Det ble sommerens vakreste eventyr, det ville påfunnet til Trond Svendsen. En sen kveld i hyggelig lag med gode venner så ble tanken luftet «Hva om jeg laget min egen festival, i egen hage, og inviterte noen av landets aller fineste Americanamusikere til å spille»?

Og maken til perfekt setting, perfekt lineup og perfekt oppstart har vel sjelden en festival hatt her hjemme.

I solsteiken på Vesle Røsbakk på Furnes, rett utenfor Hamar, så pitchet jeg lørdag avisoverskriften som burde fulgt en 4 siders VG-artikkel om suksessfestivalen til Trond Svendsen:

«Hjemmeseier på eget gress»

Det var ingen som benyttet seg av den, til tross for at setningen så til de grader beskriver helgen med Americanamusikk, ved et hus, i en hage.

Stille før stormen… publikum er på vei!

For Up On The Ranch debuterte i midten av juli som en perle av en festival. Trond Svendsen – som vi kjenner som frontmann i Trond Svendsen & Tuxedo, inviterte alle som måtte ønske det til sin egen hage på ranchen Vesle Røsbakk på Furnes. Det er bare noen få minutters kjøretur fra Hamar sentrum, noe som gjøre festivalen sentral og lett tilgjengelig midt på østlandet. Tanken var å ta litt av Americanamusikken tilbake til røttene. Flytte den ut fra tettbebygd strøk og asfaltkledde gater. Dit hvor det finnes jorder, husdyr, låver og folk som jobber med nevene for å få sin verden til å gå rundt – ved levere råvarene vi trenger for å spise og leve.

For min egen del, så passet ikke Up On The Ranch med sommerens ferieplaner. Jeg hadde innfunnet meg med at sommeren 2019 måtte jeg gi tapt, og gå glipp av både Ranchen og Rainmakers. Det fikk bli Weezer på Malakoff som reddet sommeren 2019. Torsdag 18. juli lå jeg på et soverom i Nordfjordeid og hørte et par skikkelig bråkeband som dro igang Malakoff-festivalen. En velvillig svigermor, og en kone som nok hadde innsett at tapet av Rainmakers-konserten ville bli tungt å bære, innvilget plutselig tre dagers feriepermisjon, så fredag morgen hoppet jeg i bilen, og kjørte Nordfjordeid-Furnes så fort som norske fartsgrenser tillot.

For det var noe med den line-upen på Up On The Ranch. Man skulle tro Svendsen hadde booket en festival bare for meg. Det var solgt litt billetter på forhånd, men festivalen var ikke utsolgt. Det var likevel kraftig optimisme å spore hos Trond Svendsen, som ventet full hage både fredag og lørdag.

Ved ankomst Røsbakk Ranch, så var det første som slo meg at dette er dønn proffe greier.
Stor scene, et knippe partytelt i tilfelle regndråper, festivaltoaletter og skilting var alt på plass.

På festivalområdet – som i praksis er plenen til Trond Svendsen – var det satt opp ølutsalg med i hvertfall 12 tappelinjer med snaskens utvalg fra Frode Randen som vanligvis styrer Bryggerihuset på Beitostølen. På den andre siden av plenen stod Hjørnet Gastrobar og grillet til den store gullmedalje. Så hektisk ble det, at kokken måtte ha med seg assistent på lørdag for å ta unna bestillinger til sultne festivalgjester.

Festivalen hadde avtale med et lokalt vandrerhjem, og fordelaktige priser på overnatting. Dessuten var det satt opp busser som tømte Hamar sentrum for folk og fraktet dem til gards, og deretter tømte hagen til Svendsen etter siste konsert. Bussene kjørte til siste person var fraktet.

Som ikke det var nok, så var det i låven satt opp galleri, der festivalkunstner Øyvind Mo Larsen fikk omsetning på sine americana-inspirerte trykk. Musikkverket på Hamar stilte dessuten med vinylsjappe, der man kunne kjøpe nytt og brukt – der også alle signeringer fra artistene foregikk.

I det store og hele så var førsteinntrykket temmelig imponerende. Trond Svendsen hadde aldri gjort dette før, men hadde hentet inspirasjon fra festivaler han selv har vært på, spilt på og lært litt om hvordan artister skal behandles.

Når dessuten venner, bekjente og naboer stilte opp med en dugnadsånd du bare finner på bygda, så var alt duket for festivalstart.

Og presis klokken 17:30 inntok festivalsjefen scenen for å ønske velkommen til historiens første Up On The Ranch. Hagen hadde gradvis fylt opp med folk, bussene gikk i skytteltrafikk og det var en akseptabel folkemengde som fikk oppleve at Terje Espenes spilte den første konserten i Up On The Ranch sin historie. En historie vi håper vil bli lang og begivenhetsrik.

