Willie Sugarcapps er en perfekt kombinasjon av de musikalske talentene til artistene Will Kimbrough, ekteparet Anthony Crawford og Savana Lee, Grayson Capps og gitarist Corky Hughes. Bandet opplevde at samholdet og låtene fra deres debutalbum, Willie Sugarcapps, fungerte både på veien i USA og holdt seg godt i etterkant. Nå er oppfølgeralbumet her og bandet fra Gulf-kysten har med seg noen av de aller fineste låtene vi har hørt så langt i år.
Gruppas medlemmer trenger egentlig ingen nærmere presentasjon, Kimbrough og Capps er anerkjente låtskrivere og soloartister med lang fartstid bak seg, og Crawford har en lang karriere bak seg som artist og ikke minst som gitarist, blant annet i bandene The Shocking Pinks, International Harvesters og Electric Band. Sammen med sin kone Savana holder de to liv i sitt eget prosjekt, Sugarcane Jane. Vi har tidligere omtalt Sugarcane Jane og tidligere i år skrev vi om Scott Nolan’s siste album som er spilt inn i hjemmet til Crawford i Loxley, Alabama, med bidrag fra flere av medlemmene i Willie Sugarcapps.
Forrige gang hentet gjengen inn Capps sin tidligere produsent og samarbeidspartner, den Grammy vinnende Trina Shoemaker, til å gjøre den tekniske delen av jobben, selve innspilling ble gjort på en dag i hjemmet til Crawford og Lee. Denne gangen har de flyttet seg fra en småby i Alabama til en annen. Samme produsent, men studio er byttet ut med berømte FAME studios i Muscle Shoals.
Albumet formerlig spretter i gang med Kimbrough’s «Dreamer’s Sky», en låt som i starten med fele og mandolin setter tonen sammen med korharmonier og en mix av stilarter fra den aller sørligste og svetteste delen av USA. Låten streifer innom klassisk countryrock i refrenget på midten og det er umulig å ikke la seg overbevise om at man må høre resten av albumet.
I «Faded Neighborhood» synger Savana Lee Crawford om noe som treffer som en pil i hjertet. Det er akkurat slik det føles, akkurat slik det er, om man ser bilder eller kommer tilbake eller hva man enn opplever på stedet der man hadde sin barndom og oppvekst.
Faded neighborhood
In my heart you still shine
I may have moved away
But I’m still there in my mind
«Mancil Travis» er et av Grayson Capps mesterverk. Historien om uteliggeren som stjeler blomster fra kirkegården og spiser mat som hundene ikke engang vil ha må vel kunne karakteriseres som southern gothic storytelling så det holder. Den klokker inn på nesten åtte minutter og er en typisk Capps låt, hentet fra det mørkeste stedet i de klammeste mangroveskogene i Florida.
Anthony Crawford har skrevet fire låter til albumet, Kimbrough har samme antall og Capps stiller med tre låter. Savana Lee synger på to av Anthony sine låter og spiller fele på flere av de andre. Uansett hvilken retning de drar i, om det er mot countrymusikken eller om det er som Capps gjør, mer southern gothic, eller bluegrass og rock, så er det en unektelig varm og inviterende stemning over det de gjør. Sjelden er det så lett å bli glad i et knippe låter som disse.
Godbitene kommer som de berømte bærene på et strå, «The Highway Breaks My Heart» av Kimbrough holder det rullende i tre og et halvt minutt med en vibe av bluegrass og et spor av blues i seg. Savana Lee gjør en nydelig sak om kjærlighet i «Love Be Good To Me» og kjærligheten står også sterkt når Capps synger «May We Love», helt fra grøftene i Albama og til de norske fjorder ber han oss om å elske. Capps er helt klart den som gir oss mest å tygge på i tekstene og i “Rosemary and Time” gir han oss en ordentlig tankevekker…
Nothing ever good comes from a bad kiss
Det er stemningen over dette albumet som er dets aller største forse. Det vekker til liv minner og følelser om barndom og frihet og ungdommelig glede på en måte som svært få nye album gjør. Willie Sugarcapps gir oss flotte harmonier, solide melodier, interessante historier, i tillegg til at de er en gjeng med spennende mennesker. Avslutningen og tittellåta tar oss med dit albumtittelen tilsier, Paradise Right Here, en hyllest til det stedet i livet Kimbrough er akkurat nå. Kimbrough’s melodisk vakre og dramatiske paradis trer med alle sine krystallklare musikalske referanser til Neil Young fram i lyset i løpet av platas sju siste minutter. Det blir ikke så mye mer stemningsfullt enn dette.
I keep finding out it’s paradise right here
Cause this is where my friends are
And the music has a heart
Bigger than the gulf of mexico
