Litt over ett år har gått siden forrige gang vi presenterte årets beste internasjonale album for dere. Litt over for vi har drøyet det helt til slutt dette året, slik at dere har noe å lytte dere opp på i nyttårshelgen. Veldig snart er det et nytt år og vi skal atter en gang starte med blanke ark. Og blanke ark har det dessverre vært mange av i Dust of Daylight dette året. Vi har ikke den samme skrivekløen som vi hadde i ungdommen og alle de flotte platene vi skulle ha skrevet om og presentert for dere, de lever aller best og holder party etter party inne i hodene våre.
Men så er det akkurat det da, at hodene våre er overfylt med musikk fra året som har gått. Musikk som hadde fortjent så mye mer omtale og oppmerksomhet. Listen over album som har fått sin rettmessige lyttetid er enormt lang. Så da må vi få det ut. Rune og jeg har som vanlig satt oss ned med en kopp egglikør og en stor skål med korinter og fiken nå i romjulen, for å gi hele verden den ultimate listen over de 40 beste internasjonale albumene fra 2023.
Og, ja det er store ord og ja, vi føler oss litt som Walter Matthau og Jack Lemmon her vi sitter. Vi blir ikke akkurat yngre og blidere, men heldigvis blir bare musikksmaken bedre og bedre.
40 The Handsome Family – Hollow

Et av de få band som har eksistert i hele den gyldne æraen til americana, The Handsome Family, er tilbake i 2023 med albumet Hollow. Som vanlig låter det umiskjennelig av ekteparet Brett og Rennie Sparks og for fansen var det en kjærkommen retur når man atter kunne høre Brett skjenke av sin dype røst i åpningssporet “Joseph”.
39 Muscadine Bloodline – Teenage Dixie

Muscadine Bloodline vokser som band og årets album er preget av bandmedlemmenes oppvekst i Alabama og evnen til å skape og fortelle historier slik bare en ekte southerner kan. Med Teenage Dixie har de klart å fange atmosfæren i samfunnet de kommer fra og lever i.
38 Doug Paisley – Say What You Like

En av våre favorittcanadiere er tilbake. Da vi ble kjent med Doug Paisley tilbake i 2010 hadde han selveste Garth Hudson med seg på tangenter. På årets album har han med seg bandet Bahamas som backingband i studio. Paisley omgir seg med talentfulle mennesker, skriver låter som få andre gjør i dag og leverer et nedstemt, men helstøpt album.
37 John R. Miller – Heat Comes Down

Han låter som en mann med all verdens livserfaring og det gjenspeiler seg også i låtene til John R. Miller, selv om han bare er 37 år. Det er litt mørkere enn før, litt mer rustent og litt mer poetisk. Heat Comes Down er nok litt vanskeligere tilgjengelig enn forrige album, men det er nok av historier fra rurale strøk og hverdagslivet der her. Ting man kan kjenne seg igjen i, om enn i en litt annen grad.
36 Rose City Band – Garden Party

Har du savnet litt melodiøs, psykedelisk countryrock med pedal steel i det siste? Da har du nok ikke fått med deg albumet Garden Party fra Rose City Band. En bølgende odyssé av et album for frie og søkende sjeler. Enjoy the waves!
35 Gabe Lee – Drink The River

Gabe Lee gjør det han kan best. Han lager forbasket god musikk. Noen ganger minner han oss om artister vi savner sårt, men aller mest minner han oss om hvor viktig denne historiefortellende låtskrivingen er og hvor bra det kan låte når man kan sitt fag.
34 Parker Millsap – Wilderness Within You

Parker Millsap gjør oss den store tjenesten og gir oss årets Gillian Welch øyeblikk, i det hun korer på tittelsporet på albumet. Millsap tar også noen teknologiske steg på dette albumet, men ikke større enn at vi gjenkjenner kvalitet når det faktisk er kvalitet.
33 Mighty Poplar – Mighty Poplar

