Levi Henriksen & Babylon Badlands – Sverige

Hva skal man egentlig si, som ikke allerede er sagt om Levi Henriksen?
Først av alt så føles det i overkant skummelt å skulle bruke ord og setninger for å beskrive kunsten til en forfatter og låtskriver jeg har så enorm respekt for som Levi Henriksen. Hvordan kan man skrive noe som faktisk tilfører verdi i et litterært landskap tilhørende Levi og hans forfatterkunst?

En av mine absolutte favorittforfattere, enten han skriver romaner eller noveller. Kanskje spesielt når han skriver noveller. Og disse låtene er jo nettopp det. Veldig korte noveller satt til musikk. Det fryder en tekstnerd å få disse tingene servert rett i øret.

Jeg tør simpelt hen ikke begi meg ut i mitt sedvanlige dypdykk i tekster og tolkninger, der opererer Henriksen noen skyhøye nivåer over der jeg befinner meg. La meg heller konsentrere meg om musikken og følelsene den fører med seg, så lar jeg heller Levis egne ord vise dere hvorfor dere skal bruke tid på Levi Henriksen, Babylon Badlands og Sverige.

Først av alt må jeg bare hylle Babylon Badlands. Bandet låter om mulig tightere og bedre enn noen sinne. Bestående av Finn Lilleseth på trommer, perkusjon og kor, Anders Bøhnsdale på elgitarer og lapsteel, Kenneth Bjørdahl på piano og orgel og Morten Andreassen på bass og Fender Bass VI – samt naturligvis Levi Henriksen på vokal sang, akustisk gitar og elgitar så låter dette enestående godt.
De får med seg Innlandskvartetten (som også medvirket på Aldri var november så lys) og Trine Sennerud Melby på nøkkelharpe. Platen er produsert av Lars-Erik Westby.

Når Levi Henriksen og Babylon Badlands nå slipper Sverige, så er det noe såpass sjeldent som et konseptalbum om tiden da Sverige var storebror, og Norge var lillebroren som så opp til Sverige i alt. Det er kanskje vanskelig å forstå for noen født etter 1980, men slik var det altså. Sverige var like mye det forjettede land som USA var for den generelle nasjonen, og England var for Vestlandet.

På østlandet og særlig i grensetraktene mot Sverige så var det svensk musikk, svensk mat, svenske raggare og et bil og musikkmiljø som fascinerte og inspirerte. Svensk tv hadde uendelig mye kulere programmer enn NRK, og de som hadde “svenskeantenne” og bodde nær nok grensen kunne stupe ned i en kultur som var årevis foran Norge. Vi ferierte i Sverige, og bodde på campingplasser omgitt av röde stugar og scener som kunne vært hentet rett fra Emil i Lønneberget. Sverige var internasjonalt, spennende, stort og skikkelig skikkelig imponerende.

Dette har naturlig nok vært en av grunnsteinene for Levi Henriksens oppvekst og senere forfatterskap. Gjennom 11 låter deler han sin tolkning av hvordan Sverige har påvirket ham som menneske og forfatter.

I coveret åpner Levi reisen med en kort novelle, “EUROPAVEI 18. Den åpner slik; “Du blir så annerledes i Sverige, sier hun.- Synes du det? sier jeg, og forsøker å huske om hun har sagt det samme før, ellerom det bare er omgivelsene som gjør situasjonen så kjent. Bilene foran som vikerut til sida når jeg tar dem igjen, Ica og Konsum med en rea for alle årstider, baksida av trailerne med navn som fortsatt virker eksotiske på meg: Filipstad, Oskarshamn og Skövde.”

Bare novellen og bildene i coveret er jo verdt platen aleine, og er en perfekt opptakt til resten av materialet. Jeg må på det sterkeste anbefale vinylutgaven av denne platen. Deretter tar Levi oss med på en tur rundt i egne minner, opplevelser som har satt kraftig preg på hans liv og oppvekst, og et land som var veldig likt og veldig veldig annerledes.

Vestavind ta meg med
vær snill, sett føttene mine ned
I Rottneros eller lenger sør,
et sted der roser aldri dø

Vestavind

Tekstene dreier seg ofte rundt å reise. Dra. Komme seg vekk. Videre. Fremover. Til noe annet, noe annerledes. I det minste til noe annet enn det man har og der man er.

