Om bare noen få dager eller en uke eller to starter hardkjøret for de fleste av oss. Da er det igjen på tide å pakke sammen diverse utstyr og klær for å gjøre det vi har gledet oss aller mest til gjennom et langt arbeidsår, nemlig feriere. Noen skal ut å fly til fjerne land, andre skal ta et tog til dit de skal, noen velger å bruke bilen sin, det finnes til og med de som skal sykle eller gå dit de skal på ferie. Noen av oss skal ligge i solen på en strand, andre vil finne seg en benk i skyggen under et tre, kanskje noen til og med har en hengekøye de kan ligge og dagdrømme i.
Alle har vi våre tanker om hvordan vi skal nyte livet i ferien, enten det er alene eller sammen med familien. Det som er helt sikkert er at ferien alltid er en god anledning for å lytte seg opp på all den gode musikken man ikke har fått tid til å lytte på så langt. Derfor anbefaler hele Dust of Daylight redaksjonen sine personlige favorittalbum fra det første halvåret. 18 plater som har gjort dagene våre bedre og mer innholdsrike i første halvår 2018.
HC McEntire – Lionheart (Rune L.)
Denne platen er en reise gjennom fjellene sør i USA, der landskapet danner kulissene for Heather McEntires oppgjør med fortiden, gjennom å godta den hun er i nåtiden. Der både legning og religiøse valg spiller kraftig inn. Hun skriver sterke, kraftfulle og direkte tekster – poetiske vurderinger og ektefølte konfrontasjoner med seg selv og sine omgivelser.
Og så produksjonen da. Her går vi fra de mest vare og nydelige ballader i «A Lamb, A Dove» og «Wild Dogs» (med Angel Olsen) til saftige rockere som den heite «Red Silo» og «Baby’s Got The Blues». Dette er 35 minutter med konstant gåsehud, og en plate så vakker at du ikke kan stå igjen uberørt om du eier et snev av kontakt med dine egne følelser.
Brent Cobb – Providence Canyon (Rune L.)
Det er noe ved stemmen og låtene som vanskelig å sette fingeren på, men som på mange måter kan oppsummeres i det særnorske ordet «hyggelig». Det er en varme og en «kompisfølelse» som bare flommer ut av høyttalerne når Brent Cobb får slippe til, og du får bare lyst til å gi ham en klem. Det han synger om er så ærlig og personlig, at det bare støtter oppunder denne følelse.
Lydmessig legger vi oss litt i nærheten det vi har sett er trenden i disse dager. Våre Americana-venner henter mye inspirasjon fra klassisk country, og mikser dette med pyskedelia og 70-talls pop. Her er det gitar, klang, og lyder og rytmer som Gram Parsons og Roger McGuinn ville omfavnet om de fikk fortsette å lage plater sammen.
Vidar Vang – 8530 Bjerkvik (Jan Kristoffer)
Vidar Vang debuterte på norsk med den fantastisk fine Vårres Egen Lille Krig i 2015. På 8530 Bjerkvik fortsetter Vang på Norsk, men der Vårres Egen Lille Krig utforsket temaer som parforhold, det å bli eldre og the ties that bind, sånn generelt, handler 8530 Bjerkvik (som er tettstedet der Vang sjøl kommer fra) om steder som former oss, minner og oppvekst. Vang befinner seg i et slags Tunnel of Love landskap sånn produksjonsmessig og tekstene er direkte, ektefølte og universelle – alle har sitt «Bjerkvik» et sted. Kjøp plata og få med deg Vang når han legger ut på turne til høsten! 8530 Bjerkvik er noe av det fineste som har blitt gitt ut av norsk musikk de siste ti åra.
Neko Case – Hell-On (Jan Kristoffer)
Når Neko Case kommer med ny plate er det bare å slippe det man holder på med og benke seg. På Hell-On, hennes sjuende studioplate, er Case like treffsikker som vanlig. Som sanger og tekstforfatter er hun unik og som produsent har hun, sammen med Björn Yttling, skapt et krevende, men også fengede, folk-rock mesterverk.