Når albumet starter med “A Distant Land to Roam” av A.P. Carter, da skjønner man at man er kommet hjem. Aldeles praktfullt fra start til slutt, traditionals, bluegrass, hillbilly og old-time i skjønn forening. Kjært barn har mange navn, Mighty Poplar har først og fremst Chris Eldridge og Noam Pikelny.
32 Cory Hanson – Western Cum

En god del mer rocka enn mange av de andre albumene på lista, men du verden for en genial gitarist og komponist Cory Hanson er. Her er det så vidt bilturskalaen holder. Det er tøft og det er stilig og mellom alle riffene låter det ofte av en litt snill California sound og vokal.
31 Ha Ha Tonka – Blood Red Moon

Ha Ha Tonka er endelig tilbake på plate, ti år etter Lessons fra 2013. En ting som ikke har forsvunnet på ti år, er energien. Den formelig flommer ut av høyttalerne fra første låt, “Just Like That”, der de funderer litt over at tiden har gått, og forteller oss hvorfor de har vært borte så lenge. For helt plutselig, så endrer selv de best lagte planer seg.
30 Marty Stuart – Altitude

Marty Stuart lager countryplater som ingen andre gjør den dag i dag. Han dykker enda mer ned i westcoastcountryens historie, samtidig som han sammen med sitt strålende backingband rocker avgårde. Dette er rett og slett countrymusikk med fagbrev og påbygning.
29 The Steel Woods – On Your Time

The Steel Woods er for tiden det ledende bandet innen klassisk southern rock og årets album, On Your Time, er et klokkeklart bevis på en slik påstand. I etterkant av gitarist og grunnlegger Jason ‘Rowdy’ Copes tragiske bortgang, har bandet allikevel funnet ny energi som smitter av på lytterne.
28 Amanda Fields – What, When and Without

En varm og sjelfull countryplate som aldri slutter å glede både hode og hjerte med sine brilliante låter. Amanda Fields har skrevet de fleste av låtene selv og må sies å være et usedvanlig talent. Megan McCormick er produsent og så bidrar noen få kjente navn som Cruz Contreras og Ryan Culwell. Definitivt en av årets beste countryplater.
27 Rachel Baiman – Common Nation of Sorrow

Rachel Baiman har vi stiftet bekjentskap med tidligere, men Common Nation of Sorrow er hennes aller beste album så langt i karrieren. Selvsagt skriver hun sangene sine selv og hun produserer selv for første gang. Det er tunge tema som tas opp, men Baiman gjør det på delikat vis, elegant og småtwangy på samme tid.
26 Karen Jonas – The Restless

Karen Jonas er nok en av en bråte ekstremt talentfulle kvinnelige låtskrivere og artister som nesten utelukkende gir ut kvalitetsalbum. The Restless er et countryalbum med litt myke toner, litt avslappende og jazzy til tider, med en behersket vokal som er akkurat hes nok til å skille seg ut med.
25 Dylan LeBlanc – Coyote

Dylan LeBlanc har gått en lang reise siden debuten i 2010 og det har til tider vært vanskelig å følge opp den strålende Paupers Field. Men med Coyote har han virkelig funnet tilbake til form og det er låter her som tittelsporet, “Dust” og “No Broken Promises” som virkelig treffer blinken.
24 Duane Betts – Wild & Precious Life

Denne sønnen av en legende trenger ikke vergemål. Snakk om å stå på egne ben. Duane Betts smasher inn ess etter ess på Wild & Precious Life. Southern Rock, men også så mye mer. Noe av det deiligste gitararbeidet som er gitt ut i 2023 innen sjangeren og en av de aller beste låtene i “Saints to Sinners”.
23 Ward Hayden & The Outliers – South Shore

Ward Hayden & The Outliers siste album et trygt valg for alle som ønsker seg et album som favner bredt rundt senter av det vi kaller americana. Musikalsk befinner dette bandet seg noenlunde midt i mellom Dwight Yoakam, Eagles og Old 97’s. Hvem kan motstå en slik cocktail?
22 Slaughter Beach, Dog – Crying, Laughing, Waving, Smiling