Jeg legger ei rose,
på Hans Børli sin grav
Vet jeg ikke kommer tilbake,
men at jeg stikker av
Og alle ting som du ga meg,
de svinner i bakspeilet hen
Jeg vet ingenting varer evig,
fiende, elskede, venn
Karlstad før det gry

Karlstad før det gryr

Det er naturligvis jenter i tekstene. De er fulle av glede, lengsel, og er like uoppnåelige og oppnåelige på en gang.

Hun er som Gotland i regn,
en Indian summer på Bohuslän
Som Djurgården i mai,
som Haparanda når timen er sen
Ingenting er bedre enn svensk honning
Ingenting er bedre enn svensk honning

Svensk Honning

Jeg må trekke frem et par favoritter. Igjen, bandet låter altså så bra. Og Levi synger bedre enn noen sinne. På den monumentale “Salme til ung mann (som skal opp og fram)” er en perle av dimensjoner. Musikalsk og lyrisk. En oppvekstnovelle i musikalsk form. Han gir oss noen grunnleggende gode tips som alle kan ta med seg i livet.

Bær drømmene som ei krone,
søk ei marken med ditt blikk
Gled deg ved tider som skal komme,
sørg ei det du aldri fikk
Slåss alltid for hva du tror på,
stå tungt på egne bein
Følg det som føles riktig,
det gode merket blir ditt tegn

“Salme til ung mann (som skal opp og frem)”

Men aller aller mest falt jeg for de siste linjene i denne. Dette er ord til etterfølgelse for noen og enhver av oss.

Og når teppet sakte faller,
og det ikke er tid til flere vers
Skal skriften på steinen lyde,
«full fart fram aldri i revers»

“Samle til ung mann (som skal opp og frem)”

En annen låt jeg falt litt ekstra for er “Hold fast i meg”. Nydelige strykere, og en tekst som er varm og omtenksom og stødig og god. Den svinger altså så forbaska godt, og den gitaren… aldeles nydelig. Treffer rett i mellomgulvet og varmer enhver sjel som lades opp av et saftig gitarriff.

Denne er til deg som sier du sliter veldig
Og at du er født uheldig
Til deg med februar hele året
Som i hvert smil skjuler en tåre
Hold hodet høyt, rett ryggen rank,
for jeg er et skritt rett bak deg
Hold fast, hold fast i meg

“Hold fast i meg”

“Vi er gutta som har opplevd alt. Vi trenger ikke oppleve mer” skrev Jokke i sin tid. “Vi er de fortapte gutta, evig stuck i Aldri-Aldriland || Vi er de fortapte gutta, som bytter blod i et rockeband” skriver Levi Henriksen i fantastiske “De fortapte gutta”. En kort og enkel fortelling om livet på bygda, der rockebandet er det eneste faste og trygge i livet til De Som Ble Igjen. Fantastisk rockelåt, og – vil jeg tro -en livekiller. Og når han nikker til Peter Pan i siste vers… og den gitarsolen da. En slik solo som alltid er litt for kort.

Wendy, Wendy,
jeg kan aldri vokse opp
Wendy, Wendy,
jeg er fanget i en gammel kropp
Og når bandet teller en og to og tre
Da drar vi til et helt annet sted

“De fortapte gutta”

Albumet avslutter med en av de fineste tekstene og nydeligste låtene jeg har hørt noen sinne. Levi leser en novelle. Når de gir oss “Honeyboy Hudson og meg (Mjölby, januar)” så får vi ta del i Levis opplevelse av det øyeblikket The Band tok slutt for godt. Når Garth Hudson gikk bort 25. januar 2025. Last Man Standing fra tidenes største og beste band. The Band. THE Band. Levi bodde på et hotell i Sverige, og resepsjonisten forteller ham at Hudson er død. Altså, griner du ikke av dette så er det på tide å ta en runde med seg selv. Det er så kruttsterkt, velskrevet og intenst at du føler du står i resepsjonen sammen med Levi når hele ungdomstiden flommer over ham og refleksjonene tar tak.

til slutt var det bare Honeyboy Hudson igjen,
the last man standing,
and then they were none
Ingen.

Levi Henriksen & Babylon Badlands har (nok en gang) gitt ut sitt beste album. Sverige er en parademarsj av vidunderlig lyrikk og uovertruffen musikalitet. De er vårt Richmond Fontaine, så tighte og velspilte at det er en fryd. Som en enhet er de noe av det aller aller ypperste som lager musikk her hjemme i dag.

Kjøpes på vinyl hos Big Dipper

(Foto: Finn Fellini)