Damien Jurado – The Horizon Just Laughed (Knut)
Damien Jurado sjekker inn i sin ungdomstid på The Horizon Just Laughed og det er tendenser til positivitet opp i all melankolien. Det er låter på albumet som viser en langt mer ekstrovert Jurado enn det man normalt hører fra denne kanten. Den aldeles utrolig vakre “Percy Faith” og den rytmiske og energiske “Random Fearless”, er kanskje de aller beste eksemplene på de gangene Jurado tar et steg til side fra sitt vante jeg.
Grant Lee Phillips – Widdershins (Knut)
Grant-Lee Phillips er ute med sitt niende soloalbum. Denne gangen går han mye lengre, enn han har gjort på lenge, i å nærme seg lydbildet og stemningen fra 90-tallets plater med Grant Lee Buffalo. Så er da også albumet for det aller meste spilt inn live i studio som et trioformat, slik også Grant Lee Buffalo var som band.
Widdershins er et umiskjennelig og klassisk Grant-Lee Phillips album, der vi i tillegg til å møte rockeren Phillips, også får noen øyeblikk som minner oss på at han er bosatt i Nashville. “Another, Another, Then Boom” og “Miss Betsy” er gode eksempler på dette.
Mark Kozelek – Mark Kozelek (Knut)
Det handler om Mark Kozelek på albumet Mark Kozelek. Spilletiden på albumet er nesten en og en halv time og historiene som Kozelek forteller er som vanlig av en helt spesiell karakter og er så innholdsrike både i ord og handling at det krever sin lytter fullt ut. Enten det handler om boksing, Wall Street, eller om å finne en perfekt lokasjon til sitt eget museum, så vet man aldri hvor historiene til Kozelek ender. Musikalsk er dette eksperimentelt og stemningssøkende, og det er ofte en mørk og dyster stemning som preger opplevelsene som han synger om.
Buffalo Tom – Quiet And Peace (Roald)
Buffalo Tom er tilbake med ny musikk igjen. Det er sju år siden sist vi hørte fra Bill Janovitz og de andre gutta i bandet som har holdt det gående i snart 30 år. Det rocker fortsatt når Buffalo Tom setter i gang, men tittelen på albumet indikerer at de har roet ned en liten smule og gitarene er da også tonet noe ned. Det låter allikevel umiskjennelig av Buffalo Tom over hele platen og teften for gode melodier som har fulgt bandet i hele karrieren er der fortsatt.
Eels – The Deconstruction (Roald)
Eels og Mark Everett er tilbake med ny musikk for første gang siden 2014. The Deconstruction er en karusell som kjører deg i filler både filosofisk og musikalsk. Det er masse drama og følelser, men aller mest er det femten spor som er orkestrert på en måte som gir fansen til Eels påfyll av enda mer knask til en allerede velfylt katalog. Kanskje er ikke The Deconstruction den enkleste platen å komme under huden på, men for alle som kjenner bandet fra tidligere så vet man av erfaring at det å utvise en viss tålmodighet ofte betaler seg. På med hodetelefonene, skru opp høyt, lukk øynene og drøm deg bort fra alt og alle.
Michael McDermott – Out From Under (Eddie)
Michael McDermott står aldri stille. Han er alltid på vei et nytt sted musikalsk. Søker inspirasjon, og å finne frem til akkurat det som passer akkurat denne teksten, dette prosjektet og denne platen. Michael har produsert platen selv. Den er innspilt i studioet hans i Willow Springs, der han spiller gitar, bass, keyboard og munnspill. Når det har vært behov for det – så har han involvert andre musikere – kona Heather på vokal og fele, og strengevirtuos Will Kimbrough har bidratt på en rekke av låtene.
