Allerede før jeg fikk min første platespiller, så kjøpte jeg LP-plater. Jeg var smart nok til å se at kassetter ikke ville tåle tidens tann, og med samlergenet jeg er født med så visste jeg at plater jeg ønsket å spille om 20 år, de måtte finnes på et annet format enn kassett. Men for en skoleelev så var ikke en platespiller noe man bare gikk ut og kjøpte. Jeg brukte dessuten pengene på å kjøpe LPer til min kommende platespiller, tok platene med til min gode venn Egil, og spilte dem over på kassett.
Etterhvert fikk jeg en brukt platespiller av min far, som hadde restaurert et gammelt kabinett som var radio, kassettspiller og platespiller på en gang. Og så hadde det Kvadrofoni! Trolig ett av ytterst få produkter som faktisk hadde denne teknologiske forløperen til Surroundlyden vi kjenner idag. Det tok liksom aldri av, til tross for Pink Floyds forsøk med The Final Cut, samt kvadrofoniutgaver av Dark Side Of The Moon og Wish You Were Here, hvor førstnevnte faktisk låt bedre i øretelefoner med kvadrofoni påslått enn i høyttalere.
På starten av 90-tallet hadde jeg gått litt lei av musikk. Til tross for en allerede da temmelig anstendig platesamling, så fikk jeg lite ut av det som kom ut av nye plater. Jeg hørte stort sett på norsk musikk (deLillos, Raga, Mercury Motors, Dum Dum osv), og det var jo begrenset hvor mange plater disse bandene ga ut i løpet av året. Så mellom dem og Dylans nye plater, så ble det kjøpt lite musikk.
Så flyttet jeg til Lillehammer. Flere dager i uka ventet jeg på min samboer, som sluttet en time seinere, slik at vi kunne kjøre hjem fra jobb. Ventingen tok jeg på «Basement Tapes & Records». Der styrte Egon Nordbrenden. Og etterhvert som jeg ble fast gjest, så gjorde Egon den jobben en ekte platepusher la all sin ære i den gang platebutikken var det viktigste stedet å oppdage ny musikk. Han scannet sin kunde, analyserte smak og interesse, og kom med forslag til musikk.
Jeg hadde året før blitt introdusert for Uncle Tupelo av en kompis som beskrev dem som «Neil Young, men mer country og mer punk.» De få låtene jeg fikk høre var spennende nok, men den totale mangel på tilgang på obskure plater den gangen gjorde at Uncle Tupelo gikk litt i glemmeboken.
Dette var altså et tidspunkt hvor motivasjonen for å sjekke ut ny musikk var på et udiskutabelt nullpunkt. Jeg hadde nettopp flyttet til et nytt sted, og kjøpte stort sett gamle plater for å komplettere artister jeg allerede var trygg på. Men så begynte altså Egon å presentere ny musikk på denne måten:
Når jeg kom inn på «Basement», så dro Egon frem en cd eller fem fra under disken (for dette var like etter at cdene hadde gjort sitt inntog på platemarkedet) og spilte for meg. I starten var jeg skeptisk, men etterhvert så kunne han bare trekke frem en bunke fra under disken, komme med sitt sedvanlige «dette er de platene du skal ha i dag», og så kunne jeg ukritisk kjøpe hele bunken OG være fornøyd med fangsten. Både Mr. Henry, Slobberbone og Chris Knight fant veien hjem til meg på det viset. Og Son Volt. For i en av de aller første bunkene jeg fikk med meg hjem, lå Trace.
Jeg hørte ikke lengre på platene før jeg kjøpte dem, jeg stolte på Egon, betalte og gikk hjem.
Vel hjemme la jeg Trace forsiktig ned i den gigantiske, tunge cd-spilleren jeg hadde kjøpt av Daniel. En kompis som til enhver tid hadde eller skaffet alt man trengte. Lyd dukket opp i høyttalerne. En akustisk gitar startet forsiktig opp. En pedal-steel snek seg inn. Bassen ligger fjærlett i bakgrunnen.
Jay Farrars særegne stemme sier:
Now and then it keeps you running
It never seems to die
The trail’s spent with fear
Not enough living on the outside
Never seem to get far enough
Staying in between the lines
Hold on to what you can
Waiting for the end
En fele sniker seg forsiktig inn ved siden av pedal-steelen…
Not knowing when
Og så… bandet faller på plass med trommer og bass. Og et av tidenes beste refreng er øyeblikkelig et faktum:
May the wind take your troubles away
May the wind take your troubles away
Both feet on the floor, two hands on the wheel,
May the wind take your troubles away
Og der kunne historien om meg & Trace sluttet. For greit nok, Jay Farrar hadde laget en av musikkhistoriens fineste sanger. Men det var jo veldig country da. Mye mer country enn jeg ville klart en hel plate av på akkurat det tidspunktet i mitt liv. (Så ung og uerfaren har man altså vært). Jeg var tross alt tungt på Neil Young-kjøret, og spilte stort sett Ragged Glory og Weld.
