PrintChristine Sandtorvs Stjernteller-univers er en sikker vinner her i huset, både hos barn og voksne. I en verden der musikk myntet på barn i veldig mange tilfeller er enten skikkelig dårlig eller skikkelig irriterende (og ofte begge deler), så utgjør Christine Sandtorvs Stjernetellerplater en herlig oase full av gode tekster, sprettende melodier og spennende ord som blir satt pris på både hos barn og voksne. Og det siste er jo gjerne viktig, for de små har en tendens til å ville spille den samme sangen 20 ganger på rad. Hver dag. I mange mange mange uker.

Det er begrenset hvor mange ganger man orker å høre «Let it go», «Elektrisk» og «Girls» hver dag. Men Stjernetellerlåtene har fortsatt til gode å irritere de voksne i huset, selv når videoen med «Tyven» (Smauets Detektivbyrå) skulle gå på repeat en hel helg.

Og hemmeligheten (og den kan jeg gjerne røpe, sånn fra småbarnspappa til håpefulle barnemusikere der ute) ligger i at tekstene faktisk har litt innhold og substans nok til at de voksne finner noe å kjenne seg igjen i, samtidig som ungene synes det er kult. Og da må det være snåle, spennende ord der – og noe som gjør at de også kjenner seg igjen.

Christine-Sandtorv2Kanskje ikke så enkelt likevel, når jeg tenker meg om. Men Christine har knekket koden, og heldigvis treffer hun planken også på Klokvarm. Samtidig har hun og bandet lekt seg i studio denne gangen, og videreutviklet lydbildet fra de første platene, og kombinert det litt med lekenheten man opplever når man ser dem live. Produsent Yngve Sætre har garantert hatt mer enn en finger med i akkurat det spillet, og apropos spiller – så gjør han masse av det også, sammen med Stjernetellerbandet som består av Tyven/Iver Sandøy på trommer og perk og ting (og som også har produsert), Per Amund Solberg (Number Seven Deli) som har trampet og basset og koret, og Inge Rypdal som har spilt Elgitar og koret når han ikke har trampet.

De har lekt seg med låtene, og det er masse lyder og pling og plong og ding og dong og boink og smell og plopp – men det funker, og ungene synes det er «kjempestilig» å høre på.

Stjernetelleruniverset utvikler seg etterhvert som barna til Christine Sandtorv vokser opp, så over de fire platene så får vi ta del i barnas utvikling – samtidig som vi får et sett plater tilpasset alt fra godnattsanger for ettåringer til danselåter for 6-7 åringer.

Pappaen i huset har jo jevnlig amerikanske artister på besøk, og avspiller alltid gjestens musikk for husets to små sjefer på forhånd – slik at de skal ha en viss idé om hvem som plutselig sitter ved middagsbordet når de kommer hjem fra barnehage og skole. Og som minstemann Herman stort sett svarer når pappa spør «Var det fint, Herman?». «Ja, det var fint. Men ikke like fint som Marcus og Martinus». Den eneste som er like flink som Marcus og Martinus er foreløpig Christine (tidligere Krastine). Jeg antar det er det høyeste kompliment en 4-(og et halvt)-åring kan gi.

Christine-Sandtorv3

Platen glitrer selvsagt tekstmessig, det er jo der Stjernetellerne utmerker seg mot andre barneplater. Allerede i første låt får vi voksne en liten vekker…

«Opptatt» er en veldig streng formaning om å se litt opp fra dingsen for å faktisk SE ungene. De voksne får en pekefinger, men samtidig er låten kamuflert som en hoppe-og-sprettesang som plipper og plopper og leker seg inn i ungenes hjerter…

Funky disko er grunnlaget for «Pappa danser disko». Videoen har vært en vinner her i lang tid, så denne kjenner de godt.