Out From Under er intet mindre enn et mesterverk. Det er Michael McDermott på sitt aller sterkeste, og jeg ber deg om å gi denne de tre sjansene den fortjener. For du må lytte. Du må sette deg ned, og la den få mulighet til å synke inn. Den fortjener det. Michael fortjener det, og DU fortjener det.
The Reckless Electric – Comeback (Rune L.)
Comeback har blitt en triumfferd av lettbeint, velspilt og velskrevet rotekte og genuin rock’n’roll som bare trøkker til og gir deg akkurat det smilet du ikke visste at du manglet…. jeg utfordrer deg til å ikke smile etter å ha kjørt «Come Around» et par runder på full guffe!
Mary Bragg og BEcky Warren gikk i Nashvilles etterhvert legendariske Welcome to 1979 studio sammen med Dan Knobler, Jeff Malinowski, Jimmy Sullivan og Megan Jane, og hadde det enkelt og greit skitgøy mens de laget en skikkelig seig rockeplate med stemning fra seint 70 og tidlig 80-talls amerikansk rock. Her vil enhver med glede av å jakte inspirasjonskilder ha mer enn nok å dykke ned i.
Erik Lukashaugen – Vi Eier Skogene (Terje)
Dette er platen som gir deg som lytter muligheten til å bli kjent med Hans Børli sine dikt, og ikke minst Erik Lukashaugen’s musikalske tilnærming til ordene. Erik Lukashaugen tar tak i den norske poesien og fargelegger den med musikk. Det hele har et akustisk preg, med fine arrangementer og kreativ instrumentering. Det er passelig krydret med fele, trekkspill, steelguitar, dobro og andre instrumenter.
Charley Crockett – Lonesome As A Shadow (Terje)
Charley Crockett startet karrieren sin som gatemusiker i New Orleans og på t-banen i New York. Da han flyttet tilbake til sin fødestat Texas for noen få år siden, startet også platekarrieren hans. Lonesome As A Shadow er hans tredje utgivelse i løpet tre år og hans mest soulpregede album.
Crockett driver med klassisk country, soul og blues i en form man sjelden hører innspilt i det 21. århundre. I tillegg krydrer Crockett låtene sine med elementer av jazz, ragtime, cajun, texmex, swing, tejano og twang når det passer seg slik. Musikken til Crockett bærer preg av hans genuine interesse for å holde liv i de originale, lokale musikktradisjoner fra Louisiana og Texas. Det klarer han utmerket på Lonesome As A Shadow og når Crockett vrenger sjelen sin og drar på med sin såre og hese stemme og sin særegne måte å synge på, da er det umulig å ikke leve seg inn i hans musikalske univers.
Dave Alvin & Jimmie Dale Gilmore – Downey to Lubbock (Rune T.)
Blues-blaster Alvin og Flatlander Gilmore har slått sine knoker sammen og lagd ei vanvittig solid skive. Dette er visstnok første gang de to jobber sammen om ei skive, tross et vennskap som spenner seg over flere tiår. De to er yppersteprester innen hver sin musikalske sjanger og beviser her at de på en mesterlig måte kan utfylle hverandre og vaske golvet med de aller fleste. Plata inneholder en rekke tolkninger av andres låter, samt noen de to har skrevet selv til denne plata. Stemmen til Jimmie Dale Gilmore har gitt meg frysninger i flere tiår, hvilket den også gjør her. Dave Alvin river fortsatt av lakken på Stratocasteren sin, på en måte som sporenstreks gjør meg til luftgitarist. Her møtes altså Californias tøffeste gitar en av Texas (og verdens) såreste og vakreste country-stemmer. Resultatet er barskt og vakkert.
De to legger lista faretruende høyt fra første låt, men er ikke i nærheten av å rive den i løpet av skiva. Jeg tør sette noen kroner på at du kommer til å spille denne skiva om og om igjen, når du først har gitt den en runde.