Selv ikke det som trolig er mitt favorittvers i hele Jay Farrars univers hadde fanget meg for evig og alltid, hvis resten av platen hadde hørtes ut som «Windfall». Tror jeg. Det er jo umulig å si… men når jeg tenker tilbake så mener jeg at det er kombinasjonene i musikkstiler som gjorde hele jobben med å fange meg i Son Volts verden.
Switching it over to AM
Searching for a truer sound
Can’t recall the call letters
Steel guitar and settle down
Catching an all-night station somewhere in Louisiana
It sounds like 1963, but for now it sounds like heaven
Det er litt rart å tenke på, for med Honky Tonk like rundt hjørnet, så er det nettopp det jeg går og håper på. En helt plate med «Windfall»…
Uansett tror jeg Jay Farrar på det tidspunktet leste tankene mine. For låt to på Trace var det som sikret seieren. Det som sementerte dette øyeblikket og denne platen i min eksistens. Som endret hele min musikkinteresse, fokus og åpnet opp en dør til et univers jeg når alt kommer til alt stort sett har dedikert livet mitt til siden 1995.
For når «Windfall» tonet ut, så startet en elektrisk gitar å plukke seg i vei. En akustisk gitar legger seg ved siden av, Jay synger:
Looking for
The right kind
Live free or die…
Og så øser bandet på med elektriske gitarer og en pedal-steel som forankret det hele i countrymusikk. Men samtidig med det rockeøset jeg foretrakk på det tidspunktet.
Når Jay etterpå gir oss NOK en av historiens beste låter, og min favoritt fra hele Farrars katalog, så er det på det rene at jeg har hørt noe helt spesielt. Dave Boquists koring, og Jim Boquists utsøkte banjo kompletterer denne låten så til de grader.
Walking down Main Street getting to know the concrete
Looking for a purpose from a neon sign
I would meet you anywhere, western sun meets the air
We’ll hit the road, never looking behindCan you deny, there’s nothing greater
Nothing more than the traveling hands of time?
Sainte Genevieve can hold back the water
But saints don’t bother with a tear stained eye
Når så «Route» fyrer på alle sylindere med sitt energiske gitarøs, så har disse fire låtene laget den beste åpningen på et album noen sinne. De intense overgangene mellom de to akustiske, intense låtene i «Windfall» og «Tear Stained Eye» – og de to elektriske, energiske ballesparkene i «Drown» og «Route» er nesten for mye å ta inn over seg.
Trace åpnet øynene mine for en helt ny sjanger, og band som Old97s, Whiskeytown, Mr. Henry, Slobberbone og Waco Brothers ble behørig sjekket ut i de kommende årene. I 1997 kom Straightways som har sine innertiere – men aldri ble den oppfølgeren jeg hadde håpet. Jay og Son Volt traff meg bedre med Wide Swing Tremolo fra 1998 – som med sine fire åpningslåter «Straightface», «Driving The View», munnspillhylet «Jodel» og den fantastiske «Medicine Hat» nok en gang beviste hvor intenst fantastisk dette bandet var. Straightways har vokst på meg i senere år, men på det tidspunktet ble det en fotnote i min platesamling.
I november 1998 kom Son Volt på norgesturné. Og jeg hadde billett til konserten i Oslo. Mars var åstedet, og jeg tvang min samboer på det tidspunktet, og min gamle venn Rune, til å bli med på konsert. Ingen av de to er fans av Son Volt idag. Undertegnede, derimot – som allerede var fan, ble nyfrelst. For det fyrverkeriet av et band som gikk på scenen og levérte kanonlåt etter kanonlåt for et lamslått publikum skal man lete lenge etter. Son Volt v1.0 var og er min favoritt i Volt-rekkefølgen, og jeg har fortsatt t-skjorten jeg kjøpte på den konserten. Dette var i 1998, før det ble moderne for jenter å utforske eventuelle biseksuelle drømmer. Foran meg stod tre unge, søte jenter og råklinte. Hele konserten. For en enkel gutt fra landsbygda så ble det nesten for mye av det gode. Og Jay spilte «Windfall». «Drown». «Medicine Hat». «Tear Stained Eye». «Straightface». «Back Into Your World». «Caryatid Easy». «Flow». «Creosote». «Picking Up The Signal». «Route». Og mange mange flere.
På samme turné spilte de også i Stavanger (her var Jan Eiesland tilstede) og Bergen (hvor medforfatter Terje her på DoD var tilstede, det var også min gode venn T-Bone). Datoene er litt i det blå her, men Stavangerkonserten har jeg fått bekreftet til 20. november. Og Bergenskonserten dagen etter, 21. november. Så jeg antar de spilte i Oslo den 22. eller 23. For etter Oslo skulle de til Trondheim pr. buss – og bussen skled av veien og konserten i Trondheim ble avlyst. Den 25. spilte de i Malmö. Så et sted mellom der så spilte de altså i Oslo.
