I år har vi invitert et knippe av våre favorittmusikere fra inn- og utland til å si noen ord om SIN favorittjulesang. Hver dag gjennom adventstiden vil vi presentere én låt, og artistenes personlige forhold til låten.
15. desember tilhører Rune Berg.
Rune Berg er en aktiv krabat, og dukker til stadighet opp i kulissene på godbiter vi forteller om her på Dust of Daylight. I fjor ga han ut den aldeles utsøkte platen Hølå, som fortsatt er i jevn rotasjon i heimen. I sommer stod han på scenen på Sommerfesten på Giske, når The Margarets til alles overraskelse gjorde en gjesteopptreden midt settet til Rune, Ronnie & Alex. Han har enten produsert og/eller spilt på platene til Hakan Markussen, Asbjørn Ribe & De, Marius Kristiansen og HP Blom. Og sikkert enda fler, kjenner jeg Hr. Berg rett. Han har sammen med blant andre Jørn Christenensen spilt inn filmmusikk til den kommende kinomusikalen “Ta meg med” – som tar utgangspunkt i låter fra Jan Eggum og Halvdan Sivertsen – og kan skilte med blant andre Frank Kjosås, Marion Ravn, Magnus Grønneberg, Haddy N’jie og Kjersti Elvik på rolleplakaten.
Rune Berg har også spilt i det legendariske Bikubesong-bandet, som har hatt sine aller siste forestillinger i Oslo og på en liten Norgesturné i høst. Og innimellom dette har han reist landet rundt med Rune, Ronnie & Alex / Rudi for Rikskonsertene. Ryktene sier også at han har funnet tid til teste hvilke kombinasjoner av mikrofoner og forsterkere som fungerer best både for skarptromme og basstromme i en studiosetting i sitt eget Lydbroderiet Studio i Oslo.
Du finner Rune Berg på www.runeberg.me (hvor du også kan kjøpe Hølå på cd eller LP), på Facebook og i Lydbroderiet Studio. Du finner Hølå på Spotify.
Midt i en hektisk turné for Rikskonsertene, fornuftig nok lagt til Vestlandet for å kunne nyte godt av storm, uvær, snøvær og generelt ufyslige værforhold – så tok Hr. Berg seg tid til å skrive en og en halv A4-side om en julesang som står hans hjerte nær. Vi overlater ordet til Rune Berg.
Her kommer dine arme små / Elias Akselsen.
Så vidt meg bekjent forholder det seg slik: Vi mennesker blir født, lever og dør. Vår eksistens tar til en eller annen gang mellom unnfangelsen og fødselen, og tar slutt når vi dør.
Det finnes de som tror at vi ikke dør når vi dør og at vi har eksistert lenge før unnfangelsen, men ettersom det ikke finnes bevis for noe av dette sorterer teoriene under kategorien ønsketenkning.
Dessverre.
Jeg er redd for å dø, jeg vil mye heller leve evig. Verden er full av grotesk uretteferdighet, det hadde vært på sin plass om et allvitende supervesen kunne sørge for at alle fikk lønn og straff som fortjent. Det er utrolig hvordan vi mennesker rekker å rote det til for oss selv og de rundt oss i løpet av våre korte liv, det hadde selvsagt vært praktisk om noen stod klare til rydde opp etter oss. Helst noen med myndighet til å frata oss dårlig samvittighet for alle våre ugjerninger i samme slengen.
Men enn så lenge finnes det ingen grunn til å ha forhåpninger om noe bonusliv i en slags evig lykkerus. (Ei heller å frykte en uendelig tilværelse i ubeskrivelige pinsler, for den saks skyld.)
Det eneste livet vi vet om er det vi lever nå.
Mange mennesker med sterke anti-religiøse overbevisninger ser ikke ut til å ha problemer med dette, det virker som om de synes at ett liv er nok, og at alt vitenskapen har lært oss er minst like magisk som religionene. Jeg ser det ikke slik.
Jeg vil mye heller leve i troen på at døden er ikke er slutten, at den ikke er et evig tomt og kaldt mørke som skal innhente oss alle. Jeg vil heller leve et liv hvor det finnes usynlige åndevesener som jobber i det skjulte for at tiden min på jorden skal bli så god som mulig. Jeg vil ikke være en tilfeldig sammensatt prikk av atomer i et evig ekspanderende univers. Jeg vil at livet mitt skal ha en dypere mening. Jeg vil at det skal finnes en grunn. Utover naturlovene.
Og i jula føles det nesten litt slik. Som om det er noe usynlig som forbinder oss likevel. En slags åre som renner igjennom alt og alle. Da tenner vi arme små mennesker lys i mørket og gjenforteller flere tusen år gamle myter og eventyr. Vi gir hverandre gaver, tar fri fra vårt daglige produktive virke for å bare være sammen og spise rar mat. Og vi lever oss inn i historier de færreste av oss egentlig greier å tro noe særlig på. I alle fall til vanlig.
Men når kirkeorgelet spiller opp er det plutselig ikke så lett å bare tenke logisk lenger. Når menigheten stemmer i salmer som mennesker har støttet seg til i generasjoner, til ord og toner som har vært våre forfedres eneste trøst og utvei i århundrer, føles hele denne fantasiverdenen med ett så virkelig.
Og når Elias Akselsen ønsker det lille barnet i krybben velkommen fra sin himmelhall og kysser støvet for hans fot, er det med en rørende tosidighet. Han bukker og skraper for den nyfødte kongen, han hyller og tilber alt hva han er god for, men det holder liksom ikke helt inn.
Låten blir til noe mer enn den hyllesten den ble skrevet som. Det virker ikke som om han greier å tro på det fantastiske budskapet han selv formidler. Akselsen er inderlig tilstede hele veien, men han henvender seg ikke til Gud. I stedet blir vi vitne til en mann i desperat kamp for å beholde barnetroen sin. Uten helt å lykkes.
Det er det som gjør det så fint. Og rørende. For jeg skulle så gjerne trodd sjøl.
“Her står vi nå i flokk og rad / om deg, vårt skjønne hjerteblad
Akk hjelp, at vi og alle må / i himmelen for din trone stå”
Låten ligger på Spotify, så klikk på Play-knappen, og la sangen bufre… eller hopp rett inn i Spotify for å høre “Her kommer dine arme små“.
