For en liten bunke år siden var Paul Henriksen en del av bandet The Passengers. Nå har han inntatt førersetet i sin egen solokarriere, og debuterer med Time To Grow Wings, der han sammen med produsent Rune Berg og et knippe av våre ypperste musikere har begått en liten perle av en plate.

Henriksen blander Americana og folk med rotekte norsk folkemusikk. Vi har nevnt dette tidligere, men denne fusjonen av amerikansk og norsk via lyden av hardingfele er noe jeg seriøst har ventet på skulle få større utbredelse enn det har hatt opp gjennom musikktiden.

Marie Tveiten (som vi bl.a. kjenner fra The Northern Belle) trakterer hardingfele og kor, mens Lise Voldsdal tar seg av fiolintonene. Som seg hør og bør når platen er innspilt i Lydbroderiet, så stiller folk som Asbjørn Ribe, Simen Mæhlum, Per Amund Solberg, Johnny Hide, Hakan Markussen og Robert Post opp, foruten Rune Berg selv. Det gjør også Kristian Kvalvaag, og Anne Ragnhild Leren.

Paul Henriksen - Time To Grow WingsOg sist, men ikke minst; bloggfavoritt og multi-instrumentalist extraordinaire Geir «Kan tingen lage lyd, så spiller jeg på den» Sundstøl. Og variasjonene der låtene veksler mellom å bruke enten nevnte hardingfele, fiolinen eller Sundstøls pedal steel som fokusinstrument skaper noen av de fineste øyeblikkene på denne platen. Selv om jeg skulle ønske at Berg turte å ta den helt ut, og gi oss en saftig duell mellom hardingfela og pedal steelen, alá piano/gitarsoloen i Blue Rodeos «5 Days In May».

Noe av det første som slo meg var at dette kunne høres ut som Finn Kalvik ville gjort om han hadde styrt inn på engelske tekster midt på 70-tallet. Det er noe med fraséringen i måten Henriksen synger på. Henriksens dype kjærlighetsforhold til Townes van Zandt er veldig tilstede i tekster og lydbildet, og det er tydelig at han legger sin sjel i tekstene som presenteres på denne platen.

Favoritten min er kanskje den nydelige «Sinking Down», der Henriksen får vakkert vokalbesøk av Marie Tveiten – mens Lise Voldsdal legger fiolinen sin rett i stemningsåra som Sundstøls pedal steel har lagt til grunn. Deilig. Denne havner på den tradisjonelle Norgesferie-mixen som vil surre og gå i bilen i sommer.

Låten «Six Foot Two» handler om første gang han så Townes live, og beskriver en fantastisk kveld som tydelig har satt sine spor. Genitrekket med å knytte sammen Townes og norske folkemusikktoner er med på å løfte låten, og gjøre den til et høydepunkt på plata.

Behind closed eyes he travelled
through a world of his own
from the mountains of Colorado
to the deserts of Mexico
Soft as a flower
rough as a storm
songs about sunshine and laughter
about being left alone

Paul Henriksen_syngerDet er noe ved stemmen til Henriksen som krever oppmerksomhet. Det er på en måte lavmælt og forsiktig, men så er det en styrke i tekstene som gjør at man bare MÅ høre etter for å finne ut hva han prøver å formidle. Platen trenger et par gjennomlyttinger, men den sitter bedre og bedre for hver gang – og hver runde oppdager du noe nytt. En snedig liten overgang, en frasering som var ekstra fin – og en tekstlinje som treffer deg akkurat der og da.

 

Tittelsporet «Time To Grow Wings» er et godt eksempel, der Henriksen funderer rundt det å – enkelt sagt; få finger’n ut og gjøre noe med det man har tenkt på, rett og slett før det er for seint… kanskje en analogi til tiden det har tatt å få gitt ut denne soloplaten?

The road seem so long
Till the day you turn around
And behind you there’s your youth

Andre høydepunkter er «Lone Defeat», der Ribes Hammond, Lerens trekkspill og Tveitens fele i kombinasjon med Kvalvaags mandolin lager en vidunderlig stemning rundt Henriksens tekst, der han tilnærmet står med lua i hånda og forsiktig og lavmælt gir oss en gnistrende tekst om å ikke helt finne ankerfestet ditt, der jakten på noe fast, noe stabilt… NOE, blir altoppslukende.

You keep on hunting shadows
pretending they are real

Henriksen gets his Dylan on, og avslutter plata med «She’s From The North Country», som naturlig nok bringer tankene til Dylans «Girl From The North Country». Temaene fletter i hverandre, og det er enkelt å putte dette i hyllestsekken, men det er så mye mer ved denne låten – der Henriksen tar seg av både vokal, gitar og munnspill. For lytt til teksten, og plukk med deg en vakker kjærlighetssang på veien.

Forrige artikkelRuby Red and the Moonshine Brothers – The Outlaws pt 1
Neste artikkelMighty Magnolias – Somewhere North Of Nowhere
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

Legg igjen en kommentar til Musikkåret 2016 – Rune Letrud | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here