(Edit: Erling har kommet til unnsetning og opplyst meg om at konserten i Oslo fant sted den 19. november. Mine logiske teorier faller dermed til fordel for øyenvitners notater.)
I 1999 bestemte Jay Farrar seg for å ta en pause fra Son Volt. Litt utfra det blå, skal man tro ryktene som svirret. Heidorn og brødrene Boquist var etter sigende en smule frustrerte over å ha vært en del av et av sjangerens mest populære band den ene dagen, for så å plutselig være arbeidsledige den neste dagen.
Jay ga så ut to soloalbum, med påfølgende soloturnéer – blant annet i Norge. Mitt første møte med SoloJay var 1. mai 2003, på Bergenfest (den gang Ole Blues). Han spilte for et utsolgt Madam Felle (250+) og sparket rett og slett rumpe. Etter konserten fikk jeg signert billetten min før jeg tuslet hjem med stjerner i øynene. Året etter, 18. mars 2004, spilte han atter på Madam Felle som en del av norgesturneén sin. Denne gangen for ca 150 personer. Etter konserten spurte jeg ham om han hadde tid til å signere litt plater, og han mumlet at han gjerne gjorde det etter at han hadde ryddet opp utstyret. Jeg hadde med alt jeg eide av Son Volt, Tupelo og Jay Farrar-plater, og beklaget mengden. Han sa at det var helt greit, og signerte villig vekk. Han ble litt overrasket da han så to sett av Uncle Tupelo-platene, og jeg forklarte at det var originalene og de remastrede, utvidete utgavene som hadde kommet ut den våren.
På meg virket det som om han ikke hadde sett de covrene, for han leste og leste og leste. Så på bilder og mumlet for seg selv. Jeg takket ham for det glimrende konserten, han mumlet til svar og spurte etter navnet mitt. Tre ganger. Norske navn er tydeligvis ikke det enkleste for amerikanere. Jeg var en smule starstruck, og kom ikke på mer å si, så jeg takket for meg, han tok meg i hånden og så skiltes våre veier.
Jay ga så ut liveplaten Stone, Steel & Bright Lights i 2004, der han for første gang siden Son Volt tok ferie ble backet av fullt band. Og så ble Alejandro Escovedo syk. På den planlagte hyllestplaten Por Vida, der inntektene gikk til en artist uten sykeforsikring, så stilte et gjenforent Son Volt opp. Og ryktene tok umiddelbart av. Intervjuer i ettertid hintet om at gutta hadde hatt det så gøy i studio, at de ville vurdere å leke litt sammen igjen.
Ryktene ble sannhet, og Son Volt var gjenforent. Jay Farrar, Jim Boquist, Dave Boquist og Mike Heidorn skulle skrive et nytt kapittel i Son Volts historie. Farrars management slo på stortromma, og satte opp webkameraer i studio, og lovet bilder og eksklusive klipp fra opptakene. Jeg husker at Farrar-forumet kokte over av spenning, og amerikanerne på forumet som kunne se dette live rapporterte villig vekk om Heidorn som monterte trommer, og Boquists som stilte opp forsterkere.
Så ble det stille. Feedet forsvant, og nyheten kom om at bandet slettes ikke var et band lengre. Farrar hadde stilt noen krav som resten av gutta ikke kunne akseptere – og Jay sparket enkelt og greit de tre andre fra bandet.
De ble erstattet med Andrew Duplantis, Dave Bryson og Brad Rice – med gjester Eric Heywood, John Horton og Mark Spencer. Og Son Volt v2.0 var et faktum. I mai 2005 kom Son Volt v2.1 på besøk til Norge, og i Bergen spilte de på Kamelon under Bergenfest. Før konserten tok jeg turen opp trappene for å besøke toalettet. Toalettet på Kamelon var en smal trapp opp, på langveggen ca. midt i lokalet. Til høyre lå backstage – til venstre toalettet. I enden av gangen stod nesten hele Son Volt oppstilt, mens en fotograf jobbet for å få tatt et bilde. Ingen Jay var å se, så jeg tuslet inn til det eneste avlukket på toalettet. Åpnet døren, og der stod Jay Farrar og tisset. Litt perpleks stengte jeg døren, og ventet høflig på tur. Jay kom ut, stirret rett i bakken og strente forbi meg. Uten å vaske hendene!
Seinere på kvelden var hele bandet på Verftet for å se Shane McGowan og The Popes. Der skjedde det samme, i følge en diskusjon jeg hadde på Farrarforumet den gang. En av de andre på forumet rapporterte at han møtte Jay på do på Verftet, der han strente ut av toalettet uten å vaske seg på hendene. Jeg tror muligens jeg har håndhilst på Jay Farrar for siste gang.
Men musikken hans forsvinner aldri fra hodet mitt… en tekstlinje eller et gitarriff har alltid en tendens til å dukke opp…