 

Foreløpig er det ikke alt for flaut å se at pappa er totalt ubrukelig på rytmisk bevegelse til musikk, så vi får nyte det mens vi kan… At mammaens intense kjærlighetsforhold til diskokuler har smittet over på de små er heller ikke en ulempe i denne låten…

En av de mest traumatiske tingene for småbarnsforeldre er å overlevere barna til ekstern arbeidskraft. Selv om de intenst elsker barnehagen sin, så har vi alle vært gjennom å levere unger som vrenger seg i gråt fordi de voksne skal gå. «Hoppende glad» sier på en måte at det er greit, for det går jo fint til slutt. Superfint, for å si som størstemann.

Det er ofte skummelt å si ting når mange skal høre på. Eller noen man ikke kjenner skal høre… både for voksne og barn. Jeg tipper de fleste voksne kjenner både seg selv og sine barn igjen i «Halen mellom beina»… men det er ikke så skummelt om man bare tør å prøve.

«Sur på tur» er et gullkorn. Hvem har ikke angret som en hund på at man pakket sekken og dro ungene med ut i skogen for litt kvalitetstid med familien? Som oftest blir det jo superhyggelig og minnerikt, men så får du den turen der det er temmelig langt mellom instagramøyeblikkene, og det hele blir en katastrofetur der alle blir sure… Det er altså lov, og det er altså fint å finne ut at «puh… det er ikke bare vi som har det sånn…»

«Luen foran fjeset» er en nydelig låt til datteren, der det ligger en sterk dobbel mening som de voksne nok vil plukke opp – og som det også er viktig å snakke med barna om. Christine gjør det på en elegant og direkte vakker måte. Det er ikke alle som har det like bra som oss, i en verden full av krig og bomber og mennesker på flukt.
Og de voksne har ofte luen foran fjeset og ser ikke det som er blendende åpenlyst…

Snøfuggene du leker med
må dra avsted, Anna.
Nokken synes visst det snør for tett

Barn som løper rundt og setter spor
med lykkelige skritt her de bor
Korfor må de dra et annet sted?
Vi må heller gi de kjærlighet

Men det vil ikkje alle store se
De har luen foran fjeset!
Det vil ikkje alle store se
Ta vekk luen foran fjeset!

Den morsomste låten på platen er «Lillebror». Setningene «Lillebror bor i en skuff» skapte enorm stemning her i heimen, og har vært gjenstand for mye debatt. For det går jo ikke ann å BO i en skuff? Jeg stemmer for musikkvideo!

Platens store danselåt er «Prikkedøden». Det er så mange spenstige ord som er satt sammen, og med den rytmen så er den en sikker vinner på hjemmedisko.

Selv oM eg karnøfler deg
og du tar prikkedøden på meg

Det er skummelt når det er mørkt. Det er enkelte her i huset som blir ganske tankefulle når denne sangen dukker opp, og det er derfor den er så fin. Fordi den viser at det er flere som har det sånn – at det er skummelt med mørket. Det samme gjelder jo «Alle trenger nokken», som setter ord på hvor viktig det er å ha noen å betro seg til – eller som passer på og ser at man er der.

Platen avslutter med en saftig rockelåt. «Støvsugerbanden» er også en suveren innertier, der den er full av spennende ord og i tillegg handler om et hemmelig sted (!). Atter en gang stemmer jeg for musikkvideo altså…

Det er så sjarmerende og fint, og er et utmerket eksempel på hvordan barnemusikk KAN lages slik at både voksne og barn kan høre og høre og høre på det om og om igjen uten å bli splitter pine gale. Snarere tvert i mot, i Stjernetelleruniverset trives vi – og både små og store lærer noe av tekstene… og de kan et stygt ord om en fing. (Forespørslene om hva det ordet er har vært mange og intense…)

De e støvsugerbanden
Som pønsker på saker og ting
Og kan et stygt ord om en fing.

Hurra for Christine Sandtorv. Hurra for Stjernetellere og Klokvarm!
Kjøpes overalt hvor de selger musikk. (Kjøp like godt tre kopier med en gang, den første blir slitt ut på barnerommet, og så er det greit å ha en i bilen – og en til å gi bort til jul. Tro meg, jeg er profesjonell småbarnsfar og snakker av erfaring…)

(Alle foto: Dyveke S. Nilssen)

Forrige artikkelDrive-By Truckers – American Band
Neste artikkelDoD Sessions: Stephen Simmons
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here