Dave og Phil Alvin, amerikansk musikk og broderlig kjærlighet

Konserten på Madam Felle i Bergen på torsdag kveld var langt i fra mitt første møte med de gamle rockebrødrene fra The Blasters, vi møttes faktisk til åpningstonene av «Hey, Girl» en gang på 80-tallet. Men det var min aller første konsert med David og Phillip Alvin og den kunne nesten ikke ha blitt noe av i det hele tatt. For det første hadde ikke brødrene samarbeidet musikalsk på nesten tredve år da de i 2014 gav ut Common Ground: The Songs of Big Bill Broonzy. For det andre så døde Phil Alvin nesten på et sykehus i Spania for fire år siden. Hjertet hans stoppet, men en uredd spansk sykepleierske ville ikke gi opp kampen for Phil sitt liv. Hun slo praktisk talt liv i hjertet hans igjen og sørget for at brødrene fant tilbake til hverandre slik at de atter igjen gjør musikk og konserter sammen, slik de gjorde den gangen for mer enn tredve år siden i The Blasters.

I 1981 kom albumet The Blasters ut, og en av de mest kjente låtene som har blitt hengende ved historien til bandet er «American Music». Kort oppsummert er det dette Phil og Dave Alvin handler om når de går på en scene 35 år senere, i tillegg til en god slump fornyet broderlig kjærlighet.

We got the Louisiana boogie and the delta blues
We got country, swing and rockabilly, too
We got jazz, country-western and Chicago blues
It’s the greatest music that you ever knew
It’s American music, it’s American music, it’s American music
It’s the greatest sound right from the U. S. A.

Veldig mange artister som kommer til en liten scene i nærheten av der man bor, spiller ofte et sett på 75 minutter og det er som regel inkludert ett ekstranummer. Standard betingelser i bransjen kan være en årsak, en annen årsak er sikkert at katalogen til artisten er for liten til å dra på så mye lengre. Dave og Phil Alvin har gitt ut plater siden rundt 1980, denne katalogen holder lenge, det ble faktisk nesten to fulle timer på Madam Felle denne kvelden.

Den første timen var preget av låtene fra de to siste albumene som brødrene har gitt ut sammen. Phil Alvin ser ganske gammel ut der han står. Med smale øyne og rolige bevegelser ser han ut over et publikum som nok ikke vet hva de kan forvente av en mann som har opplevd en så nær utgangen av tunnelen-opplevelse som Phil har. Det blir tydelig på hva som er hans store styrke straks han åpner munnen, den umiskjennelige stemmen. Den er der fortsatt.

Dave Alvin er den som fører ordet mellom låtene, men han står mesteparten av tiden på den minst opplyste delen av scenen. Den lyser opp hver gang han slipper seg løs med gitaren. Da gnistrer det ute på vingen der Dave Alvin står. For en forrykende gitarist han er, han fyrer av et utømmelig register av blueslicks, soloer og riff, alt gjort med sin kjære Stratocaster. Den han spiller nå er nybygd i senere tid, men er identisk med den pensjonerte 64-modellen han spilte på daglig i 32 år. «I wear ’em down, I wear ’em out.» – sier Alvin om hvordan han bruker sine gitarer.

Image

Fra soloarbeidene til Dave fikk vi «Johnny Ace Is Dead» og «What’s Up With Your Brother» fra albumet Eleven Eleven, begge disse var nok blant de store høydepunktene i konserten, spesielt sistnevnte var gnistrende levert i en lang utvidet versjon der begge brødrene tok sine vers. I encoren hedret de Merle Haggard med en riktig nedpå og fin versjon av «Kern River». Det var mye snakk mellom låtene hvordan livet som brødre når de var små var, de brukte å leke ved elven i Downey der de bodde. De hørte på denne gamle musikken allerede på den tiden, Merle Haggard, Willie Dixon, Big Joe Turner, Big Bill Broonzy og mange flere.

You can run, you can hide
But you’ll soon discover
No matter where you run
Blood is thicker than water
No one asks about our father, sister or mother
All they ever ask is what’s up with your brother?

Det er et velregissert show de reiser rundt med, men det føles på ingen måte konstruert eller uekte. Autentisiteten i musikken de gjør, måten de gjør det på, måten Phil synger på, nesten småsurt og litt ute av det til tider, men med en kraft de aller fleste ikke er i nærheten av, det er det som driver disse gutta. Det er ingen andre som gjør det de gjør med låtene til gamle blues- og låtskriverhelter som de to gjør. Når de i tillegg har sin egen rockehistorie fra The Blasters å kunne by på, så blir dette en stor opplevelse for flere typer publikum.

Vi fikk «American Music» og «Border Radio», to av deres mest kjente låter fra tiden i The Blasters. Vi fikk høre Dave fortelle om da han skrev «Marie, Marie» og hvordan dette navnet dukket opp igjen da Phil havnet på sykehus i Spania. Dr. Mariella Anaya Sifuentes het damen som ikke ville gi seg og nærmest slo liv i den døde kroppen til storebroder Phil. Og helt til slutt, under presentasjonen av The Guilty Ones, fikk vi en instrumental av «Hey Girl», med Phil på munnspill, så da man må vel kunne si at også gamle Blasters fans fikk det de kom for.

En forrykende konsert, et tight band, en stemme fra graven så skarp som noen gang tidligere, fullt hus og god stemning. Harmonisk søskenkjærlighet, intens gitarjobb fra broder Dave, skarp, men lun søskenhumor, en genuin personlig og musikkhistorisk fortellerglede. Det var mye positivitet over konserten og musikken, kanskje litt ulikt andre blueskonserter? Det var i hvert fall umulig å gå skuffet fra Alvin brødrenes konsert i Bergen på torsdag, uansett hva slags forhold man har til gutta fra før eller musikk generelt.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here