Roger Græsberg & Foreningen – Trøst (Rune T.)
Roger Græsberg og foreningen hans følger opp fjorårets kanondebut på imponerende vis. Foreningen klarer med årets skive, å ta skrittet videre ut i noe nytt uten at det går på bekostning av bandets særegenhet. De har fortsatt en del country i bunn, som krydres elegant opp mot noe mer befriende deilig visepop/folkerock ala DeLillos. Roger Græsberg slutter aldri å imponere som låtskriver. Lyrikken hans blir stadig sterkere og sterkere, og jeg kan ikke la vær å sende et nikk i retning av Stein Ove Berg. Han viser gjennom tekstene at han har et meget godt gehør for livet på bygda, og gutters vei mot et liv som mann.
Platas beste spor – Vill Hest! En av tiårets aller beste norske låter.
På sett og vis fremstår Roger for meg som en vill hest. Han kliner hovene i gresset og løper fritt. Han lager sin egen musikk på sitt vis uten å ha noen på ryggen. Han løper dit han vil, gjør som han vil og det funker som fy.
Blackberry Smoke – Find A Light (Jan G.)
Blackberry Smoke er sørstatsrockerne som treffer aller bredest blant musikklyttende mennesker i det 21. århundre. Det er ikke opplagt hva som er fasiten bak hemmeligheten til bandets suksess. Musikken og tekstene til Blackberry Smoke treffer en partynerve i de aller fleste av oss. Smilene blir brede og livet bobler når Blackberry Smoke setter i gang.
Find a Light treffer blink med en gang i det de skyter avgårde med rockelåter i starten av albumet. Strøken innertier blir det allikevel først når de drar hele stemningen på plata over i countryrock og americana landskapet med låter som “I’ve Got This Song”, “Best Seat In The House”, den urvakre “Seems So Far”, “Let Me Down Easy” med Amanda Shires på vokal og “Mother Mountain” sammen med The Wood Brothers. Og så det som er en av årets aller mest fengende låter, “Till The Wheels Fall Off”. Mile etter mil med asfalt slukes i løpet av snaue fire minutter.
Ashley Monroe – Sparrow (Jan G.)
Sparrow er full av blendende vakre melodier og sterke historier om ensomhet, lengsler og sårbarhet. Klassiske tema som alltid er like aktuelle. Strengene forsterker det inderlige ved låtene, det samme gjør Monroes matchende stemme. Det føles overbevisende og ekte når man hører stemmen hennes formidle disse til tider trøblete historiene. Min påstand er at av alle de unge kvinnelige countryartistene i USA er ingen nærmere Dolly Parton i låtformidling enn det Ashley Monroe er for tiden.
American Aquarium – Things Change (Jan G.)
American Aquarium i sin gamle drakt gikk hver til sitt for litt over et års tid siden. BJ Barham satt igjen med band uten medlemmer, men var fast bestemt på å finne nye bandmedlemmer som kunne være med å lage det neste albumet til bandet. Nye folk kom inn og i dag møter vi Shane Boeker på gitar, Joey Bybee på trommer, Ben Hussey på bass og Adam Kurtz på pedal steel og gitar når vi atter hilser på American Aquarium.
Musikalsk treffer bandet en nerve i stort og vidstrakt nedslagsfelt blant alle som elsker Springsteen, Petty og historisk i sporet til klassiske americana og heartland artister. Når det er sagt så er melodifølelsen til Barham på et utilnærmelig vinnerspor og låt etter låt på Things Change gir hakeslipp på hakeslipp og multiple frysninger over hele kroppen. Things Change er et album som jeg ikke forventet fra denne kanten da nyheten om at BJ Barham startet på scratch med nye bandmedlemmer i fjor. Det er langt over alle de forventninger som det var mulig å skape.
[…] det strålende albumet Find A Light som vi varmt anbefalte i vår lille og uhøytidelige «beste sommermusikktips 2018» før sommerferien […]