En perle av et album har truffet Jorden med stor kraft. Philadelphiabandet Slaughter Beach, Dog har laget et morsomt, kult, fengende, melodiøst og ørekjælende album med Crying, Laughing, Waving, Smiling. Etter snart et tiår som band tar de noen steg tilbake i tid til de flanellstunge 90-åra og finner inspirasjon som gir de et fornyet og forfriskende uttrykk.
21 H.C. McEntire – Every Acre

Vidunderlig vakkert, kraftfullt og brutalt åpent og ærlig. Om noen hadde sagt at Crazy Horse var backingband på dette albumet så hadde vi ikke protestert alt for høyt. Men det er bare H.C. McEntire fra North Carolina, med countrymusikk og bluegrass i den ene baklomma, og søndagenes kristne hymner og gospelmusikk i den andre. Det er sint og røft, og vakkert og ømt om hverandre.
20 Steep Canyon Rangers – Morning Shift

Steve Martins gode venner i Steep Canyon Rangers står for en av årets aller mest positive overraskelser med den fantastiske Morning Shift. Dette er bluegrass som egentlig ikke låter som bluegrass, men som en emulsjon av gammel og ny tids musikk. Det er låter her som finner veien inn blant årets aller beste uansett sjanger. Nevnte jeg at dette bandet kan sine instrumenter? For en spilleglede…
19 Robbie Fulks – Bluegrass Vacation

Vår gode venn Robbie fyrer løs med Bluegrass Vacation. Han har over årene forelsket seg mer og mer i den gamle autentiske bluegrassounden, samtidig som han fortsatt lager brilliante melodier. Synge kan han også fortsatt og stemmen hans går som hånd i hanske med stilen han leker seg med.
18 Israel Nash – Ozarker

Israel Nash er på vei tilbake til Norge og med seg i bagasjen har han sitt nye album Ozarker. Albumet er noe mer poppreget enn tidligere utgivelser, men melodiene og atmosfæren som Nash klarer å skape, er det få som matcher han på. Låter som “Roman Candle” og “Pieces” står fram som klassikere fra Nash’s hånd.
17 Rolling Stones – Hackney Diamonds

Fartstid har de så det holder og når man har ventet i 18 år på nytt originalmateriale fra et band som debuterte for snart 62 år siden, så er det alltid en reell fare for at man blir blendet av lengsel og forventninger. Jagger og resten av de gamle skinnene i Rolling Stones skuffer imidlertid ikke, de fortsatt kan sitt fag til fingerspissene.
16 Andrew Bryant – Prodigal

Andrew Bryant leverer det ene briljante albumet etter det andre og Prodigal er blitt et av årets aller fineste. Det er akkurat passe mørkt i kombinasjon med håp og glede. Akkurat så nedpå at man blir oppstemt av måten låtene bretter seg ut på i full blomst. Tittelsporet, “Trampoline” og Love” er alle gode eksempler på dette.
15 Tyler Childers – Rustin in the Rain

Det føles nesten ikke som et helt ekte album med bare syv låter og der et par av de faktisk er coverlåter. Men, vi snakker om Tyler Childers og en artist som ikke bare formidler med hjertet utenpå skjorta, men også med sjelen blottlagt og et mot som få andre. En låter om kjærlighet mellom menn, “In Your Love”, treffer tidsånden på en fortreffelig måte og viser sårbarheten og risikoen vi utsetter oss for med å elske.
14 Jess Williamson – Time Ain’t Accidental

Jess Williamson utvikler seg stadig og årets album, som egentlig er et break-up album, utmerker seg som et stort steg videre på låtskriverstigen. Albumet har et stort roadtrip potensiale og selv om hun eksperimenterer med litt nye lyder, så løfter det hele prosjektet opp til hennes fineste album så langt i karrieren.
13 Iris DeMent – Workin’ On A World

