Et respektabelt antall publikummere har møtt opp på Park Hotell på Voss for å overvære festivalens to siste konserter.
Selv har jeg brukt mye av natten med å veksle mellom mareritt og gledelige drømmer om Finn Tokvams nyinnkjøpte Theremin, som han fortalte oss om i kunstmalende ordelag etter at gårsdagens konserter var over. De to skulle dele hotellrom i natt, og vi kan vel bare tenke oss hvilke vidunderlige toner som ble fremskaffet utover natten på vei mot nok en Vossamorgen.
Inne salen finner vi resten av Bergensgjengen, og spesielt Kenneth var veldig oppsatt på å bli nevnt i dagens rapport. Han hadde ikledd seg Dwight Yoakams gamle scenejakke, og var klar for rock’n’roll.
Harald har grepet tak i Erlend Styve fra Twang Gang, og vi deler vårt ønske om å få til et stopp for huskonsert-artistene våre på Voss. Og finner umiddelbart gehør. Det kan bety spennende tider fremover…
På scenen gjør Claudia Scott seg klar sammen med Olaf Olsen på trommer, magiske Jørun Bøgeberg på bass og O.T. Kopsland på gitar.
Det mange kanskje ikke er klar over er at Claudia er et råskinn på gitar, og de som trodde de skulle få en hyggelig countrystund med låter de kjente igjen fra Ønskekonserten, de må tro om igjen. Et par godt voksne damer på første rad må flytte seg lengre bak i lokalet fordi det blir for høyt.
Claudia og bandet klinker til med et sett som rocker sokkene av oss alle, og bandet hennes er så dønn solid at det er en fryd å lytte til. Hun har en låtkatalog som de fleste kan misunne henne både i inn- og utland, og plukker skjønnsomt ut de som passer best akkurat denne kvelden.
Det må jo sies, at til tross for navnet så har vi ikke opplevd et eneste countryband her oppe. Neste år foreslår vi Den Forvitnelege Americanafestivalen. For det vi har fått høre i år er alle varianter av Americana, og stort sett har alle hatt elementer av country i musikken sin. Men country har vi altså ikke fått. Ikke at vi klager, så langt derifra. Vi har hatt en aldeles fantastisk helg med sjeldent mye god musikk. Men rett skal altså være rett.
Claudia sjarmerer alle i senk med gode låter, og historier som gir oss bakgrunnen for de fleste. Oppvokst bare halvannen time nedi gata herfra, så gir det nok vestlandsk samhørighet til at publikum er litt ekstra på parti med bandet på scenen. Publikum under festivalen har vært det mest veloppdragne jeg har opplevd på lange tider, og kveldens konsert er ingen forskjell. Lyden har dog hatt sine utfordringer underveis, og det eneste som er å utsette på Claudias konsert er det som har vært et lite problem hele veien – det er alt for lav vokal.
Alle disse bandene er tungt vokal-avhengig for å oppfatte tekster, og konsertene har uten unntak hatt for lav vokallyd. På denne typen musikk må vokalen være høy og tydelig front og senter. Vi skriver det på kontoen for et av ytterst få punkter som kan forbedres foran neste år.
På scenen leverer Claudia Scott låter fra hele karrieren, flere fra de siste to platene og et par godbiter fra den første soloplaten. Det som er helt tydelig er at de koser seg på scenen og er overlykkelige for å endelig stå på scenen igjen. Smilene der oppe er ikke til å misforstå.
Etter at vi motvillig slipper Claudia av scenen så er det klart for omrigg, og så venter vi bare på Darling West og årets siste konsert på Den Forvitnelege Countryfestivalen Som Eigentleg Var Ein Americanafestival.
Til vår overraskelse står det et trommesett bakerst på scenen, og det viser seg at Darling West har tatt med seg trommis til Voss. Og den lille genistreken gir konserten det lille ekstra og sørger for en uforglemmelig opplevelse på Park Hotell.
Først og fremst er jo Mari og Tor Egil så samspilte at det er en fryd. Musikken deres stiller høye krav til timing og det er små marginer før såpass komplekse melodier og arrangementer ramler sammen. Den nye trommisen Torjus har spilt tre konserter med dem, og har total kontroll. Han spiller trommer med høyre hånd, basstangenter med venstre OG korer. Samtidig. Uten tvil festivalens mest imponerende enkeltmusiker.
Og sammen så løfter de konserten til å bli noen av det aller fineste vi har hørt på lenge.
Det er ikke spesielt rettferdig å sette konsertene opp mot hverandre på denne festivalen, for det har vært utelukkende gode konserter her oppe – og de har ikke bare vært veldig varierte men også veldig godt balanserte med tanke på sjanger og plassering i programmet.
Men så mye kan vi vel si at øyeblikket der de tre stiller seg rundt mikrofonen på siden av scenen for en akustisk versjon av “True Friends” uten tvil er festivalens udiskutable høydepunkt. Det er så overjordisk vakkert at gåsehuden fortsatt kommer krypende bare jeg skriver om det.
På scenen sjarmerer de to oss alle i senk, med sin småsøte nestenflørtende kommentarer frem og tilbake. Deres stadige omtaler av hverandres låter er en fryd og publikum elsker det. Noen må skrive låter om kjærlighet for å oppveie den andres låter om samlivsbrudd – og så krydres det med natur og sjarmerende småprat som gjør hele kvelden til en varm hyggestund.
De har dessuten vært så heldige å få festivalens beste lyd, både instrumenter og vokal er endelig krystallklart, og det er en fryd å lytte til harmoniene og lydbildene som skapes av instrumentbyttene.
Det er så alt for fort slutt, og vi må ta turen ut i den overraskende varme Vossanatten. Det er 25 grader kaldere enn vi er vant til fra Nashville i september, men vi har fått en helg med det nærmeste vi kommer her i Vossville. Og husk – Voss er det gamle Nashville.
Takk for i år, Forvitnelege Festival. Det har blitt lagt ned en imponerende jobb av arrangører og frivillige under vanskelige coronaforhold, men alle har bestått med glans og vi gleder oss allerede til neste år!
(Alle foto: Arnulf Østerdal / Dust of Daylight)
