Noen ganger, så finner du en plate i innboksen som bare treffer deg i mellomgulvet som to tonn murstein. Jerry Josephs The Beautiful Madness var ikke overraskende en slik plate.
Jerry Joseph ble født i Los Angeles i 1961, er av irsk, libanesisk og syrisk avstamming, og var en såpass utfordrende tenåring at foreldrene sendte ham på kostskole på New Zealand. Et opphold som endte med at han ble deportert tilbake til USA på grunn av enda mer utagerende oppførsel.
Han gjorde det eneste fornuftige, begynte å spille gitar og startet et band. Lenge i reggaerockebandet Little Women, før han dannet Jerry Joseph & The Jackmormons som er dagens band.
På sin vei har han jobbet med folk som Vic Chesnutt, David Barbe, David Lindley, Eric Early, Dan Eccles og etterhvert Dave Schools. Sammen med Schools laget han en plate under navnet Stockholm Syndron, som ble produsert av Terry Manning – som i sin tid produserte The Rainmakers første plater.
Via David Barbe møttes Jerry Joseph og Patterson Hood, sammen dro de på turné – og både Hood og resten av Drive-By Truckers (dette var i Isbell-perioden) ble gode venner med Joseph.
Patterson falt naturligvis pladask for låtskriveren Jerry Joseph, og omtaler ham som en uoppdaget skatt. Noe Isbell også har gjort. Han forteller også at han i mange år skulle ønske at han fikk produsere en plate for Joseph, og gi ham den lyden og det uttrykke han følte han fortjente. Etter mange år uten å møtes, siden begge turnerte temmelig heftig – Joseph i USA og i flyktningeleire i hele Midtøsten, og Truckers overalt der musikk spilles, så møttes de igjen da Patterson flyttet til Portland.
Etter en tid stilte naturligvis Joseph spørsmålet Patterson hadde ventet på og så pakket de sakene sine og dro i studio.
Joseph lånte sin brors hus i Mexico, midt i et område der to narkotika-karteller slåss om områder, og broren ba ham aldri slippe .45 kaliber revolveren av syne. Kartellmedlemmene hadde nemlig for vane å komme opp til husene i nabolaget, bryte seg inn bakdøren og drepe alle i huset. Midt i dette – et sted han hadde tilbrakt mange uker og måneder og skrevet, satt han og laget låtene som ble til denne platen.
Patterson tok med seg sine venner fra Drive-By Truckers inn i Matt Pattons studio, og sammen opptrer de som Josephs backingband The Stiff Boys. De har til og med fått med seg Jason Isbell på en låt, og dermed i praksis gjenforent de tre legendariske frontfigurene i Drive-By Truckers på plate.
Patterson Hoods linernotes til denne platen er en veritabel liten bok. Den er en fryd å lese, og tar omtrent like lang tid å lese som å høre hele plata. Nesten. En rein kjærlighetserklæring til artisten Jerry Joseph og til låtskriveren Jerry Joseph.
Og som vi vet, så briljerer virkelig Drive-By Truckers når de fungerer som backingband for andre artister. Dette så vi med Bettye Lavette, og dette så vi enda mer med Booker T. Jones og hans Potatoe Hole. En ting er at de elsker å rocke til taket revner, men den respekten de behandler andres musikk med, og innordner seg andre artister – det er noe av det som virkelig imponerer meg her. Man skulle tro at det Truckerste lydbildet var satt, men her låter de tidvis som et helt annet band. Dønn solide, samspilte som ingen andre og med en rytmeseksjon som kunne senket Blücher aleine.
Og front og senter stemmen og tekstene til Jerry Joseph. Trukket frem og plassert i fokus av en, visstnok, MEGET bestemt Patterson Hood som fikk visjonen sin fullført og oppnådd.
Fra den svevende åpningslåten “Days of Heaven”, som starter med å fortelle om Josephs låtskriverprosess i Mexico, så blir man sugd inn i hans univers. Patterson har skrevet broen i låten, og sammen har de virkelig laget en perle av en låt.
