Hva hadde Drive-By Truckers vært uten Mike Cooley? Hva er det som får en mann som Mike Cooley til å «bare» være en del av et band og ikke innta rollen som den enerådende kongen av rock’n roll i det 21. århundre?
John Michael Cooley heter han og gråt mest sannsynlig da han ble født i Tuscumbia, Alabama i 1966. Han har ikke sluttet å lage lyd siden den dagen og med årene ble lyden til noe som heter musikk. Rock og country, hånd i hånd, slik det alltid har vært, slik har også Cooley laget sine låter. Med historier og følelser spunnet inn i et nettverk av livets skyggesider, southern gothic og folklore.
I årene fra 1985 til slutten av det neste tiåret spilte Cooley sammen med Patterson Hood i flere bandkonstellasjoner, mest kjent er nok Adams House Cat. De ble kåret blant de ti beste ikke-signerte band av magasinet Musician på slutten av 80-tallet, men de skilte lag, startet nye band, flyttet fra Alabama til andre steder og var av og på musikken helt til Hood lurte Cooley til å bli med i hans nye prosjekt, Drive-By Truckers.
Cooley skulle aldri bli en frontmann i et band eller en soloartist i følge han selv. Det var ikke noe for han. Selv om vi gjerne skulle ønske at det ble slik, ser det ut som det eventyret ikke blir en realitet. Som en «sidekick superhero» fungerte han imidlertid utmerket ved siden av Patterson Hood og Cooley hadde nok ikke vært den han er i dag uten Hood som rockefasilitator.
En låtskriver blir født
Men Cooley oppdaget sider ved seg selv i voksen alder. Sider som fikk han til å tenke på hva som var mulig. Han hadde en tendens til å si ting på en finurlig måte slik at han fikk folk til å le og til å analysere hva han hadde sagt. Cooley tenkte at «jeg gjør jo alt annet på en scene, kanskje jeg skal forsøke å skrive ned historiene mine på den måten jeg forteller de på.» Som sagt, så gjort og i starten av karrieren til bandet kom de første låtene fra Cooley, først ut til resten av bandet og så til folket.
Første albumet, Gangstabilly, har kun et Cooley bidrag, «Panties In Your Purse», en akustisk låt om livets små og store problemer. Allerede den gang hører vi en smartness mange låtskrivere bare kan drømme om å finne i låtskrivingen sin. Det er så mye plass mellom linjene her, man får rett og slett nok tid til å forstå livshistorien til kvinnen han synger om. Det første lille steget på låtskriverstigen var et faktum, fra nå av tar det fullstendig av.
På andrealbumet til DBT, Pizza Deliverance, fortsetter Cooley å levere låttekster om vanskelige samliv. I «Love Like This» viser han at kan trylle med ord og bilder når låtens protagonist etter et lite husslagsmål synger:
YOU PACK PURTY MEAN PUNCH FOR SUCH A PRETTY LITTLE DISH.
AND IT’S A SHAME TO KNOW MOST FOLKS DON’T EVER KNOW LOVE LIKE THIS.
«One of These Days» tar for seg den brutale gatevolden som herjet byer i sørstatene for noen år siden. Skyggesidene av storbylivet i byer som Birmingham og Memphis beskrives på en naken og rå måte når Cooley for første gang fyller lydbildet med elektriske gitarer.
ONCE A COUNTRY BOY’S SEEN THE WAY THE STEAM RISES
OFF A MAN’S INSIDES ON THE SIDEWALK
TENDS TO CHANGE THE WAY HE THINKS, THE WAY HE SEES EVERYTHING
AND HE GOES BACK TO WHERE HE CAME FROM
Den tredje og siste låten fra Pizza Deliverance er «Uncle Frank», en låt DBT fortsatt spiller nesten hver eneste kveld på sine konserter. En låt som handler om hvordan den mektige staten knuste livet til stakkars Uncle Frank som ikke kunne lese eller skrive og som hverken fikk seg jobb eller beholde sin eiendom. Ingen låter i hele verden ender mørkere enn «Uncle Frank».
Gjennombruddet
På DBT sitt store gjennomsbruddalbum, Southern Rock Opera, leverer Cooley hele fem låter. Og hvilke låter! «Guitar Man Upstairs» og «Shut Up and Get On The Plane» er pur rock’n roll. Rufsete og intenst og med alle unødvendige lag av forfengelighet skrellet bort og kastet ut vinduet for godt. «72 (This Highway’s Mean)» handler om frihet og frigjøring, slik god rock også skal gjøre.
