelig vis sammen og fungerer som en helhet. Stemmen til Farrar og stemningen den skaper er nok viktig i så måte.
Og Farrar synger;
You may be quite sure, you know where you’re going
But sooner or later, you’re out of the picture
Too many lost names, too many rules to the game
Better find a focus, or you’re out of the picture
Farrar har gitt ut mye bra i ettertid, og forrige plate American Central Dust fra 2009 er det nærmeste han har kommet Trace. Men uansett hva han gjør i fremtiden vil denne plata stå som en bauta både i karrieren hans og i musikkhistorien.
Skal du kjøpe EN gammel plate i år, så er det denne du skal kjøpe.
Son Volt – “Tear Stained Eye”:
Son Volt – “Catching On”:
