Konsert
Levi Henriksen & Babylon Badlands
Oppstad Samfunnshus, Sør-Odal
Tirsdag 24 april la Levi Henriksen og hans Babylon Badlands ut på en ukes lang turne gjennom Hedmark fylke. Åpningskonserten var i regi av Sør-Odal bibliotek, og var lagt til Oppstad samfunnshus, et grendehus som i Odalen kun omtales som Bønder’n på Oppstad. Stedet Oppstad er et slikt sted som kunne vært røsket rett ut av en av Henriksens romaner. De har hverken nærbutikk, skole eller posthus, de har vel knapt et gatelys og kun noen få meter med asfaltert vei. De har imidlertid ei kjerke, ei lita elv og et idrettslag, og et samhold de fleste steder kan se langt etter. Et lite bygdesamfunn hvor dugnadsånden har vokst i takt med alt som har blitt lagt ned. Ingen kan knekke den rurale ånden som holder liv i slike steder. Huset Bønder’n er et levende bevis på det, takket være tusenvis av dugnadstimer, og danner egentlig den perfekte rammen for mange av Levis låter. Dette huset oser av arbeidsliv, og en verden av i går.
Denne tirsdagen i slutten av april var jeg langt inne i altoppslukende studier, og alt som hadde med musikk å gjøre var egentlig satt på vent. Med hodet fullt av pedagogikk, didaktiske modeller, og andre akademiske festligheter, følte jeg meg mest som en rusten gammal bil som sto fast i telehiv langs en gudsforlatt landsens grusvei. Jeg sto dønn fast, på skjermen foran meg dukket det opp et varsel om at Levi Henriksen skulle holde konsert, kun noen kilometer unna. Jeg tok det som et tegn på at det var på tide å unne seg en pause fra studiene, et tegn på at jeg måtte stikke ut og få litt påfyll fra den aller beste ungdomskilden – musikken.
Med to spørsmål surrende rundt i hodet satte jeg kurs mot Oppstad og Bønder’n.
Var det liv laga for en rockekonsert på en tirsdagskveld på bygda?
Skulle Levi og Babylon Badlands klare å levere noe som lignet på den fantastiske slippkonserten de holdt i oktober i fjor? Altså konserten de holdt i fjøset i underetasjen på låven som huser Snaxsville Recordings og studioet hvor de to platene til Levi Henriksen & Babylon Badlands har kommet til verden.
Innenfor samfunnshuset laftede tømmervegger var det godt med folk, når Levi åpnet kvelden med låta, «Jackie Leven sier det snart vil snø». Babylon Badlands låt som ei kule fra første låt, og bandet ga Levis svært så litterære tekster det perfekte lydbildet. Samspillet mellom Finn Lilleseth (trommer), Anders Bøhnsdalen (gitarer), Morten Andreassen (bass), og Kenneth Bjørdal (orgel, keyboard) var nesten uforskammet lekent og stødig. Levi la ikke skjul på at han er stolt over å ha et slikt arbeidslag i ryggen, der han driblet seg gjennom låter fra de to platene han har kvittert ut med Babylon Badlands.
Allerede fem låter ut i tirsdagskvelden noterte jeg meg låta «Julie tok et nattog» som et høydepunkt, og at gleden på scenen smittet lett over på salen. Høydepunktene kom etter hvert tett utover kvelden, og når Kenneth Bjørdal briljerte med tangentene på «Marianne i moll» følte jeg at det var «dur» i hele meg.
Levi Henriksen er en stor forteller, derom hersker ingen tvil. Som om ikke alle de sterke låtene var nok i seg selv, så briljerte han også mellom låtene med sine små historier. Nesten som en av disse fotballspillerne som omtales som best uten ball. Misforstå meg rett, Levi er ikke best uten band, men sabla god med ord mellom låtene. Dette er med på å løfte konsertopplevelsen et par hakk. Med det sagt må jeg tilføye at når mesteren med ord har Babylon Badlands i ryggen, og ordene får følge av musikk, så danser han med ordene blant tøffe riff og et fjellstøtt komp. Trenger jeg tilføye at jeg koste meg glugg i hjel der på første rad?
