Darling West – Vinyl and a Heartache

Andreplata til Darling West har rett og slett alt. Herlig vokal, vakre harmonier, nydelige melodier, gjennomført gode tekster, krystallklar produksjon og det låter ærlig talt som en plate laget av amerikanske artister med én fot i Virginia eller Nord Carolina, og én fot i East Nashville – inspirert av Gillian, Emmylou, Sturgill og Jason – og produsert av Dave Rawlings.

Men det er altså rotnorske Mari Sandvær Kreken, ektemann Tor Egil Kreken og strengevirtuos Kjetil Steensnæs som har komprimert alt de selv liker og har funnet seg inspirert av – inn i en herlige godbit av en plate. Her finner du en samtidig en egenart og en spilleglede som gjør at dette låter nytt og friskt, og så vidunderlig langt unna all ondskapen som kommer fra den Nashvillske poléringsmaskinen.

Produsert av Even Ormestad (Jaga Jazzist, A-HA) skal ha sin del av æren for at det låter som det gjør. Han har bidratt til å finne det rette uttrykket for Darling West, og foredlet det som startet på Winter Passing som ble nominert til Spellemann i 2014.

Med all respekt for to tredjedeler av bandet, uten hvilke dette aldri ville fungert, men stjernen her er Mari Sandvær Kreken. Hun har en utsøkt stemme, stemningsfull, varm og innsmigrende. En av landets absolutt beste vokalister, uten tvil.
Jeg får jevnlig spader av å høre artister som prøver å synge engelsk uten å få det til, her er det bare en fryd å høre. Hadde noen satt på en av disse låtene og sagt at hun hadde vokst opp Minnesota et sted så hadde ikke jeg funnet noen grunn til å protestere.

Ekteparet Kreken er faste medlemmer i Marit Larsens band, og en av hovedårsakene til at hennes livekonserter har et særdeles godt rykte. Sammen laget de Darling West for å få mer tid sammen. De har dratt på fjellturer for å skrive låter, og jeg sitter med en følelse av at det kan merkes. At fjelluften omslutter låtene, sniker seg inn i melodiene og legger seg mellom linjene i teksten og gir et lite norsk tilsnitt til et veldig amerikansk uttrykk.

Tekstene er gjennomførte. Det er innhold og dybde nok for enhver som ønsker å stupe inn i det og kose seg med tekster og tyngre lytting. Det er lettfattelig nok til å fungere som følgesvenn på en biltur eller som bakgrunnsmusikk i hyggelig selskap.

Vinyl and a Heartache er en plate som både bør og skal nytes som plate. Det er en helhet og en stemning i det komplette produktet som fortjener oppmerksomhet. Men samtidig er det et par-tre låter som så sterkt utmerker seg i mine ører.

Singelen “The Sweetest Tune” er en av disse. Delvis på grunn av den fengende melodien, samspillet mellom banjoen og den steintøffe gitaren – delvis på grunn av vokalen og harmonien. Det totale produktet, der teksten lager en slags sfære rundt et forhold – og bruker en sang, vokal og spilling som bilder på kjærlighet som utvikler seg og sementeres i felles glede for musikken. At det kanskje ikke ender optimalt virker underordnet, alle involverte ser ut til å være fornøyde med selve reisen.

For a while we were in the same song
You had the chords and I played along
The sweetest tune ’til the chorus faded
And it was gone…

Tittelsporet er en hilsen til Willie Nelson og gitaren Trigger, der jeg-personens hjertesorg døyves av Willies musikk. Banjoen og steel-gitaren lager en hinsides vakker stemning, og det føles som om vi sitter i en skitten bar et sted på det amerikanske landsbygda, og vekselsvis hører på Willie Nelson på jukeboxen, drikker utvannet whiskey og dumper sjela til en sliten bartender.

“Someone Like You” er en lys og lystig godbit. Tre minutter med godstemning, og et av platens beste eksempler på samspillet mellom de tre i Darling West.

Favorittlåten min er “12th and Porter”. Det legendariske konsertstedet i Nashville danner grunnlaget for teksten, der hovedpersonen Mary gjør opp status for livet sitt. Stedets nærhet til Cumberland River er et viktig element her, og jeg skal ikke røpe innholdet – her må man bare lene seg tilbake og la seg omfavne av en av årets aller fineste låter. Det er helt nedstrippet og nakent, der stemmen til Mari Sandvær Kreken fyller hele rommet, mens de akustiske instrumentene henger opp et respektfullt bakteppe for historien som vokalen forteller.

En varm historie om avdøde familiemedlemmer l i “A Nobody’s Song” er sterk som krutt. En røff banjo tar seg av rytmen i låten. Enkelt sagt, vi skriver vel for få sanger om de som har stått oss nær og gått ut av tiden. Mennesker som kanskje ikke var noe stort for de mange, men som samtidig var alt for noen få. Denne kan hjelpe på det…

And now he’s gone
Nothing but memories
To keep me company.
And this song,
telling the stories
’bout a few nobodies
That’s somebody to me.

Et av norsk musikkhistories beste album i denne sjangeren, det kan vi trygt slå fast. Dette er en plate å bruke tid på, og å nyte i mørke høstkvelder.

Darling West tar heldigvis en saftig rundtur i Norge i september/oktober. Turnélisten innbefatter blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Drammen, Froland og mere til. Du finner oppdatert turnéplan på bandets Facebookside.

Platen kjøper du selvsagt på vinyl hos Big Dipper. De har også den forrige på lager, og er anbefalt.