Etter en natt i Dust of Daylight-bobilen, der regnet trommet liflig på taket, så våknet man blid og opplagt bak huset til Svendsen. Det var allerede aktivitet ute i hagen, og tanken var at litt rydding måtte man jo bidra med. Men det bidraget viste seg å bli tilnærmet overflødig.

For det særdeles veloppdragne publikumet på Up On The Ranch hadde ganske enkelt ryddet etter seg selv underveis. Et par tomme plastglass på scenen og noen forlatte settlister var stort sett alt vi fant. Les gjerne rapporten fra fredagen.
Nattens regn hadde forlengst beveget seg østover mot Sverige, og campingstolene ble satt frem ved bobilen. Der fikk man etterhvert besøk av Flathill Concerts egen Morten Kjærevik, og etterhvert også selveste Anders Dahlberg og bassist i Rusty Gold og Captain Kill Daniel Vassdal Odda. Pønsking ble gjennomført, og lokalt brygg ble prøvesmakt. Det var tross alt snart frokost.

Stemningen i festivalledelsen stod i taket etter himmelropende gode anmeldelser i lokalavisene, og både gårsdagens og morgenens oppsummering kunne melde at alt hadde gått på skinner og etter planen.
Kamera ble ladet, og det ble snart klart for lydsjekk med Trond Svendsen & Tuxedo.
Særdeles passende antrukket i shorts og flip-flops, gikk Svendsen de 20 skrittene fra utgangsdøren til scenen, og kjørte gjennom et par låter for å finpusse kveldens lyd.


Det dro seg mot konsert, og plutselig var hagen full. Bussene gikk i skytteltrafikk fra Hamar sentrum, og sørget for at det var køer både ved Randens øltelt og i matboden – der grillene jobbet overtid for å sørge for at folk fikk nok mat. Og GOD mat, det må påpekes nok en gang. Kokken serverte til og med en coleslaw som var i nærheten med å måle seg med min egen.



Lørdagens første artist er Kenneth Norum. Han har med seg sin bror på ståbass, og sammen leverer de et knippe låter fra Kenneths utsøkte debutalbum Heart On A Sleeve, samt et utvalg fra den kommende platen.

Det er dønn stille i hagen, og det er allerede flere mennesker på plass enn dagen før. Folk sitter helt i ro og lytter. På en utendørs festival i Norge. En mann med akustisk gitar, og en mann med akustisk kontrabass trollbinder ganske enkelt sitt publikum på en måte vi vet hører til sjeldenhetene her i landet. Det er bare å kikke på rabalderet etter at Robert Plant og Unni Wilhelmsen tok bladet fra munnen og fortalte hvordan de på scenen opplever den infernalske skravlingen på se-og-bli-sett festivaler og konserter.

Men ikke på Up On The Ranch. På samme måte som i går, der Terje Espenes åpnet aleine og akustisk, så er det fokus på musikken og respekt for artisten som gjelder. Vi vet også at kveldens hovedattraksjon skal gjøre et temmelig vågalt eksperiment ved å gå på etter at rockebandet på hjemmebane har blåst ørevoksen ut av ørene på folk – aleine med en akustisk gitar. Dette lover godt for resten av kvelden.


Stemmen til Norum fyller hele hagen, den fyller hele Furnes og høres trolig helt til Hamar og hjem til de dype skoger i Skogbygda. Det er få artister her i Norge som kan formidle som Kenneth. Det er en inderlighet og en ærlig smerte i mange av tekstene hans som du virkelig skal ha ryggrad for stå på en scene og dele med andre. Vi gleder oss mildt sagt til plate #2 er klar for offentligheten…

Kenneth Norum høster stormende applaus, og har nok en gang vist seg å være en mann for de store anledninger.
Glenn Gran & Lo Fi finner plass på scenen, og den lokale tatovøren slipper seg rett og slett løs og fliser til med sin helt egen greie som får publikum til å glise bredt, kjøpe mer øl og riste løs i hagen. Jeg skal innrømme at jeg ikke kjenner låtene på forhånd, men settlisten røper at de spilte låter som “Stones Are Heave”, “Mother”, “Opium”, “Dog House of Love”, “Overload!” og “Blue Sky Curtains” blant mange fler.
En uventet, men særdeles spennende og vellykket booking fra Svendsen!



Stemningen ute i publikum er upåklagelig. Det er noen få, korte regnbyger også idag, men ingen bryr seg. Det kommer stadig folk til hagen, flere sier de leste artikkelen i lokalavisen og skjønte at dette måtte de få med seg.
En musiker vi ikke skal nevne med navn uttaler overfor bandet sitt at “han frøys så på fingrene”. Medfølelsen er ikke akkurat overveldende, der han kjapt får beskjed fra en bandkompis om at han kan “skrive en låt om det da, for pokker”. Sutring er tydeligvis ikke akseptert i dette anonyme bandet fra Hønefoss.
Så kommer Trond Svendsen & Tuxedo i samlet tropp gjennom hagen. Til stormende applaus. På eget gress. Det er dette folk tydeligvis har ventet på, og her er bandet så til de grader på hjemmebane.

De kliner til med et 11 låter langt sett plukket fra de to skivene bandet har sluppet.
Jeg hadde aldri hørt Trond Svendsen & Tuxedo tidligere, men vil gjerne få informere om at det er uten tvil en av de tøffeste og beste konsertene jeg har sett her hjemme.
Jeg stod og tenkte at “dette er omtrent som å være på en av de beste dagene på Fond Object i Nashville. Bare litt bedre organisert”.

