The Northern Belle slipper sin etterlengtede tredje plate, og klarer nok en gang kunststykket å overgå seg selv. We Wither, We Bloom har blitt en perle av en pop-plate, og til tross for at bandet fjerner seg enda mer fra countrysjangeren, så samler de trådene fra countryhistorien og norsk folkemusikk og legger seg opp mot et amerikansk west-coast sound en gang på 70-tallet. Ispedd litt pedal steel og hardingfele.
Vi har snakket mye om hvordan artister i Americanasjangeren utfordrer både seg selv og sjangeren ved å teste ut nye lydbilder, seneste her hjemme kan vi jo nevne Bendik Brænne – og der ute så trenger vi jo bare trekke frem den siste platen til Margo Price, så har vi en god referanse. “Ulempen” ved det, særlig her hjemme med litt trangere kår, diskuterte vi i anmeldelsen av Brænnes Personal Best? – hvordan man gjerne låses til en sjanger og ikke slipper like lett inn på spillelister, i radioprogrammer og hos anmeldere og promotører fordi “du spiller jo country”.
Selv om country og americana har hatt et enormt oppsving og blitt tilnærmet “stuereint” etter å ha hatt et skittent rykte her hjemme opp gjennom 80- og 90-tallet, så er motviljen der. Og der håper jeg virkelig at alle, både publikum, media og konsertarrangører – gir The Northern Belle en fair sjanse basert på hvordan denne platen låter – og ikke minst basert på det ellevilt gode livebandet de er. For We Wither, We Bloom er en aldeles nydelig pop-plate, slik popmusikk låt på 70-tallet.
Vokalist og låtskriver Stine Andreassen dro til Nashville i fjor, og bodde fire måneder blant inspirasjonskilder og dyktige musikere. De hang med mange av våre venner i East Nashville, og fikk oppleve musikkmiljøet på nært hold. Oppholdet inspirerte til låtskriving, og et nytt perspektiv på venner, kjærlighet og hjemlengsel.
I studio fikk de med seg Marcus Forsgren (Jaga Jazzist) som produsent og han har hørt hvor de har vært på vei som band – og dyttet soundet i en retning som kler låtene, instrumentene og ikke minst harmoniene.
For vel er tekstene viktige, men melodiene som følger er så velsmidde og fengende, at her kunne hver eneste låt vært en radiohit i San Fransisco i 1978. Og det som løfter det hele himmelhøyt over alt annet som lages her hjemme (og det meste der ute), er harmoniene. Stine, Johanne Flottorp og Marie Tveiten sprer stemmene sine over lytteren som verdens mykeste pledd – og litt inne i koret der ligger Ole-André Sjøgren og gir en liten dybde med en dypere stemme.
Gitarene til Sjøgren og Bjørnar Ekse Brandseth er ryggmargen i dette, de lager akkurat den riktige røffheten som utfordrer de myke stemmene, og med fundamentet som legges til grunn av Yngve Jordalen og Svein Inge Bjørkedal så har det hele en stabilitet. Innimellom smetter det en smektende feletone fra Flottorps fele eller hardingfele (som gjerne kunne vært mer fremtredende enkelte steder, om jeg hadde fått bestemt), og det gir dette egenarten som løfter dette opp og forbi alle andre.
Live, og på plate, så er The Northern Belle et av de aller beste bandene vi har her hjemme akkurat nå, og om de hanket inn en sekser og en Spellemann-nominasjon sist gang – så er dette minst to seksere og en sikker seier når prisutdelingen skal skje.
Utviklingen siden vi skrev om The Northern Belle for første gang er spennende i seg selv. I november 2014 skrev vi om “I Know I Love Easily” og ikke minst “Alle The Summer Months” – og “Don’t You Go, Don’t You Dare” tidlig i 2015. Når vi sammeligner låtene på debuten The Northern Belle, så er det en rivende utvikling. Tema i tekstene er fortsatt sentrert rundt personlige opplevelser og utforsking av følelser – men nå fra et helt annet ståsted, 6 års erfaring gjør sitt med vinkler og format.
Hvilke låter skal vi så trekke frem, som understreker disse punktene.
Singlene er naturligvis gode valg. Stine reflekterer mye over hvor hun er i livet nå, og hva som har brakt henne hit. Åpningslåten “Gemini” diskuterer og funderer over egen personlighet, styrker og følelsen av utilstrekkelighet og å måtte stå på dobbelt så hardt som mannfolk for å få anerkjennelse som fortjent.
Favoritten min på platen er nok singelen “Remember it”. Måten låten håndterer et samlivsbrudd på, og gir så heftig og direkte beskjed er en fryd å lytte til. Og refrenget er rett og slett vidunderlig perfekt.
I DON’T WANNA FORGIVE AND FORGET.
I WANNA HURT YOU AND REMEMBER IT.
I’LL BE THE ONE THAT YOU’LL COME TO REGRET,
WHEN I HURT YOU YOU’LL REMEMBER IT
Mine favoritter ved siden av “Remember it” tror jeg er “No Clue”, som har litt deilig pedal steel, og låter litt sånn seigt Neil Youngsk. En hilsen til en person som ikke helt ser hva andre har gjort. Og ikke minst den sprudlende “Evelyn” som renner over av spilleglede, pedal steel, feler og harmonier. En refleksjon over forholdet mellom mor og datter.
Nevnes må også “Tailor Made”, som er en kjærlighetssang til hennes nye, skreddersydde Nudie Suit, det heftigste plagget for enhver som elsker countrymusikk fra 50-tallet.
Dykk også ned i “I Was Born to be a Mother”, som kombinerer strykere, akustiske gitarer og en aldeles nydelig tekst.
The Northern Belle er ute på Norgesturné i disse dager, så godt det lar seg gjøre.
Du finner all info på Facebooksiden deres. Platen har de naturligvis hos Big Dipper.