Men, så kommer de da, de to mest definerende låtene i karrieren til Mike Cooley. De to låtene som den dag i dag, nesten 20 år senere, er det endelige beviset på at Cooley var i stand til å lage tidløse rockelåter. «Women Witout Whiskey» og «Zip City», kjære allmektige Elvis Presley for noen låter. «Zip City» som tar for seg det å være tenåring på et lite sted der man ikke kommer noen vei og kjedsomhet og frustrasjon alltid lurer bak neste sving. Han ser ingen framtid med den unge damen som han har kjørt for å møte. Teksten er full av alt for smarte vendinger og sammensetninger av ord, har du ikke kjent på det som sangen handler om og har et ekstremt talent for låtskriving, vil du aldri være i nærheten av å skrive noe lignende.
KEEP YOUR DRAWERS ON, GIRL, IT AIN’T WORTH THE FIGHT
BY THE TIME YOU DROP THEM I’LL BE GONE
AND YOU’LL BE RIGHT WHERE THEY FALL THE REST OF YOUR LIFE
Etter Southern Rock Opera byttet bandet gitarist og den i dag velkjente Jason Isbell overtok den tredje øksen fra Rob Malone for albumet Decoration Day. Vi får fire låter fra Cooleys penn. «Loaded Gun in the Closet» er en ballade om et ektepar med en ladd pistol i skapet, som de begge har tillit til at den andre ikke vil bruke. «When The Pin Hits The Shell» er nok en sterk sak om selvmord. «Sound Better in A Song» er sammen med to foregående forholdsvis rolige låter, men rockeren Cooley dunker til med rockegenistreken «Marry Me» før han gir seg. Han erklærer sin kjærlighet til jenta han er forelsket i ved å si til henne;
THERE’S A FOOL ON EVERY CORNER, ON EVERY STREET, IN EVERY ONE
AND I’D RATHER BE YOUR FOOL NOWHERE THAN GO SOMEWHERE AND BE NO ONE’S
Når stortromma slår i gang albumet The Dirty South så får selv den mest glattbarberte ståpels. Gitarene som feier over oss som en tornado på speed, drar oss inn i en verden av mystikk og folklore. Det handler om hjemmebrenning, moonshiners, langt inne i skauen et sted i sørstatene. I «Where The Devil Don’t Stay» møter en Faulknersk atmosfære den knivskarpe pennen og de tunge gitarriffene fra Cooley, i noe som må karakteriseres som den ultimate southern gothic låten. Taktfast marsjerer den mot verdensherredømme som en av de aller beste rockelåtene som noen sinne er laget. Så får vi «Carl Perkins’ Cadillac», som forteller historien om suksessen til Million Dollar Quartet, Sam Phillips og Sun Studios og hvordan det ble Perkins som ble den første som solgte en million plater og stakk av med en ny Cadillac slik Phillips lovet dem.
«Cottonseed» viser oss den badass siden som har fulgt Cooley nesten hele karrieren. Mannen i historien har sittet inne, men tenker at det er livets gang og er helt fiksert på at livet går videre, ingenting kan stoppe han fra å gjøre det han har lyst til.
I SPENT A FEW YEARS ON VACATION, SANCTIONED BY THE STATE I MENTIONED
BUT A MAN LIKE ME DON’T DO NO TIME TOO HARD TO COME BACK FROM
Litt færre bidrag fra Cooley på DBT albumet A Blessing And A Curse fra 2006. Men til gjengjeld er det to geniale låter. (Som om han lager noe annet enn geniale låter..) Den smellvakre «Space City» og ikke minst den brutale «Gravity’s Gone». I sistnevnte innfører Cooley begrepet «champagne hand jobs», en aktivitet som, etter at Cooley innførte begrepet, visst nok har kommet på menyen i visse suspekte serveringssteder et godt stykke utenfor allfarvei.
