Det er tacofredag. Det er singlefredag. Det er så mye deilig musikk ute i disse dager, at vi bare må komme igang.
Aller først:
Hercules – Bite Size Blues / Doing My Best
Hercules fra Fåvang Rock City (ryktene sier at krefter i kommunestyret jobber med å få det på plass som offisielt navn) er endelig tilbake med ekte rock’n’roll. Boogierock, Status Quo, southern rock og Georgia Satellites er typiske navn som har fulgt Hercules, helt siden han og Hi-Jackers endevendte lokale scener i helgene. Vi har skrevet om dem før, platene Rockwaves fra 2011 og On The Radar fra 2018.
Hercules har forlengst destillert det beste fra alle de liker og etablert sitt eget sound og funnet seg sin egen hylle. Det låter uforfalsket Hercules, og de evner å låte friskt og nytt i en sjanger som kanskje har blitt litt usynlig.
Noe jeg håper et par nye låter fra Hercules kan gjøre noe med, for det er lite som gjør deg mer glad og drar i gang rockefoten enn to stemte gitarer og et sugende boogiegroove.
Som jeg har sagt før, så er Hercules like tight som Fantomets trikot, bassen er stor og fyller hele rommet. Skarptrommen er ekte skarp. Jeg elsker en skarptromme som er skikkelig tydelig, og ikke lager våte plaskelyder. Gitarene låter og føles som å løpe inn i en stor vegg som ikke gjør vondt. Det hele gir mening når du spiller av første single “Bite-Size Blues”. Som heldigvis ikke er blues, men et rent rockeøs.
Tilsynelatende en nydelig liten gitarballade, der de første tredve sekundene kunne vært intro til en ukjent verdenshit fra Cat Stevens. Men så er de der, hele bandet og bare klistrer oss til veggen.
Første gang jeg hørte låten satt jeg i kø på et offentlig kontor, og tro meg – det er klin umulig å sitte i ro med denne låten i ørene. Folk stirret. Men sånn er det! It’s only rock’n’roll!
Altså du MÅ spille luftgitar. Du MÅ spille lufttrommer og det er jaggu meg sånn at du må spille litt luftbass også.
Du må også sjekke ut den ferske “Doing my Best”, som er en erketypsk Herculeslåt, der de øser på av alt som er godt. Hvis musikk ble godkjent som medisin, så hadde Hercules kommet på blå resept.
Christine Sandtorv – OKTOBER
Christine Sandtorvs vidunderlige kvartalsprosjekt, der hun slipper en låt for hver måned, og samler dem i EPer hvert kvartal nærmer seg Q4.
Jeg skal innrømme at jeg gleder meg mest til “DESEMBER”, men siden oktober er bursdagsmåneden min – så falt jeg temmelig pladask for denne.
Det er jo ingen hemmelighet at jeg har en forkjærlighet for triste sanger, og denne låten om savn etter noen som har gått bort klistrer deg rett på veggen og krever at du føler. Adeles vidunderlig vakkert!
Fangst – Krig på Tjuvholmen
Jeg skal bare gjenta meg selv; Fangst er landets beste rockeband akkurat nå. Til og med når de – til seg selv å være – er ganske rolige. Og de gir oss enda en ny single. Vi takker pent, og ber om mer.
Roger Græsberg & Foreningen – ’88-’89
Stemmen til Roger Græsberg låter av og til dønn likt Stein Ove Berg. Og det er slettes ikke en klage. Berg har skrevet noen av våre aller fineste viser, og leverte plater som heldigvis blir løftet frem igjen i disse dager gjennom Christer Falcks imponerende “alt mulig skal ut igjen på cd” prosjekt.
Og Roger Græsberg skriver fortsatt så vi får bakoversveis, og har skrevet en låt om en tid der han var 6-7 år, og verden lå foran ham – ready for the taking, som amerikanerene sier. Stemmen til Unnveig Aas er som alltid det helt perfekte til å balansere lydbildet. Og når verden er litt på skeive, så kan vi i hvertfall stole på at skarptrommelyden til Lindbäck er on point! Produsert av Kenneth Ishak i Snaxville, og en del av det kommende albumet Blomsterspråk som kommer i 2023. Vi kan ikke late som om vi ikke gleder oss, latteren til Alex Lindbäck på slutten er egentlig beskrivende nok.
Ingvild Flottorp – When We Try
4. november spiller Ingvild Flottorp sitt andre album, I Just Wanna Know It All, og siste smakebit før vi får hele platen er “When We Try”. Og vi sier tusen takk, og gleder oss til plate!
Bendik Brænne – I’ll Do Anything
Nei, altså. Hva skal vi si om Bendik Brænne vi ikke har sagt tidligere?
Alt han lager treffer i hvertfall øret mitt, så også med de nye singelen “I’ll Do Anything”. Mikset av Matias Tellez, og i følge Brænne komplett med autotunet plystresolo. Aldeles nydelig, er det.
Krissy Mary – Daylight Blues
En låt jeg glemte sist singlefredag var Krissy Mary og “Daylight Blues”. I sentrum stemmen til Kristine Marie Aasvang, kjent for mange av dere fra The Secret Sound of Dreamwalkers. Soloplaten Feme Sole kommer 11. november, og singelen “Daylight Blues” skulle vel gi de fleste lyst til å utforske platen nærmere? 16. oktober kan hun også oppleves på Høstutstillingen, der hennes korverk Cantus Map fremføres med foruten Aasvang selv, Signe Marie Rustad, Malin Pettersen, Stine Andreassen, Live Miranda Solberg, Ane Brun og Linn Frøkedal i koret.
Kropp – Når teppet går opp
Kropp har vi snakket om før, og de kommer vi til å snakke om igjen – for neste fredag slipper de debutalbumet Suksess. I dag slipper de siste single, “Når teppet går opp”. Og som det står i presseskrivet; Kropp spiller pop.
Og det gjør de forbaska bra, om vi skal få si det. Greit nok, de har stælt gitarintroen, men herreminhatt så bra dette er!
deLillos – Nå er jeg inspirert av Veronica Maggio
Altså, du får ikke mer gøy enn du lager selv. Jeg klarer ikke beskrive denne perlen bedre enn Lars Lillo gjør selv, så her sakser jeg fra Facebooksiden til deLillos. Som kjent er jo Lars litt Neil Young fan…
“Da vi spilte på «Haikjeften» i Narvik, stod jeg og hørte på Veronica Maggio som spilte etter oss og ble inspirert av noen spesifikke grep i kompet. På evenes dagen etter satt jeg og lagde en melodi og hørte dette kompet i hodet.Da jeg kom hjem til Oslo, googlet jeg Maggio og så at hun skulle dele scenen med Gabrielle på spectrum i høst, og så kom jeg på Gabrielles «Neil Young» sang, og plutselig var jeg i gang med tekstlinjen: «hei du Gabrielle, her er en sang…». Selv om deLillos er et slags pop band, har vi nok aldri lagd noe i denne retningen. Det var faktisk ganske gøy. “