Jeg har både gode og dårlige nyheter til deg.

Den gode: Hercules har gitt ut en av de tøffeste rockeskivene jeg har hørt på evig lenge. 

Den dårlige: Hvis du klarer å sitte stille når åpningslåten «Where?» kliner til deg mitt i mellomgulvet med sitt nesten uansvarlig fete trøkk, fengende melodi og generelle livsglede – så er du dessverre nylig avgått ved døden og må ta kontakt med en voksen omgående. 

Det er ingenting på On The Radar som kan klassifiseres som nyskapende, «utforskende» eller noe som helst i retning. Det vi får er enkelt og greit godt gammeldags håndverk, der klassisk rock er foredlet til det perfekte. Og det er i og for seg «nytt» i den sammenheng at det knapt er noen der ute som lager dønn ærlig rock’n’roll lengre. 

Jeg husker veldig godt at jeg en gang tidlig på 90-tallet leste en anmeldelse av et av mine favorittband, der anmelderen klaget høylydt på at bandet ikke kom med noe «nytt», utfordret seg selv og laget en plate som låt helt annerledes enn alt de hadde laget tidligere. Men det er jo ikke det den vanlige fan ønsker. Når Status Quo fortalte at de nå var ferdig med å spille elektriske konserter, og deretter ble redusert til ett originalmedlem – så ble protestene fra fansen såpass høylydte at den siste turnéen fikk navnet «Plugged in Live and Rockin'». 

I en tid der DABradioene kan søke opp nisjeradiokanaler for de fleste preferanser, og coverband stort sett er de eneste som tjener greit med penger på livespilling – så er det særdeles forfriskende at noen spiller musikk som legger seg i et lydbilde vi liker, kjenner og setter pris på – men samtidig gjør det med nye, ferske låter som ikke er spilt tvert ihjel på radio gjennom de siste 30 år. 

Samtidig har Hercules fra Fåvang Rock City så mye egenart, erfaring og integritet at de står fjellstøtt som et nytt, originalt band – med en solid rockhistorie å støtte seg på som inspirasjonskilde. For det er ikke til å komme forbi at de har en samlet rockehistorie i baklomma – der de henter frem triks, riff og inspirasjon. Men det gjør det med selvtillit, integritet og et grovt sett med baller. 

Bandet er like tight som Fantomets trikot, og det er enkelt og greit så dønn tøft at du ikke kan unngå å like det om du har bare et snev av forkjærlighet for gitarbasert rock. Det er én ting at Hercules låter bra på plate. Bare det er en imponerende evne å ha. Ikke alle rockeband klarer å omsette liveenergi til plate. Men de låter altså rett og slett ellevilt bra live. 

Vokalist, gitarist og frontmann Vemund Moss er like tøff live som han er god på gitar. Og som vokalist har han alt det trøkket og all den energien du ønsker deg av et rockeband.

Dette er ikke plata for de tekstmessig sjelsettende opplevelsene, det er ikke plata som får deg til å grine av intensiteten og ordene som treffer deg. Men det er jaggu plata som får deg i godt humør uansett når du setter den på. Det er plata som får smilet frem, som får fart på en rusten rockefot og rett og slett gjør deg GLAD. Og det er pokker ikke noen liten prestasjon i seg selv. 

Fra den tostemte gitarintroen i «Where?» røsker tak i deg og slenger deg veggimellom, så er jeg akkurat der Hercules ønsker. De sitter trygt plassert i førersetet i en av de feteste amcarene som er i drift i Fåvang (og av dem er det ikke få!), og vi fliser avgårde på en lang, rett motorvei. Jeg lener meg tilbake i et mykt og behagelig baksete og bare lar dem underholde. 

On The Radar er spekket med gode rockelåter, men et par favoritter har fått noen ekstra runder. 

Foruten åpningslåten «Where?» så er nok favoritten «Something New» – som innehar store dryss Traveling Wilburys i melodi og overganger. En melodi som treffer, og et refreng som bare krever å få gå på repeat – hele bilturen. Og her finner vi vel også styrken til On The Radar. Den er variert. Innenfor konseptet ja, men det er så mye variasjon i innholdet at vi får 

Bilturen hadde heller ikke blitt komplett uten «Roll and Rust», en låt som nærmest ruller seg i deilige gitarer. «Fame» har lassevis av attitude, trøkk og er en sånn låt som møter deg i speilet når du tøffer deg med luftgitaren i gangen. Det er på sin plass å nevne «Refuse to Play the Blues». Bare tittelen gjør at man får lyst til å gi hele bandet en klem. Og så «Lovers Block» da… bare riffet gjør det umulig å sitte stille. Og den tostemte gitarduellen som tar oss inn i soloen – aahhhh, musikalsk lykke!

Det er ingen svake låter på On The Radar, og her vil alle finne sine egne favoritter – alt ut fra preferanser og hvordan man liker gitarlyden sin og hvilke andre favorittband og tidsperioder man foretrekker. Men Hercules står fjellstøtt på egne bein, og bringer rockearven videre inn i en tid der færre og færre spiller rotekte rock med de feteste gitarene, den stødigste bassen og de tøffeste trommene. Dette er akkurat slik det skal låte!

Jeg tar med meg plata og stikker på biltur! Vi snakkes til uka! 

Heng med Hercules på Facebook (der får du også kjøpt CD)

(Headerfoto: Hilde Jordbruen)

 

Forrige artikkelSons of Bill – Oh God, Ma’am!
Neste artikkelThanks For Giving A Damn: Norwegian Black Metal
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here