SO I’LL MEET YOU AT THE BOTTOM IF THERE REALLY IS ONE
THEY ALWAYS TOLD ME WHEN YOU HIT IT YOU’LL KNOW IT
BUT I’VE BEEN FALLING SO LONG IT’S LIKE GRAVITY’S GONE AND I’M JUST FLOATING
Innflytelsen i DBT vokser
Med Brighter Than Creation’s Dark fra 2008 møter vi Cooley på høyden av sin kreative karriere, i hvert fall når det kommer til kvantitet på låtskrivingen. Jason Isbell er ute av DBT og det er blitt mer plass til resten av bandet. Hele syv låter fra Cooley har funnet veien til rillene på Brighter Than Creation’s Dark og det er countrysjelen hans som er mest framtredende denne gangen. Seks av låtene gir oss følelsen av mer eller mindre tradisjonell country og american’ish musikk, med historien om den ulykkelige Lisa i “Lisa’s Birthday” og den ensomme Bob i låten med samme navn, som de mest definerte i så måte.
Standout sporet fra denne samlingen er allikevel “A Ghost to Most”. Låten er en altoppslukende kryptisk reise i låtskriveren Mike Cooley sitt univers. Er dette samfunnskritikk? Er det en låt om selvransakelse? Handler det om å ikke passe inn i samfunnets rammer? Handler det om sykdom og nød? Vi vet rett og slett ikke. Teksten kan tolkes og mistolkes i det uendelige, det eneste man med sikkerhet kan si er at man sitter igjen med er en udødelig rockeklassiker som Cooley og DBT fortsatt spiller på de fleste konserter.
Mama said a lot of things and be thankful was the one she never minded saying twice
Thanks to her I can think clear enough,
To be thankful that she died before tonight
I 2010 kom The Big To-Do, et album som rocket ganske hardt igjen, etter at DBT hadde bevilget seg litt mer tid til å eksperimentere med lydbildet sitt på de foregående platene. Cooley har naturlig nok ikke den samme kvantiteten som på Brighter Than Creations Dark, men kvaliteten er det som vanlig ikke noe å utsette på. “Birthday Boy” og “Get Downtown” er klassiske rockelåter, mens avslutningen av albumet er noe helt spesielt. Som far til tre små i godt voksen alder, gjør Cooley en låt til sin sønn. Alle artistforeldre som lager låter om sine barn og hvor glad de er i de og hvor fantastiske barna er og så videre, her er fasiten på hvordan man skal både hedre og rådgi sine barn i en og samme tekst. Det blir ikke mer ekte enn dette. “Eyes Like Glue” avslutter med en linje som egentlig oppsummerer det aller meste;
“Next time you’re watching me, remember that’s all I am now”
I’m not good with numbers
I just count on knowing when I’m high enough
Go-Go Boots gav oss et par spesielt minneverdige øyeblikk, spesielt med åpningslinjene av “Cartoon Gold”, men aller mest med “Pulaski” som endelig kom ut på plate. “Pulaski” handler om den vellykkede bygdejenta som som drømte seg til storbyen og som realiserte drømmen om California bare for å ende opp på feil side av det livet hun drømte om. Avslutningen går utenpå det meste når det kommer til beinhard virkelighet og ingen har vel noen gang beskrevet gullkysten bedre enn Cooley når han med største overbevisning konstaterer at:
Dreams here live and die just like a stray dog, On a dirt road somewhere in Tennessee
Rasende politisk rock
Etter tre års pause i utgivelsene kom et etterlengtet album fra DBT i 2014. Shonna Tucker og John Neff hadde begge takket for seg og Matt Patton fra The Dexateens var hentet inn som ny bassist. English Oceans var på mange måter en ny vending musikalsk, samtidig var det ingen tvil om identiten til bandet. Vår helt vartet opp med hele seks låter denne gangen, i tillegg synger han en av Patterson(!) sine låter. Halve albumet er altså fylt med Cooley låter og la oss si det slik, mange ville gitt opp alt annet i livet om de bare kunne skrevet en av disse låtene. Albumet er oppkalt etter “Made Up English Oceans”, nok en kryptisk låt fra Cooleys hånd. Det handler om politikk, logikk, partiskhet og en uendelig rekke av andre elementer han har klart å trekke inn.