Høydepunktene fortsatte i form av låter som «Rembrandt brukte bare fem farger» og «For det meste er jeg god», sistnevnte får meg til å tenke på Merle Haggards «Mama tried», men i en slags omvendt versjon, hvor menn prøver så godt de kan, selv om det ofte ikke ser slik ut. Levi dedikerte iallfall låta til alle damer fra oss menn.
– Vi gjør mye dumt, men det er som regel i beste mening, og de fleste av oss menn har et langsiktig mål om å en gang bli voksne.
Når konserten begynte å nærme seg veis ende kom endelig en av mine aller største Henriksen favorittlåter – «Thomas Earls salme nr.209» Låta ble også min store favoritt denne kvelden. Her briljerte bandet så til de grader, og det var egentlig vanskelig å sitte stille på stolen. Låta er tøff som få på plate, men den live-versjonen de dro i gang på Oppstad var verdt hele turen alene. Trommeslager Finn Lilleseth dro med seg resten av bandet langt inn i den musikken han kommer fra, nemlig sørstatsrocken. Anders svarte med noen slidegitar-licks ut av en annen verden, Morten gliste og lekte seg med noen basslinjer få gjør etter han, mens Bjørdal herjet vilt med et gedigent Hammondorgel. Babylon Badlands dro rett og slett denne låta rett inn i noe som minnet om en vanvittig jamsession som Allman Brothers kunne ha gjort på tidlig syttitall.
Konserten ble avsluttet med Levis hyllest til LP-plata – «33 1/3». Også denne på beintøft vis, og som et bunnsolid punktum for kvelden og en særs bra konsert.
Etter konserten slo jeg av en liten prat med en kar jeg visste er en kjenner av Levi Henriksen. Han fortalte at han hadde hørt Levi med Badlands 7 ganger, og mente de aldri har vært bedre enn de er nå. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. Dette var en bunnsolid oppvisning i rock på norsk.
En annen tilskuer kom bort til meg etter konserten. Han hadde lagt merke til at jeg hadde notert mye under konserten og spurte hva jeg skrev. – Om konserten, fortalte jeg.
Han skjøt inn at han før i kveld, kun hadde kjent til forfatteren Levi Henriksen, og at han aldri før har opplevd en artist som hadde turt å utlevere seg sjøl slik som Levi gjorde under konserten.
Og det er nettopp det, – Levi våger noe! Han våger å kle av seg, og by på seg sjøl. Han gjør seg liten nok, til å se det store i andre. Det er nettopp dette, som gjør fortelleren og musikeren, Levi Henriksen stor.
Kort oppsummert så var dette en meget tight, jevn, og god konsert. Lyden var god, både Levi og bandet var bedre enn noensinne. Bønder’n fremsto som et lite landsens Grand Ole Opry, eller som et lite roadhouse langs grusvegen, hvor Levis sanger om levde liv la seg perfekt mellom årringene i husets tømmervegger. Det eneste som manglet denne kvelden var låta «Arbeidsliv».
På veien hjem kunne jeg slå fast at tirsdagskvelder nok ikke er den beste kvelden å arrangere rockekonsert i Odalen, med tanke på billettsalg. Med det sagt vil jeg rette en stor takk og applaus til Sør-Odal bibliotek som tok sjansen og sørget for at jeg og de fremmøtte fikk en kveld som gjorde godt.
Levi Henriksen & Babylon Badlands fremsto som minst like gode som kvelden jeg nevnte innledningsvis. De vokser og vokser, og utover i året blir de å høre rundt om i landet.
Jeg anbefaler glatt en konsert med denne gjengen her, uansett hvilken ukedag de måtte dukke opp i nærheten av deg.
(Alle foto: Rune Torsteinsen)
