Den Forvitnelege Countryfestivalen 2020: The Northern Belle

I disse dager skulle vi svettet i en bakhage i Nashville. Stått opp tidlig etter alt for lite søvn, for å rekke innspilling av x-antall Dust of Daylight Sessions. Løpt fra platesjappe til platesjappe for å dekke samlernes behov for mer vinyl i kofferten hjem. Spist meksikansk mat til lunsj og middag. Og sett hundre konserter til kvelds.

Men verden ville det annerledes. Gleden var derfor stor i den faste Nashvillegjengen da en gruppe med utspring fra Vossajazz publiserte planene om countryfestival på Voss den første helga i september. Vi fant raskt ut at mottoet “Voss er det gamle Nashville” kunne passe.

Fjorårets festival ga mersmak, de byttet navnet fra Den Intellektuelle Countryfestivalen til Den Forvitnelege Countryfestivalen. Et naturlig valg, tenker du sikkert. Det er ikke til å stikke under en stol at navnet fikk mye oppmerksomhet både fra scenen og hos publikum.

Men navnet har en langsiktig hensikt (i følge kilder høyt oppe i Voss Kommune), og det er jo på det rene at navnet skiller seg ut og stikker seg frem og krever oppmerksomhet. Det blir et samtaleemne, og har på mange måter oppfylt sin misjon allerede der. Samtidig som navnet på alle måter blir selvoppfyllende. Forvitneleg betyr blant annet å være nysjerrig, og det er jo viktig for en festival å være nysjerrig på ny musikk, samtidig som publikum blir nysjerrig på hva navnet betyr.

Nok om det. Fredag møttes vi på Voss, og Voss har tatt ansvar. Voss Bodega har både en utsøkt tacobuffét og varierte meksikanske retter på menyen. Vårt behov for å starte en festivalhelg med meksikansk mat var dermed fylt.

Park Hotell på Vossevangen er åsted for helgens konserter, og bankettsalen er Coronatilpasset og perfekt for dagens situasjon. Arrangørene hadde lagt opp et et meget god organisert arrangement, og med firemannsbord med god avstand mellom hvert bord blir det mulig å spille konsert. Vi mister naturligvis den svette intimiteten av å stå tett i tett og høre musikk, men vi får i hvertfall sitte i samme lokale og høre musikk SAMMEN.

Salen var godt over halvfull fredag kveld, da The Northern Belle inntok scenen til stormende jubel. De har blitt lokale helter på Voss, med medlemmer både fra Voss og Jordal, og salen var full av familie, venner og fans. Både lokale og tilreisende.

Fra scenen lover en gledesstrålende Stine Andreassen å prøve å begrense overtenning, og så trøkker de igang. Vi får nok et bevis på at The Northern Belle er et av landets aller beste liveband, uavhengig av sjanger. Jeg hørte flere som etter konserten uttrykte en viss overraskelse over at de låt såpass annerledes enn på plate. På en positiv måte, naturligvis. Noen mente platene ble litt tamme, særlig sammenlignet med det som traff dem fra scenen.

Fredag var de et veritabelt fyrverkeri, og det er kort sagt det du får når du booker The Northern Belle. Spilleglede, humør, og harmonier som er så hinsides vakre at vi garanterer deilig gåsehud fra første tone. Gitar og pedal-steel vikar Stian Jørgen Sveen fra Lucky Lips gjorde en respektabel jobb, men savnet av Bjørnar Ekse Brandseth som var hjemme i påvente av en nært forestående fødsel, var naturligvis tilstede. I det lydbildet er han en særdeles viktig brikke.

De tre i front, Stine, Johanne og Marie – var bare store smil hele kvelden, og gleden ved å endelig spille musikk sammen igjen var tydelig enorm. Harmoniene disse bidrar med fjerner ethvert savn av Nashville, og det skal sies med hånden på hjertet at det dette bandet leverer går langt utenpå det meste av det vi opplever i Nashville hver høst.

Låtutvalget er et utvalg fra de tre platene, naturlig nok med hovedvekt på den nye platen. Felespillet til Johanne Flottorp er mye mer tydelig i lydbildet på scenen enn på den siste platen, og det løfter virkelig livebandet. Ellers bærer de preg av at de har spilt sammen i mange år, for til tross for en lang pause så er kompet dønn solid, og selv med lånt gitarist så låter de som de har vært på veien i månedsvis og bare perfeksjonert livesoundet sitt.

Etter konserten står køen til merchbordet nesten til Bulken. Det virker som om alle i salen gikk hjem med enten en plate eller en pose, eller begge deler.
Smilene er overalt, og det er helt tydelig at det betydde mye for mange å få komme sammen og høre på musikk igjen.

Det eneste jeg har å utsette på konserten, var at settet gjerne kunne vært lengre, siden neste konsert var nesten en og en halv time unna. Dette gjorde også at en del publikummere trakk ut i den våte høstkvelden, til andre vannhull eller rett og slett gikk hjem. Vi er naturligvis bortskjemt fra Americanafest med å kunne flise avgårde til neste konsert umiddelbart etter at en er over, og utfordringen med å håndtere et stort publikum i disse dager gjør naturligvis at dette er vanskelig å løse. Men den lange pausen mellom konsertene ble en liten nedtur.

(Alle foto: Arnulf Østerdal / Dust of Daylight)