Only simple men can see the logic in whatever
Smarter men can whittle down till you can fit it on a sticker
Nøkkelsporet fra Cooley på English Oceans er allikevel “Primer Coat”. I omtalen vår fra utgivelsen av albumet skrev Rune om “Primer Coat” – Primer Coat er veldreid Southern Gothic, der menn med mørk innside reflekterer over livet sitt. Fabrikk-formannen sitter ved bassenget sitt og reflekterer over livet og det faktum at datteren snart flytter ut. Det som gjør dette ekstra spennende er at fortelleren er formannens sønn, noe som gir historien en ekstra synsvinkel og fortellingen mer dybde. Og så gitarene på denne låten da… Gitarene! Overjordisk deilig gitarstøy som bare rensker ørene for alt av grums og voks og sørger for at ordene får komme frem…
Det herrens året 2016 gav oss American Band og det gav oss en rasende Mike Cooley, rett inn i ørene, i åpningssporet “Ramon Casiano”. Casiano ble i 1931 ble skutt og drept ved grensen i Laredo, Texas, i det han forsøkte å komme seg over til amerikansk side av elven. Cooley var rasende på sitt eget land for all urett de bedriver mot de aller svakeste i samfunnet. Rasende på det som skulle komme, rasende på det som hadde vært, generelt rasende og han tok det ut i tekster og musikk på American Band.
Med låttitler som “Surrender Under Protest”, “Filthy and Fried”, “Once They Banned Imagine” og “Kinky Hypocrite”, skjønner vi at det var mye som rørte seg innabords hos Cooley i denne perioden. American Band står da også igjen som et strålende politisk amerikansk rockealbum, mye takket være disse låtene fra Cooley.
I WANTED THIS TO BE A NO BONES ABOUT IT, IN YOUR FACE POLITICAL ALBUM, I WANTED TO PISS OFF THE ASSHOLES.
The Unraveling og The New OK kom begge ut i løpet av 2020. Fire år er gått siden American Band og Cooley byr bare på totalt tre låter på de to albumene. Man skulle kanskje tro at de siste fire årene hadde inspirert til enda mer agressivitet og raseri, men som fans blir vi avspist med bemerkelsesverdig lite nytt fra Cooleys penn dette året. Heldigvis er kvaliteten på det vi får servert i 2020, minst like bra som tidligere. «Grievance Merchants» er kanskje det aller fineste eksemplet, med sitt dystopiske southern gothic groove og Cooley som så elegant og direkte nedsabler alt-right bevegelsen etter alle kunstens poetiske regler.
Cooley gir seg aldri
Veien videre for Mike Cooley er fortsatt sammen med Patterson og bandet. Hele fansverden har ønsket seg et soloalbum fra Cooley, på samme måte som Patterson har gjort et par av. Men, Cooley skriver for få låter i følge han selv. Alt han har skrevet er spilt inn og gitt ut. Selv om han elsker hele prosessen, fra det å sette sammen ordene til den store oppgaven å sette toner til historien, er det ikke samlebåndsproduksjon han driver med. Det må komme naturlig eller bearbeides over lang tid. En del av låtene hans har rugetid på flere år.
Mike Cooley er en som gir liv til historier og fortellinger som resten av verden sjelden tenker at er viktig, men mellom linjene er det livserfaring, moral og innsikt langt utover det de fleste andre har. Han har en unik evne til å fortelle og mene mye med måten han ordlegger seg på. Det er viktig for han å stå på rettferdighetens side, gjerne de aller mest ressurssvake i samfunnet sin side og gi de en stemme de ellers ikke hadde hatt om ikke historien deres hadde blitt løftet fram av Cooley.
Når det kommer til samfunns- og politikerkritikk, så har Cooley lenge mestret å balansere den øvelsen. Han gjør det helt uten frykt, fordi det er hans kall i livet. Å lage musikk som ikke bare er et skall uten innhold. Det skal provosere når Cooley gjør sine betraktninger og veldig få andre låtskrivere klarer å være både like direkte og like subtil i sin tilnærming som det Cooley klarer med sine tekster.
Living in fear is just another way of dying before your time.
Framtiden og veien videre ligger åpen for Mike Cooley og DBT til å fortsatt være et talerør for de svakeste i samfunnet, for å være det hardest rockende og arbeidende bandet i bransjen og for å fortsatt tørre å stå opp mot urett og mørke politiske krefter. Der mange artister bare holder kjeft og synger, der vrenger Mike Cooley sjela si. En ekte rock’n roll badass med en fryktløs rebell inni seg, en som alltid vil minne alle drittsekkene på deres idioti. Det er ingenting som tyder på at vi har hørt siste låt fra Mike Cooley, for som han selv sier, “You don’t retire in this business. No, you die by the side of the road.”