Frontmannen i Jack Stillwater leverte foran et lydhørt publikum, og låter som vi kjenner best fra et lydbilde med fullt band fungerte vel så bra akustisk. Stemmen til Espenes bærer disse låtene hele veien til tilhørerens hjerter, og det er tydelig at de treffer. Han plukker låter fra hele Stillwater-karrieren, og selv om i hvertfall de to siste platene har et tema – og særlig Farmer-trilogien – så fungerer alle låtene på egenhånd. Timen med Terje Espenes var ganske enkelt en perfekt start på det som skulle bli en perfekt helg.

Neste band ut var nok min personlige hovedgrunn for å oppleve åpningsdagen på Ranchen. Anders Dahlberg & The Serenaders blåste ganske enkelt publikum i bakken, ble dagen etter omtalt som «den beste konserten i Ringsaker i 2019», ble snakkis resten av kvelden og dagen etter – og gjorde alt det vi vet Dahlberg og co er gode for.

De hadde naturligvis den store fordelen av å være ukjente for de fleste, samtidig som de hadde spilt en de konserter i det siste og var spillesugne som få.

Dahlberg måkte til med en bunke låter fra utsøkte Street Serenade, krydret med et par låter fra debuten Dancing With Stars, og sjarmerte hele publikum rett i senk da han satte seg bak pianoet og spilte en helt ny låt han hadde skrevet ferdig dagen før.

Anders Dahlberg og bandet har utviklet seg til å bli et av landets aller beste liveband, og fortjener et mye større publikum. De fant seg mer enn nok nye venner på Ranchen, og selv regnet måtte gi tapt for sjarmen til Dahlberg – og finne seg helt andre jaktmarker.

Det er også på sin plass å skryte av lydmannen fra Trysil Lyd & Lys. For maken til perfekt festivallyd har jeg sjelden hørt maken til. På en festival som presenterer musikk som lener seg så tungt på tekst, så er vokallyden ekstremt viktig. Og den lå i front og senter hele veien, alt var krystallklart og samme hvor du var på festivalområdet så hørte du alt du skulle høre. Det er bare å ta av seg hatten, for det var en fryd å høre hvor godt lyd KAN skrus om man bare vet hva man driver med.

Bård Christiansen har fått drahjelp til plateutgivelse fra velbeslåtte amerikanere, men viste med bravour at han står fjellstøtt på egne bein og i egen låtskriverkunst – USAstøtte eller ikke.

Han serverte et saftig sett, fylt opp av låter fra skiva Hard Working Man. Vi fikk låter som «Jenny O», «Cold World», «Squeelers» og «Hard Working Man». Og en bunke til i den timen Christiansen og bandet stod på scenen. Ekstra creds for helgens kuleste bassist, som minnet om en blanding av Per Vestaby og Bergens egen Pytten.

Det var et tight og spillesugent band, og de virket å treffe blink hos Svendsens publikum.

Siste opptreden fredag tilhørte Hege Øversveen fra Biri, som fortalte at hun følte seg ekstra hjemme på scena – siden den var lånt fra Biri Travpark, og var en scene hun hadde stått på en rekke ganger.

Hege Øversveen har to plater å plukke låter fra, debuten You Don’t Know Me fra 2012, og oppfølgeren Goodbye Yellow Roses fra 2018. Hovedvekten var naturligvis fra den ferske plata, men et av høydepunktene var countryperlen «Esther» fra debuten.

Hege Øversveen kom til sine egne denne kvelden, det var liv foran scena, folk danset, kunne låtene og sang med. Det er et dyktig og solid countryband hun har i ryggen – og låter som «Get The Fuck Out», «You’ll Find Your Way» og «Heartland Rock» viste frem countryrockeren og fikk fart i publikum. Og så er hun så BLID hele tiden, og det smitter naturligvis over på publikum.

Men konsertens høydepunkt var norsk. For låten «Here We Are» er en av Trond Svendsens favoritter fra Goodbye Yellow Roses, men Øversveen valgte å spille den norske oversettelsen til en av sine blodfans foran scena.

Og DET var øyeblikket fra første dag – for det er et eller annet med dialekten, omgivelsene og ikke minst teksten som gjorde låten helt prefekt. Det må være lov å ønske seg et helt album på norsk fra Hege Øversveen, for det var her hun virkelig utmerket seg. Det er vanskelig å skrive bra på norsk, og det har hun så til de grader vist at hun kan.

Og så var fredagen over. Trond Svendsen kunne slippe skuldrene, og begynne å se frem til å levere sin første konsert på eget gress.

Forrige artikkelFredagsvideo: Aaron Lee Tasjan – My Whole Life Is Over (All Over Again)
Neste artikkelUp On The Ranch 2019 – lørdag
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here