Hun har den fortsatt, den fantastiske og unike stemmen som skjærer seg gjennom hva det måtte være og som alltid når helt inn til kjernen i oss mennesker. På Iris DeMent sitt første album med originalmateriale på over et tiår leverer hun et tidløst musikalsk dokument.
12 Margo Price – Strays II

Med Strays II leverer Margo Price sitt andre album i 2023. Og dette er et godt steg opp fra det første, som for øvrig bare heter Strays. Her får vi litt mindre psykedelia og litt mer varme. Temaene er fortsatt tunge og vanskelige, men det er noen utsøkte perler av noen melodier som kommer fra Prices penn. Det er selvsagt slutt på å sette Margo Price i en musikalsk bås, årets to album viser hvilken bredde og kapasitet hun har i sitt musikalske virke.
11 Drayton Farley – Twenty on High

Mann fra Albama. Låtskriver. Gitarist. Drayton Farley. Albumet heter Twenty on High og er produsert av Sadler Vaden, Isbells faste gitarist. Som medhjelpere i studio har resten av The 400 Unit bidratt i stor grad. Og det minner om Jason Isbell på mange vis. Både melodimessig oppbygning, vokal og selvsagt backingbandet. Men det er allikevel fordømrade bra levert.
10 Pony Bradshaw – North Georgia Rounder

Pony Bradshaw har etablert som en av de aller fremste låtskriverne og artistene i den litt mer ukjente americanaatmosfæren. Men det er der gullet ligger begravet og North Georgia Rounder viser oss veien til El Dorado, eller nærmere bestemt til åsene i de sørlige Appalachiene der talentet og inspirasjonen hans springer ut i fra.
9 Margo Cilker – Valley of Heart’s Delight

Fantastiske Margo Cilker er tilbake med det vanskelige andrealbumet, men det er ikke noe problem når man har et så usedvanlig talent som det Cilker har. Og så den stemmen da! På Valley of Heart’s Delight får Margo Cilker lov til å briljere enda mer med stemmen sin enn på debuten. Keep it on the burner!!!
8 Lars Winnerbäck – Neutronstjärnan

Når Winnerbäck er ute med ny plate er ikke redaktør Rune vanskelig å be. Årets mest eksotiske innslag i en heller særdeles amerikansk liste og en av redaktørens store favorittartister får sin velfortjente plass for en solid plate i 2023. Svensk pop og viserock av det aller ypperste slaget.
7 Jason Isbell & The 400 Unit – Weathervanes

The King of americana er tilbake og det med et album som vi ikke helt så komme. Den vanskelige pandemitiden er forbi og problemer i ekteskapet synes også å være et tilbakelagt stadium nå. Låtene som har blitt til mens vi har ventet, de var definitivt verdt å vente på. “King of Oklahoma” er blant hans beste låter på svært mange år og Isbell skriver fortsatt tekstlinjer som treffer deg i mellomgulvet som ingen andre. Weathervanes har definitivt noe med seg som vi ikke har hørt tidligere.
6 Will Johnson – No Ordinary Crown

Will Johnsons album av året er en reell utfordrer til pallen for årets beste album. Det er vel ingen andre enn han som kan skape slike musikalske stemninger lengre? Etter at vi mistet Jason Molina for et tiår siden er Johnson blitt vår eksklusive kilde til dette musikalske universet. No Ordinary Crown utstråler en varme og en melodisk generøsitet som få andre kan matche. Låter som “Along The Runner (No Ordinary Crown)”, “Tempest Time Again” og “Of Passengers and Plight” tar deg med til steder du ikke visste fantes på den musikalske globusen.
5 Charles Wesley Godwin – Family Ties

Charles Wesley Godwin slipper sitt tredje album, og hvis han ikke med dette tar det endelige steget opp i førstedivisjon i USA, så forstår jeg ingenting. Family Ties har blitt et veritabelt mesterverk av et dobbeltalbum, der familie er den røde tråden. Åpningssporet – den instrumentale “Tell The Babies I Love Them” forteller alt om følelsene som har blitt berørt underveis i prosessen.
4 Paul Simon – Seven Psalms