Back down on this porch
Singing to myself
With my brothers .45
I’m putting down this torch
Surrender to swell.
I’m ready for the dive.
Når Jerry Joseph skriver låter, så starter han med tittelen. På samme måte som vår venn Bob Walkenhorst ofte gjør. Så setter han seg ned og bablesynger en masse ord inntil “flyten” kommer, som han sier. SÅ gjelder det bare å skrive alt ned så fort han bare kan. Han forteller at det er ikke alltid han klarer å fange alt som suser gjennom hodet sitt, og denne gangen var det en ekstremt rask prosess på mange av låtene og han føler han misset mye av det som for forbi. Men det han fanget ble til slutt låtene på denne platen.
Platens mest intense spor, og en av årets aller beste låter heter “Bone Towers”. Den føles som et outtake fra Lou Reeds New York. Patterson har funnet essensen i teksten om et havarert forhold og bygget en musikalsk ramme som er noe av det mest perfekte jeg har hørt. Truckers er så PÅ at det er en fryd. Og Joseph synger som Lou Reed i sine beste dager. Og koringen? Kjære vene…
Looking up at the bone towers
I hear you calling from the 23rd floor
But no one comes ever there at this hour
No one’s ever really up there anymore
Den mest Truckerske låten er “Full Body Echo”, som samtidig minner meg om groovet i en Michael McDermott-låt fra midt på 90-tallet. Nydelige “San Acacia” er et samarbeid mellom hele bandet, og er et rop fra innerst i sjelen.
“(I’m in love with) Hyrum Black” er en ballade som leses som en skikkelig mørk, historie om en jente som forelsker seg i en skikkelig guffen fyr. Teksten er en fryd å både lese og lytte til, og en studie i historiefortelling og kraftfull billedbruk.
I låten “Good” tar han et oppgjør med hvordan vi har behandlet jordkloden, samtidig som han forsøker å forklare tingenes tilstand overfor sine barn.
Han følger opp med enda en låt som refser dagens situasjon. Han legger ikke fingrene i mellom, og gir dagens politikere det glatte lag. Jeg tipper Patterson elsket å jobbe med denne.
Everybody’s got a reason to march
But the fascist in the White House only laugh and pull another trigger
Et av platens aller aller sterkeste spor er “Dead Confederate”. Låtskriveren Jerry Joseph briljerer så til de grader, han står frem som en historieforteller av rang, og jeg forstår hvorfor både Patterson og Isbell ser opp til denne mannen. Når stemmene til Joseph og Patterson Hood flettes sammen i refrenget, før slidegitaren til Isbell flerrer gjennom rommet så er dette så nær perfeksjon du kan komme.
Låten handler naturligvis om måten så mange i sørstatene nekter å gi opp den rasistiske og brutale delen av arven sin mens yngre krefter og verden utenfor forsøker å få denne skampletten tatt av dage en gang for alle. Billedbruken gjennom å synge med stemmen til en av de mange statuene av sørstatsgeneraler er helt fantastisk gjennomført. En av årets aller beste låter. Og som en dagsaktuell kommentar er den enormt kraftfull og viktig.
Hey now baby, I’m a dead confederate
80 years I stood my ground
I ain’t sorry, ain’t regretting it,
now they’re trying to tear me down
“Black Star Line” er en hyllest til David Bowie, og gitarsoloen er overjordisk nydelig. Det spilles generelt for lite gitarsoloer på Americanaplater. Det rettes opp her og nå. Platens siste spor fortsetter i Bowie-landskapet, der Joseph låter som en gjenoppstått Bowie, som i “Eureka” hyller sin mor.
Neste år er planen at han skal spille support for The Delines (Willy Vlautin) i England, og deretter være support for Truckers på hele UK-turnéen.
Følg Jerry Joseph på Facebook. Kjøp platen (dobbel vinyl) hos Big Dipper. Lytt på Spotify