Det må sies at dette bandet er så langt fra et countryband som du kan komme. Trond Svendsen & Tuxedo er et godt gammeldags rockeband, som låter som ekte Heartlandrock fra de beste tider. Her er det store doser Springsteen, mengdevis med Petty og Satellites, her er det Rockpile, Winnerbäck og Tom Russell. Mengdevis med genuin rock. Så til de grader Americana. Men Country? Ikke akkurat.

Det vi kan etablere som et faktum – er at Trond Svendsen & Tuxedo har, siden jeg så et par live-videoer fra Innlandsscenen – da under navnet Trond Svendsen og De Skyldige, etablert seg som et av landets aller aller beste liveband. De er tighte, de er fulle av spilleglede og de er så til de grader PÅ. Tekstene til Svendsen er i ypperste klasse, og de lever virkelig i dette formatet.

Låter som “Drive in the Rain”, “This Town”, “Something About Rivers”, “Old Bridges” og “Water In The Well” farer forbi. Et par av dem fikk jeg ikke helt tak på i plateversjonen. De antar en helt annen dimensjon live. Noen meter fra der de ble skrevet. Gjerne omhandlende nærområdet og inspirert av utsikten vi alle står og deler denne kvelden.
Svendsens største hit er “Love Like This”, og den høster naturligvis allsang når den kommer mot slutten av settet. Et sett som klokker inn på rett under timen. Som de andre settene under festivalen. Det er ingen stjernenykker å spore, der festivalsjefen tar en time ekstra siden det er “hans festival”. Jeg har IKKE førstehånds kjennskap til tilsvarende situasjoner. No, Sir.

Et av høydepunktene er “Nobody Works On Fridays Anymore”, særlig når Svendsen etter konserten blir stilt til veggs av kolleger i Hamar Arbeiderblad – som lurer litt på hvor han har vært de siste fredagene. “Je har laga festival”, svarer Svendsen bastant.
Og tusen takk for det, sier vi. For jeg står der med den overveldende følelsen av å ha opplevd noe stort. Starten på noe enda større. En drøm som ble gjennomført på rein entusiasme, vilje og dugnadsånd. Og så funka det. Så til de grader. Lørdag er om mulig enda mer på skinner enn fredag, den eneste utfordringen er litt for få festivaltoaletter, men selv ikke det legger noen demper på stemningen.



Bandet går av scenen til øredøvende jubel, og rop om ekstranummer. Det får vente til neste år, for nå er det Spellemannpris-vinneren i Countryklassen som skal få plass på scenen.
Malin Pettersen har stått i bakgrunnen og ventet, og inntar scenen med gitar lånt av festivalsjef Svendsen. Det føles nesten litt urettferdig å slippe henne til på scena etter en slik maktdemonstrasjon – for vil publikum virkelig kunne fokusere og lytte når ørene ringer av elektriske gitarer fra bandet før?’
Svaret er kort og greit: Ja!.
Av tre enkle årsaker: publikum på Up On The Ranch er et aldeles utsøkt og respektfullt publikum. Og Malin Pettersen er dønn proff. Og hun har låtmaterialet til å fange oppmerksomheten. Selv seint på kvelden, etter to saftige rockeband.
I hagen har jeg derimot ramlet oppi en aldri så liten sensasjon. For min egen del. Rett før settet til Svendsen blir jeg oppsøkt av en i publikum som spør “Er det Rune?”. Og det er det jo. Han som spør er – til tross for at han utover kvelden prøver å nedvurdere sin egen rolle – en av hovedårsakene til at jeg står der den kvelden. Den som står foran meg er ingen ringere enn Egon fra Basement på Lillehammer. Mannen som solgte meg Trace, og fóret meg med No Depression og det som etterhvert skulle bli kjent som Americana gjennom store deler av 90-tallet. Jeg har ikke snakket med Egon siden jeg flyttet til Bergen i 1999. Før det hang jeg på Basement flere dager i uka og plaget vettet av stakkaren, den tiden jeg bodde på Lillehammer og ventet på at min samboer skulle bli ferdig på jobb på Peppes.
Uten den platepushingen, ingen Dust of Daylight – det er klinkende klart. (Og Egon, send meg den mailen – for vi har en avtale i Oslo…)
Det er bare prikken over i-en å treffes på årets beste festival, etter så mange år. Det utveksles minner og oppsummeres mange år med musikk. Tiden blir dessverre for kort, for det skjer ting på scenen, og bilder må knipses.
Malin Pettersen trollbinder enkelt og greit hagen på Vesle Røsbakk. Det er tydelig at folk har ventet på denne konserten, og setter pris på at det står en Spellemannvinner på scenen. Vi får låter fra soloplaten. Vi får et par perfekte coverlåter, og hun trekker til og med fram et par Lucky Lips-låter som treffer blink.
Vel er jeg glad i Lucky Lips, men Malin solo har en helt annen dimensjon, og stemmen hennes flyter over jordene på Furnes og hele veien til de amerikanske viddene der den egentlig hører hjemme.
En perfekt avslutning på en helt perfekt festival.

Publikums oppmerksomhet holder NESTEN helt i mål, men blir litt forstyrret da bussene ankommer – og en del styrter avgårde for å komme først. Der var vi tilbake til det typisk norske.

Men det som har vært typisk norsk denne helgen – det er å være god. For Up On The Ranch på Furnes får en 2020-utgave, og vi kan bare håpe på at dette blir en sommertradisjon. For en hyggeligere festival har jeg ikke opplevd, og mer perfekte omgivelser til musikken og artistene finnes ikke her hjemme. Jeg tok meg selv i å tenke “når sist hadde jeg det så GØY på festival. Klin edru og likevel på høy stemning”.
Vi snakkes på Up On The Ranch 2020!