Paul Simon viser seg fra en svært så spirituell side på Seven Psalms og gir oss et album med ett eneste langt spor på 33 minutter, som også er ment å bli hørt i sin helhet. Inspirert av egne drømmer, lyrikk skrevet midt på natten, mellom søvn. Albumet er en meditativ genistrek fra en av våre aller største artister gjennom tidende.
3 Turnpike Troubadors – A Cat In The Rain

For et comeback de har levert, Turnpike Troubadors! A Cat In The Rain er Evan Felker tilbake i god form, edru og klar og ikke minst inspirert. Det starter bra og så blir det bare bedre og bedre utover. Akkurat slikt et ordentlig bra album skal være. Det er et album om tilgivelse og forbedring og ikke minst om og for fansen. Fansen som har ventet så tålmodig på at bandet skal slå tilbake etter det som lenge så ut til å bli en kjedelig avslutning på et av Red Dirt scenens aller største karrierer.
Med låter som “Chipping Mill”, “The Rut”, “Brought Me” og “Three More Days” seiler de inn på pallen på årets liste i Dust of Daylight. Det skader selvsagt ikke at de covrer selveste Lee Clayton og hans “Won’t You Give Me One More Chance” som avslutningslåt. Albumet er produsert av Shooter Jennings, som nok en gang viser hvilket talent og teft han har bak spakene. Om det var noen tvil, Turnpike’s back!
2 Lucero – Should’ve Learned By Now

Memphisbandet briljerer på sitt nye album, Should’ve Learned By Now. Har de noen gang fremstått friskere enn de gjør nå? Hvordan har Ben Nichols klart å bevare stemmen si alle disse årene? Det er bare å ta av seg hatten for et av årets aller beste album.
De cruiser rundt i Memphis rockens litt småskitne verden og de gjør det med en erfaring som nesten ingen andre har. Ben Nichols skriker seg heseblesende gjennom 38 minutter om låter om fansen og om livet på veien. Etter å ha utforsket litt andre retninger er de tilbake på sporet av en knusende rå og rett-på-sak, fuktig barrock. Dette formatet kler bandet og med den formen de har funnet nå, er det ingen som når de til knehasene innen denne sjangeren.
“She Leads Me”, “At The Show”, “Macon, If We Make It”, “Drunken Moon” og “Raining for Weeks”. Herre min for noen låter de har kommet opp med denne gangen og verket føles komplett når Nichols synger “Time to Go Home” som avslutning til både seg selv og til oss.
1 Vincent Neil Emerson – The Golden Crystal Kingdom

Årets beste album! Fordi Vincent Neil Emerson løfter en kunstart inn i fremtiden og gjør musikk som nesten ingen andre gjør. Texas Singer-Songwriters av det kaliberet som Emerson tar sikte på å være, de er det ikke mange igjen av som vandrer på denne jorden. Emerson har vokst opp i Van Zandt county i East Texas og hans store forbilder innen kunstformen er naturlig nok Townes van Zandt og Guy Clark.
Kanskje minner han oftest om Clark som låtskriver der han bretter ut den ene lille historien etter den andre, akkompagnert av noen av de deiligste pedal steel toner som er gitt ut på riller i 2023. Tidløs musikk tenker vi, solid håndverk fra start til slutt og eminent produsert av Shooter Jennings. Et par låter er lånt fra andre, blant annet Charley Crocketts “Time of the Cottonwood Trees”, men av 12 låter så er 10 skrevet av Emerson selv.
Blant mange høydepunkter tillater vi oss å velge ut “On the Banks of the Old Guadelupe”, “The Man From Uvalde” og “Clover On The Hillside” som de kanskje aller beste låtene. Album som fortsetter der det selvtitulerte andrealbumet slapp, men som er enda et par knepp skarpere enn tidligere.