Sted: En bakhage i Nashville. Tid: 25. september, 2015. Tilstede: James Wilson og Rune Letrud. James hadde nettopp fortalt meg at Sons of Bill var godt i gang med ny plate. Musikkbloggeren tok raskt overhånd, og med det i tankene at lydbildet til Sons of Bill hadde forandret seg enormt mellom A Far Cry For Freedom og Sirens, så spurte jeg: “How will the new album sound??” Svaret var enkelt og greit: «Out of this world, the best you’ve ever heard».
Tre år senere slipper Sons of Bill endelig platen Oh God, Ma’am. For det som skulle bli “The best we’ve ever heard“, skulle vise seg å ta litt lengre tid enn planlagt. Et samlivsbrudd, slitasje innad i bandet, for mye drikke og morsomme tilskudd på turné, og på toppen av alt en stygg håndskade for vokalist James satte effektive stoppere for både Sons of Bill og den planlagte platen. Et år med fysioterapi, og James hadde gjenvunnet mye av førligheten i hånden – på tross av legenes spådommer om at gitarkarrieren var over.
Da jeg traff ham under Americanafest i fjor så var skaden nylig skjedd, og optimismen og den sprudlende James Wilson var langt langt unna. På scenen stod bror Sam, som nettopp hadde flyttet til Nashville etter et brudd – og de kunne melde at de hadde jobbet med platen frem til skaden – før de igjen måtte ta seg en pause.
Om Oh God, Ma’am hadde en trang fødsel, så har James Wilson sine ord i behold når platen endelig fant veien ut til oss. For dette er Sons of Bills aller beste plate, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det – men det er en av de beste platene jeg har hørt, og jeg elsker den intenst. Og det til tross for at countrybandet Sons of Bill som jeg intenst elsket er borte vekk, det sinnsyke rockebandet Sons of Bill som jeg elsket enda høyere er enda mer borte vekk. Oh God, Ma’am har blitt platen Bill Wilsons tre sønner har ønsket å lage. Platen som tre modne brødre med livserfaring og bagasje trengte å lage. Platen som Sons of Bill hele veien har vokst for å gi oss. De tar de de selv elsker. Lydbilder fra seint 80-tall og tidlig 90-tall, fusjonerer det med hele Sons of Bills tidlige karriere, og tilfører et moderne lydbildet – kombinert med melodier, tekster og en produksjon som er intet mindre enn utsøkt.
Denne platen er sjangeroverskridende så det holder – og utfordrer både seg selv, lytteren og gamle fans til fulle. Men herregud så vakkert det er. Tittelen kommer fra tidligere bassist Todd Wellons utbrudd når han ble tilbudt tjenester fra en prostituert i Nederland – og som senere har blitt en intern spøk i bandet som de nå deler med verden.
Fra den drømmende “Sweeter, Sadder, Farther” svever inn i øret vårt som den monumentale, pianotunge perlen av en låt den er – så er jeg fullstendig oppslukt. Brødrenes kjærlighet til tidlig REM og lyddekorasjoner fra seint 80-tall smyger seg rundt alle låtene – og “Sweeter, Sadder, Farther” har en overjordisk følelse som fint kunne kledd en vakker juleplate. Det er intenst, det er aldeles nydelig.
Med et snev av rettferdighet i verden så hadde “Firebird ’85” blitt en verdenshit. Hadde denne låten blitt presentert på radio i 1976, så hadde vi fortsatt hørt den på radio hver eneste dag. Den umiddelbare melodien, de drømmende følelsene den frembringer, en gjennomgående god tekst. James Wilson synger med pondus og erfaring. Bandet er tight, dønn på – og lager øreklister som bare krever å få stå på repeat den neste uken.
“Believer/Pretender” er en låt som ville gjort det stort på radio på 80-tallet, men uten de forbanna synth-trommene som ødela alle potensielt gode låter det ti-året. Trøkket, de lekre (!!) synthesizerne, ekkoet på stemmen til James. Koringen. En låt man kan kjøre bil til. Langt. Lenge. Fort! (nei, det er ikke lov). Passe fort. Det er veldig britisk i lydbildet, men James lyriske tekster løfter dette til dimensjoner som andre bare kan drømme om.
Molly Parden gjester brødrene på singelen “Easier”. Stemmene til James og Molly kler hverandre som hånd og en veldig velsittende hanske. Teksten er intens, men det er aldri tekstene som er det viktige på Oh god, Ma’am. Det er lyden. Melodiene, landskapet de skaper med musikken sin. Følelsen helheten bringer med seg. Følelsen av å bare sveve og ha det helt fint.
Hør på “Where We Stand”. Hvor enkelt de bygger låten lagvis. Hvor komplisert det er å få det til å henge sammen og faktisk låte så tøft. Dette er enkelt og greit kunst. “Good Mourning” har mange av de samme kvalitetene, men her blir James ganske så mye mer personlig.
PacMan svinger innom i “Before The Fall”, og det funker. PacMan, trommer og James Wilson innleder før litt gitarer og resten av bandet faller inn og lager en låt som bare løfter seg og løfter seg før den fyrer avgårde ut i stratosfæren med oss på slep. “Green on Blue” tar oss forsiktig med tilbake ned på bakken, og gir oss troen på at det går greit likevel.
De tøffer seg på “Old and Grey”, som er en av mine favoritter på denne platen. Teksten er gnistrende god, bandet låter som en million dollars, og intensiteten i det tilsynelatende enkle lydbildet er så utrolig deilig og rått.
And I bet if I turn back around
when I get old and grey.
And these crutches just might carry me,
a little farther along the way.
And if a heart of stone, all alone,
one thousand miles away.
And I’ll turn back around,
when I get old and grey!
“Signal Fade” gjør nettopp det. Fader signalet ut, på overjordisk vakkert vis.
Vi har snakket om dette før, og en tekstnerd som vanligvis trenger ord og tekster for å føle musikken kan også la seg trollbinde av selve musikken. Melodiene, rytmen, overganger og rom som fylles. Oh God, Ma’am går så langt langt utover tekstene, og lager en helhetlig følelse. En opplevelse og en drømmende reise sammen med Sons of Bill. Bli med på turen, og la våre venner fra Virgina bergta deg. Lytt, opplev og nyt. Denne platen trenger ro og tid til å finne plass i hjertet ditt, men når den først fester seg så har du en venn for livet.
Dette er noe av det vakreste jeg har hørt i år, og jeg kan ikke få nok av denne platen.
Kjøpes hos BigDipper.
