Rune Berg var på Sommerfesten på Giske sammen med familien, og et sted på området hørte han en stemme fra en artist som traff ham rett i hjertet. Litt løpske unger og forskjellige gjorde at han ikke fikk skikkelig tak på hvem dette var, men etterforskningen etterpå endte opp hos Peer Nicholai Gundersen. Rune nærmest tvang ham til å spille inn en plate, og etter to år med en en bunke besøk i Lydbroderiet så leverer Peer Nic oss Highlands/Lowlands.

Og jeg forstår hvorfor Berg måtte få dette ned på teip og ut til folket. Åpningslåten «Forever Lost», der Signe Marie Rustad bidrar med sin stemme er en kraftfull høstlåt som bringer tankene til såvel Jason Molina som Nick Cave. Uten at det blir dystert og mørkt, men heller en form for gotisk melankoli som er særdeles behagelig å lytte til og stupe ned i.

Peer Nic har en stemme som gjør at du bare må lytte, for du hører at han har noe å fortelle deg. Hør på «Run With You» for eksempel, der Marie Tveitens fele underbygger stemningen, og trekker frem lydbilder og følelser av å høre på radio på 70-tallet, og være så heldig å ramle over noe folk-rock fra England. Kanskje noe Fairport Convention eller noe sånt. Det er mye inspirasjon fra 70-tallet her, men mest av alt har Peer Nic noe vi sjelden hører idag. Egenart.

Denne platen låter som ingenting annet som utgis idag, og det er ikke gjort for å forsøke å være «nyskapende» eller unik. Det er gjort fordi det er slik disse låtene krever å få komme ut i verden. Den er så variert, og så full av lyd og elementer – men mest av alt stemninger. Hver melodi er skapt for å løfte frem teksten, og instrumenteringen er nøye utvalgt for å definere stemningen som låten krever.

Det er så velspilt, og det er så omtenksomt produsert at det er en fryd. Og så stemmen til Peer Nic da. Har jeg husket å nevne den? Du går fra tung melankoli i gatene som stort sett tråkkes ned av Nick Cave i det nevnte åpningssporet, til lystig popmusikk som kunne vært et outtake fra en Margarets-plate i den herlige «Powers of Expression».

Og mellom og rundt finner du folk-rock, britisk pop, norsk folkemusikk og alt støtter seg på en dønn solid låtskriverkunst. For stemmen er en ting, men uten låtene ramler det sammen som et korthus. Og de er dønn solide. Gode tekster og fantastiske melodier. Færøyske Teitur er en som ramler inn i hodet mitt når jeg lytter til denne platen, og det er mye felleskap i lydbildet og energien der.

Det er stort sett alltid et team bak en plate, og Peer Nic har fått med seg fine folk. Foruten produsent Berg og Marie Tveiten så treffer vi blant andre Olaf Olsen, Christer Knutsen og Frank Hammersland og Macedonia Symphony Orchestra.

Et av årets beste norske album. Sjekk ut Peer Nic aldeles med en gang, det vil du ikke angre på!

Forrige artikkelOlav Larsen & Aaslandbros – Drunkards, Misfits & Losers, Vol. 2
Neste artikkelNick Nace – Wrestling With The Mystery
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here