Drive-By Truckers – Live @ Rockefeller, Oslo

Drive-By Truckers endelig tilbake i Norge. På Rockefeller lørdag 11.mars. Fullt basseng og store forventninger til bandet som ikke har gjestet eller spilt i Norge siden 2008. Bandets konsert i 2010 ble som kjent avlyst på grunn av sykdom og trolig også på grunn av turneslitasje og litt indre uroligheter. Patterson Hood gjestet riktignok John Dee sammen med Will Johnson og Craig Finn i 2012 i et trio songwriter prosjekt, men man må vel kunne si at det norske publikum har vært underenært på dette bandet alt for lenge nå.

Forventningene til denne konsertene var selvsagt skyhøye for alle som hadde tatt turen til Rockefeller denne lørdagen. På spørsmål om bandet innfridde, så vil nok svaret være ganske individuelt. Over en så lang tørkeperiode og med alt det som har skjedd med bandet de siste 10 årene, så er det hevet over en hver tvil at utgangspunktet til hver enkelt blir ganske forskjellig. For min egen del, som forøvrig sist så bandet i London 2014, ble forventningene innfridd, selv om jeg fortsatt holder en liten knapp på London-konserten. Men jeg elsket American Band da den kom ut i fjor høst og på scenen viste bandet at låtene fra den står seg fantastisk bra også der.

Lyden kunne med fordel ha vært bedre, spesielt den første timen. Det manglet tydelighet i vokalen, både på Patterson og Cooley, og vokallyden bar dårlig bakover i lokalet. Basslyden til Matt Patton led samme skjebne den første timen og ødela nok litt av lydopplevelsen for flere. Det ble heldigvis bedre utover konserten, eller så var det bare ørene mine som endret preferanser underveis. Med tanke på den veggen av rå og utemmet gitarlyd som til en hver tid skrellet lag for lag av hjernebarken min så er det faktisk mulig at det er det siste som er riktig. 

Når det er sagt, så låter bandet som fem luftvernbatterier som taktfullt spyr ut sine skudd og danner en enorm, permanent vegg av genuin rock, akkurat slik de alltid har gjort. Med Patterson Hood i front, der han engasjerer og motiverer sine bandkollegaer til å tyne mest mulig lyd og spilleglede ut av instrumentene sine. Mike Cooley har aldri vært tøffere enn når han tar steget fram på monitorene og skuer ut over sin lille menighet med en så badass fremtoning at det ser ut som han kunne ryddet opp i de fleste konfliktsoner i verden uten nevneverdig motstand.

Låtvalget var selvsagt preget av American Band, men vi fikk presentert et virkelig representativt utvalg av både nye og gamle låter fra karrieren og platene til Truckers. At de fant plass til «Uncle Frank» var kanskje spesielt kjekt for mange, men kanskje savnet vi et par til av de riktig første klassikerne som «Buttholeville» og et par til. Åpningen av konserten var som vi trodde preget av American Band og i rask rekkefølge kom «Ramon Casiano», «Darkened Flags At The Cusp of Dawn» og «Surrender Under Protest», før vi fikk avløsning av en utsøkt versjon av «Ronnie and Neil».

Patterson Hood pratet veldig lite gjennom konserten, kanskje fordi stemmen hans virket ganske sliten, det var vanskelig å høre hva han sa når han snakket, men det kan også ha vært et mer bevisst valg. Det var på en kveld der musikken og tekstene skulle få tale sitt eget språk, og for alle som har satt seg inn i tekstene fra spesielt American Band var det heller ikke nødvendig med noen nærmere forklaring. Patterson lo imidlertid godt da han fortalte historien om da brannalarmen ble utløst på Rock Bottom en av de første gangene bandet var i Oslo i 2005 og hele lokalet måtte evakueres.

Rock krever ikke alltid så mye prating, det viktigste er formidlingen og energien, og det var det lite å utsette på som vanlig. Noen vil alltid hevde at de har sett de bedre før, men å hevde at de var slappe eller ikke var engasjert, da er du bare ute etter en god krangel. Kanskje kunne man merke en liten turneslitasje etter en lang reise rundt i Europa de siste ukene. Det føltes som Jay var mindre delaktig enn det jeg så på London-konserten og Matt Patton ble litt anonym fra der jeg stod. Han var også mer «livat» sist gang jeg så de. Cooley var derimot i storform denne kvelden og veide for meg opp for det som eventuelt måtte mangle hos noen av de andre.

De aller fleste jeg har snakket med var meget godt fornøyd med konserten og kanskje spesielt med låtutvalget. Unntak som bekrefter regelen finnes derimot her også, redaktør Letrud følte kanskje at han ikke fikk nok av «sine» låter, men med den låtkatalogen å velge i vil det nok være slik for de aller fleste. Det vi fikk servert var kun kremlåter fra Truckers lange karriere og hvis ikke jeg og alle andre i tellekompaniet har gjort en grov bommert så fikk vi faktisk tolv Cooley låter og elleve Patterson låter + en rakker av Prince sin «Sign Of the Times» pent plassert inne i avslutningen «Hell No I Ain’t Happy».

Høydepunkter som er nødt for å nevnes var en maktdemonstrasjon av tidenes feteste rockelåt «Lookout Mountain». En knallversjon av «Where The Devil Don’t Stay», som med litt mer bass og vokal kunne ha sprengt skalaen for tøft en gang for alle, nå ble det nesten. «Made Up English Oceans»! Wow! Er det mulig å holde det spillet og den rytmen i gang på en stålstrengegitar og synge samtidig? Snakk om type altså, badass Cooley. «Let There Be Rock» var også enormt bra, siste halvdel av konserten var nok helt klart den beste delen. Og nettopp avslutningen med «Hell, No I Ain’t Happy» var helt gigantisk, akkurat slik The Mighty Truckers er kjent for å avslutte sine show. (Selv om «Grand Canyon» avslutningen på forrige turne var enda mer spektakulær) De fleste forstod nok hva det var Patterson ikke er så glad for.

Det han imidlertid er kjempeglad for, er at turneen i Europa har gått strålende for bandet. På alle sosiale medier takker han alle som kom ut for å se The Rock Show for fremmøte og for god stemning. Han skriver at det er bandets beste Europatur noensinne. Godt å høre og vi håper for all del at det blir et par til i årene som kommer og i hvert fall ikke ni år igjen til neste gang de besøker Norge. Vi takker og bukker for besøket og det gjør sannelig DBT også.

[Show as slideshow]