Det beste bandet i himmelen, en selvbiografisk konsertforestilling.
Torsdag 21. april 2016, Rådhusteateret i Kongsvinger

Det er torsdag kveld i en stille bakevjeby. Rådhusteateret i Kongsvinger byr på en selvbiografisk konsertforestilling av og med forfatter og musiker Levi Henriksen. De som er ute ser ut til å være på vei mot samme sted, mot byens storstue, mot Rådhusteateret. I Henriksens egen hjemby skal han og bandet Babylon Badlands starte sin ti dager lange turne i Hedmark og Oppland. Foajéen er stinn av forventningsfulle folk lenge før dørene åpnes, og det er ikke uten grunn. Henriksens helt nye album, Det beste bandet i himmelen, har den siste uka samlet nok femmere på avisenes terningkast, til at han kan gå på scenen med en full yatzy i lomma. Og det er vel fortjent.

Så fort lyset i salen senker seg, spraker det i høyttalerne og Levi og bandet hans entrer scenen til et potpurri av bedehusmusikk og glamrock. Bandet finner plassene sine bakerst på scenen, mens Levi stiller seg opp helt i front. Applausen legger seg. Spotlighten finner Levi. Han trekker pusten, og fra det øyeblikket han åpner munnen er det som om tida stopper opp og står stille i 80 minutter.

Levi Henriksen er ikke bare en stor forfatter, han er også av hele sitt hjerte musiker og låtskriver. Og nå kan jeg tilføye at han også er en drivende god formidler.

Monologene kommer med Henriksens egen stemme og aksent. De er lune og troverdige, og er godt forankret i låtene som følger etter. Det er slik hele forestillingen er bygget opp. Han inviterer oss med på en reise gjennom hans oppvekst og liv, i Kongsvinger og på Granli – en reise hvor monologer og musikk er fremkomstmiddelet. Han byr på seg selv, og han har virkelig noe å by på. Han er en ordkunstner av rang, og med en snert som skaper latter og godlynt stemning i salen. Vi blir kjent med bedehusmusikanter som Lapp-Lisa, Milly og Oddny, og de ti søsknene Kolbjørnsrud, og band som The Ramones, Slade og The Animals. Han får disse motsetningene til å henge på greip der han sitter på en kjøkkenstol og ser oss rett i øya. Jeg forstår hvorfor han ville spille i band, og jeg er glad for det.

Det er godt å være i publikum, og det ser ut til at Levi har det på samme måte. Han koser seg. På tampen av låta, «Mamma fødte meg i en bakevjeby», går han vekk fra mikrofonen, setter seg med ryggen mot publikum og bare nyter at bandet hans spiller ferdig. Finn Lilleseth synger de siste strofene, og applausen er øredøvende.

Han nevner store navn i fleng. Men denne lille pinsevenngutten, som han med stolthet løfter frem i lyset, begynner for alvor å puste mange av disse i nakken. Han som står der oppe i front på scenen, nå med et rockeband i ryggen, nevner sanger som «Der roser aldri dør» på innpust og «Blitzkrieg Bop» på utpust. Det henger et slags hjemmekjært og varmt lys over hele forestillingen, og jeg kan ikke la være å tenke – den gutten har hatt ei god mor.

Når siste sang er sunget og siste ord er fortalt, kan Levi Henriksen og Babylon Badlands bukke til stående applaus fra publikum. De har all grunn til å løfte glasset og feire seg selv etter denne første forestillingen av ti. Denne har seilt trygt og overbevisende i havn.

Jeg kaster ikke terninger, men er helt sikker på at han etter dette ikke har sett sin siste femmer eller sekser. Da gjenstår bare å si – Hedmark og Oppland: Gled dere! Og til resten av landet: Dere bør trygle og be om at denne forestillingen en dag kommer deres vei.

Sjekk ut alle bildene fra konserten i galleriet nederst i artikkelen, foto ved Gunnar Johnsen.

#Les alle våre artikler om Levi Henriksen

(Alle foto: © Gunnar Johnsen)

 

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here